TAMPERE JAZZ HAPPENING, LØRDAG: Som nevnt i går, er lørdagene på Tampere Jazz Happening en maratondistanse det bare er å henge med på. Den utsendte fra peanøttalliansen valgte bort første band, britske Sons of Kemet, men derfra og (nesten) helt ut, hang vi med så godt vi kunne.
Som en konklusjon på lørdagen, kan ordet variasjon brukes som stikkord. Fra vår første konsert med norske Karl Seglem Quartet, via nederlandske ICP Orchestra og finsk senbop med Liberty Ship og norske Mathias Eick Quintet til dubmusikk med Linton Kwesi Johnson.
Vi startet med Karl Seglem Quartet (Karl Seglem – saksofon, goathorn, Andreas Ulvo – p, Roger Arntzen – b og Jonas H. Sjøvaag – dr). Seglem har for tiden to band gående, sin kvartett og et litt større band, hvor den norske folkemusikken står i front. (Han opererer selvsagt med flere bandkonstellasjoner også, men disse to er de han jobber mest med om dagen). I kvartetten synes jeg han klarer å kombinere det moderne jazzuttrykket fra ECM på 80-tallet med den norske folkemusikken på en fremragende måte. All musikken er nedpå, og kanskje vel kontrollert innimellom, men det låter vakkert hele veien, og med Ulvo bak pianoet, kan det nesten ikke gå galt.
Deretter var det å bevege seg inn i den britiske pianisten Django Bates tanker om og rundt Charlie Parker. Med Petter Eldh på bass og Peter Bruun på trommer tok de oss gjennom Parkers låter på typisk Bates manér. Fritt, morsomt og perfekt teknisk gjennomført. Bates måte å komponere musikk på, er ytterst spesiell, hvis man ser det utfra et jazzperspektiv. Her er alt nedskrevet, hvert slag trommeslageren skal spille og hver tone bassisten som gjøre. Derfor blir også musikken akkurat slik Bates vil ha den. Ulempen er at hvis man hører bandet nok ganger, så vet man hva man får. Men så er det heller ikke så mange som får muligheten til å høre et band som dette mange ganger. Derfor ble denne konserten av mange utpekt som festivalens høydepunkt.
Fra Bates til mer norsk (det er utrolig hvor mange norske band man har på plakaten i Tampere i år). Trompeteren Mathias Eick hadde med sin faste kvintett til festivalen. Det var siste konsert hvor trommeslageren Gard Nilssen var med i bandet, uten at musikken ble nostalgisk på grunn av det. Og så lenge man fremdeles har med trommekollega Torstein Lofthus, bassisten Audun Erlien og Andreas Ulvo på keyboards, så er kompet i ytterst trygge hender.
Det er en stund siden jeg sist hørte dette bandet, men siden sist har bandet fått enda mer trøkk og energi. Jeg synes låtene sitter bedre, musikerne er trygge på hverandre, og ikke alt hviler på Eicks skuldre. Erlien er den perfekte bassist i denne sammenhengen. Hans litt funky elbass passer perfekt inn i det litt jazzrocka uttrykket. Ulvo er alltid en fryd for øret, og de to trommeslagerne utfyller hverandre perfekt. Og i front har man en trompeter med full kontroll, med en nesten klassisk tone i hornet, og det er tydelig at han trives i dette selskapet.
Det nederlandske kollektivet ICP Orchestra (bildet) skulle etterhvert være kjente aktører for leserne av salt peanuts*. Dessverre har en av de to grunnleggerne av bandet, pianisten Misha Mengelberg, måtte gi opp konsertkarrieren på grunn av sykdom, men med Uri Caine som vikar, var nesten alt som før. Vi fikk en overraskende swingende avdeling denne gangen. Noen låter med hele gjengen, andre i mindre konstellasjoner. Men hele veien var det energisk og original musikk vi fikk høre, enten det var komposisjoner av bandmedlemmene, eller det fantastiske avslutningsnummeret komponert av den avdøde, sør-afrikanske saksofonisten Sean Bergin som ble fremført.
Det er ikke tvil om at bandet nå er inne i en slags ny epoke. Musikken er mer kontrollert nå, enn når Mengelberg satte dagsorden. Likevel styrer trommeslageren Han Bennink det hele fra sin posisjon midt i bandet, og da cellist Tristan Honsinger førte an som dirigent som en slags spastisk Woody Allen-figur, var alt på plass.
Alt ICP gjør er en fryd for øret. Blåserekka med Walter Wierbos (tb), Thomas Heberer (tp), Michael Moore (cl, s), Ab Baars (cl, s) og Tobias Deluis (s) boltrer seg i komposisjonene, går sine egne veier og skjærer ut til venstre og høyre der det passer dem. Ved siden av Benninks trommesett, regjerer bassisten Ernst Glerum, cellisten Tristan Honsinger og fiolinisten Mary Oliver med stålkontroll og mange spennende innfall. Og ytterst på vingen gjør Uri Caine alt han kan for å følge med i svingene, noe han virkelig mestrert denne kvelden.
Etter min mening dagens høydepunkt!
Vi rakk også en tur innom den finske kvartetten Liberty Ship mellom slagene. Tenorsaksofonisten Esa Pietilā, pianisten Aki Rissanen, bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Olavi Louhivuori. Her fikk vi, som besetningen antyder, musikk fra tidlig 60-tall med inspirasjoner fra bl.a. John Coltrane. Den stunden vi rakk å høre bandet, syntes jeg musikken var litt stillestående, men med veteranen Pietilā i front, sammen med de adskillig yngre medmusikantene, har Finland et band som kan bli en solid eksportvare.
Deretter bar det over torget igjen, for å få med oss gitaristikonet Bill Frisell og hans nye prosjekt «Guitar In the Space Age». Frisell med sin sedvanlige og originale gitarlyd, Greg Leisz på gitar og pedal steel gitar, Tony Sherr på bass og Kenny Wollesen på trommer.
Det er ingen tvil om at Bill Frisell er en skikkelig «bonderøv» innerst inne. Hans fohold til C&W-musikken ligger godt forankret i sjelen. Og i nesten alle prosjekter han deltar i, kan man høre det. I dette prosjektet dyrker de virkelig denne litt støvete, amerikanske folkemusikken til fulle. Med steelgitar og Frisells vandringer inn og ut av relativt enkle temaer blir denne musikken en fryd for øret. Kanskje var det noen som syntes det var en vel stor overgang fra ICP, men fra vårt ståsted fungerte det nesten perfekt, selv om vi som ikke er langt inne i denne amerkanske tradisjonen, syntes det ble litt langt.
Så skulle man avslutte kvelden med legenden Linton Kwesi Johnson & Dennis Bovell Dub Band, et band som holder til i England, med svensk blåserekke og det hele. Men da bandet hadde spilt en halv time uten at «far sjøl» hadde vist seg, valgte vi å overlate vår halve kvadratmeter ledige plass til noen av de mange rastabeflettede, lokale danseløver, og valgte hotellsengen istedet.
I dag er siste dag for årets Tampere Jazz Happening. Da skal vi høre den finske saksofonisten Mikko Innanen 10+, kvartetten Perch Hen Brock & Rain, dvs, Ab Baars, Ig Henneman, Ingrid Laubrock og Tom Rainey og den amerikanske trompeteren Terance Blanchard E-Collective, før korthuset man kaller Tampere Jazz Happening faller sammen på Klubi med norske Farmers Market. Jeg tror søndagen også blir en strålende dag her i Nokia-land.
Tekst og foto: Jan Granlie
