JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 19.05.2016: Så var det nok et dobbeltmøte på Jazzhouse. Først var det to gitarister, før vi fikk kveldens høydepunkt, med en av verdens ledende saksofonister og klarinettister og en av de ledende jazztrompeterne øst for Pasos.
Det startet med en time med gitaristene Alan Lichy fra USA og Tetuzi Akiyama fra Japan, og jeg må innrømme at jeg ikke kjente til noen av disse fra før. Før de startet telte jeg ikke mindre enn 20 effektbokser, hvorav langt de fleste sto foran Lichts gitar.
Og det ble (nesten) som alltid når musikerne er mer opptatt av å se ned på, effektpedalene og -boksene enn å formidle noe av interesse for publikum. Vi fikk en overdose dronejazz, med elementer av impro, og kun innimellom syntes jeg det ble interessant. De skiftet hele tiden stemning, fra heavyrockelementer til country og twang-gitar, til eksperimentell, typisk japansk dronemusikk, som aldri varte lenge nok til at de fikk satt en stemning. Jeg savnet rett og slett et mål med det de gjorde, og da det ble fortalt at de ikke hadde spilt sammen siden 2004, så kune vi nesten høre det på musikken.
Etter en kort røyke- og ølpause, var det duket for kveldens høydepunkt. Saksofonisten og klarinettisten Ken Vandermark har vi hørt i en rekke forskjellige sammenhenger de senere årene, mens jeg kan ikke huske at jeg har hørt trompeteren Nate Wooley tidligere. Men siden han blant annet utgir plater på portugisiske Clean Feed, så forefinnes han i flere versjoner i min platesamling.
Etter åpningslåta, gjort av John Carter, kunne Vandermark fortelle at dette prosjektet har mye til felles med samarbeidet mellom saksofonisten og klarinettisten John Carter og trompeteren Bobby Bradford (sjekk ut platen «No U-Turn – Live in Pasadena 1975», som kom ut på Dark Tree i fjor).
Og det meste av musikken har klare fellestrekk med Carter – Bradford. Forskjellen er bare den at Vandermark og Wooley er adskillig dyktigere teknikere på hver sine instrumenter, og er to vanvittig dyktige musikere.
I tillegg til Carters åpningslåt, fikk vi mye stoff fra innspillingen «All Directions Home», som kom på Audiographic Records i 2015. Og hvis jeg ikke tar helt feil, så fikk vi strålende versjoner av Wooleys «I Prefer The Company Of Birds», Ornette Colemans «I Heard It On The Radio» og Vandermarks «Such Science (For Duke Ellington and Muhammad Ali)».
Hele veien ga de oss spark på spark, og i begynnelsen ble jeg litt overrasket over hvor fint og vakkert det hele var. Men (heldigvis) varte det ikke lenge før Vamdermark «klinte til», og Wooley hang seg på med utrolig heftig og flott spill.
Ken Vandermark og Nate Wooley er den perfekte duo for mer friske angrep fra vingene. De er utmerkede teknikere, de har kreativitet og spilleglede, og de har et trøkk som nesten savner sidestykke. En svært vellykket kveld på Jazzhouse!
Tekst og foto: Jan Granlie
