JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 19. OKTOBER 2016: Det er onsdag kveld, og det har dannet seg en liten kø utenfor Jazzhouse når vi ankommer. Menn med grått skjegg i 60-årene er tidlig ute. Da dørene åpner går man inn og finner sin plass nede i salen. Det fylles opp. Vi ser flere musikere som er på plass for å se og oppleve en av jazzens legender i levende live. Saksofonisten Jesper Løvdal innrømmer at han aldri har hørt Archie Shepp live tidligere, men så er det også 40 år siden han sist var i byen.
På scenen kommer en pianist, som ser ut som han jobber på pub i Dublin, en bassist med stokk, som like godt kunne vært en pensjonert bankmann fra Wall Street, en trommeslager som ligner en litt yngre Roy Haynes i skinnbukser, skinnjakke, solbriller og hatt. Og foran, sittende ved et rundt bord hvor sopransaksofonen ligger, sitter sjefen sjøl, Archie Shepp. Mannen som debuterte i 1962 på platen «Archie Shepp – Bill Dixon Quartet» (Savoy) og som fortsatte med «The House I Live In» (Steeple Chase) med Lars Gullin Quintet, «Fire Music», «New Thing at Newport» med John Coltrane, den fantastiske «Steam», «Hi-Fly» med Karin Krog, og en rekke andre strålende innspillinger.
De starter med Elmo Hopes «Hope, too», og vi gjenkjenner den litt rå og fyldige tonen i tenorsaksofonen. Trioen som backer han fyller fint inn, og trommeslageren Steve McCraven legger noen innbydende og fine innspill. Bassisten Darryl Hall spiller det han skal, og ser ut som en saltstøtte der bak og pianisten Tom McClung er innom en rekke stilarter og avslutter låte med ren swing.
Det virker som det er noe som ikke helt stemmer. Shepp er litt nølende i ansatsen, men spiller sikke
Som andre låt får vi Duke Ellingtons «Don’t Get Around Much Anymore», og der og da merker vi at ting sitter. Shepp spiller sine originale soloer, hvor han lar tonene nesten gli inn i hverandre. Han støter kraftig, og vil dra de andre musikerne med seg inn i en mer moderne verden. Og når han tar mikrofonen og synger, så er vi tilbake til loftscenen i New York på 60-tallet. Selv i denne relativt lystige melodiet er noe mørskt over musikken. Og når han introduserer låta «Revolution» tilegnet hans bestemor som var slave i Sydstatene, så er vi der vi skal være.
Musikken er akkurat slik vi vil at den skal være på en konsert med Mr. Shepp. Hans soloer er kraftfulle og energiske, og når han plukker fram sopransaksofonen, er det bare å lukke øynene å ta det til seg. Storslagent!
Han synger «Embraceable You» sammen med heftig sopranspill, før vi får «Funky Mama», og vi er i himmelen.
Bak i salen sitter en gammel mann i rullestol, og til ære for ham, pianisten Horace Parlan, gjør de hans «Arrival», i en vakker ve3rsjon, før Shepp igjen tar fram tenorenn og gjør Duke Ellingtons «Come Sunday».
Da kunne det godt vært slutt for eders utsendte, men vi får mer. Noen låter jeg ikke husker navnet på, og «far sjøl» virker fornøyd.
Selv kunne vi kanskje ønsket oss et mer «moderne» band. Det ble dessverre litt som at han hadde sååååå lyst til å ta av skikkelig, men så ble han litt låst fast av en irsk pubinnehaver, en pensjonert bankmann, som så ut som en robot man slo på da han kom på scenen og slo av da de var ferdige, og en litt hyperaktiv trommeslager, som gjerne ville ha spilt med «hip» jazz enn det rotfyldte vi fikk fra legenden.
Men Shepp gjorde jobben sin. Da han, med sitt helt spesielle ansiktsuttrykk mens han spiller, fyrte av den ene soloen etter den andre, og publikum tok i mot spillet med åpne armer, var det ikke så veldig mye mer som skulle til, for å kalle dette en stor konsert.
Og vi er relativt sikre på at Archie Shepp definitivt ikke kommer til å stemme på Donald Trump den 8. november! Det beviste musikken hans til fulle denne kvelden.
Tekst og foto: Jan Granlie
