MOLDEJAZZ, ONSDAG 18. JULI 2018: Onsdagen ble en slags hviledag for salt-peanuts* faste medarbeidere. Men vår «hoffreporter», Johan Hauknes, lot ikke sjansen gå fra seg, da Maria Schneider (hovedbildet) ble intervjuet av journalist Audun Vinger i en «Artist Talk».
I samtalen ropte Maria Schneider ut et «call for a revolution» mot Big Data. Samtidig argumenterte hun sterkt for viktigheten av å jakte på det vakre i musikken, i livet – og blant fuglene.
For det ble selvsagt snakk om fugler også i dette møtet med Maria Schneider. Og spesielt om hennes favorittfugl. På Vingers spørsmål kom svaret kjapt: That is the blackburnian warbler, fortalte hun.
Fuglen som veier mindre enn 10 gram og som flyr fra Peru til Canada i løpet våren hvert eneste år. På veien må den feite seg opp for å makte flyturen. For å finne feit nok mat har den sin egen landingsplass på kysten av Georgia, før den en vårdag ankommer New York og Central Park.
Der i Central Park, er Maria Schneider på plass for å møte fuglen som på norsk har fått det håpløse navnet hemlokkparula. Eller på latin setophaga fusca. På dansk har den et mye bedre navn, ildsanger, mens det svenske navnet er mer fysisk beskrivende på denne favorittfuglen til Schneider, orangestrupig skogsångare. Mari Schneider forteller oss livaktig om det lysende orange brystet til denne fuglen som ankommer Central Park på våren. Og ikke minst dens vakre sang.
Schneider forteller om da hun og mannen kjøpte et landsted «out in the country». Etter at de hadde kjøpt stedet, viste det seg at ildsangeren hadde fast reirplass utenfor huset! Som hun sa: — Om det så hadde vært mugg i kjelleren, så var det reiret grunn god nok, det huset skulle jeg ha!
Fuglenes, og særlig hannenes, fjærprakt blir i Schneiders verden et bilde på det vakre i musikken. Særlig kommer det fram når Audun Vinger spør henne når det var hun hadde sin første kunstopplevelse.
Maria Schneiders mor var en habil pianist, hun spilte bl.a. Chopin på hjemmets slitne piano, men da naboen, Mrs. Butler, kom på visitas, ble øynene til den lille femåringen sperret opp. Mrs. Butler flyttet fra Chicago, og ankom den lille byen Windom, Minnesota i flagrende gevanter. Her spilte hun fletta av pianoet og familien Schneider, og den unge Maria fikk en skjellsettende opplevelse. Hun spilte et utviklet stride-piano som om hun var Art Tatum, og ble raskt etterpå hyret som jenteungens nye pianolærer.
— Hva vil du bli når du blir stor?, er et spørsmål også Maria Schneider fikk som barn. Hennes svar var enkelt og greit:
— I wanna be Mrs. Butler!
Men det var da Vinger og Schneider dreide inn mot teknologi og den moderne kapitalismens invadering, kartlegging og utnytting av både det private og det offentlige livet, at temperaturen steg. Og Schneider uttalte sitt «call for a revolution» mot det som gjerne betegnes som ‘Big Data’. Om hun lykkes i sin oppfordring, er vel sannsynligheten stor for at Gil Scott-Heron får rett i sin rap-klassiker, «this revolution will not be televized»!
Som en rekke andre teknologiskeptikere, drar hun opp et scenarium som til forveksling likner plotet i Terminator-filmene. Etter at Skynet der oppnår et intelligensnivå som overgår menneskets, skjer den videre utviklingen av datanettverket så raskt at det er umulig å stoppe det.
Nå vil jeg ikke kalle de som inntar denne posisjonen for ludditer, oppkalt etter de tekstilarbeiderne som rev ned fabrikker og brant opp produksjonsmaskiner på begynnelsen av 1800-tallet, og som i ettertid er blitt synonymt med anti-teknologi. Men ludditene var ikke teknologihatere som var ute etter å stoppe den teknologiske utviklingen. Deres posisjon var å sikre arbeideres rettigheter og hindre kapitalistenes undergraving av arbeidernes praksisbaserte kompetanse.
Og akkurat som de virkelige ludditenes posisjon var mer teknologivennlig enn de i ettertid er kreditert for, er også Schneiders posisjon ikke mot enhver form for teknologi, men mot kapitalismens valg av implementeringsform av moderne informasjonsteknologi. Spesielt gjelder dette de nye gigantene som gjennom vårt eget, og frivillige, valg av adferd på nettet, bygger opp enorme datamengder om oss. Datamengder som kan misbrukes og som kan skape grunnlag for Skynet-liknende utviklingstrekk.
Men i dag ser vi at informasjon om oss utnyttes for enorm privat profitt. Når Google kan bruke millioner av dollars for å bekjempe EUs forsøk på regulering gjennom opphavsrettsdirektivet, viser vel det klart at det ikke bare er snakk om Big data, men også om big money.
Maria Schneider har i flere år kjempet for a sikre opphavsretten i den digitale økonomien. De som fikk med seg åpningsseremonien hørte hennes skarpe formuleringer og observasjoner der. Om ikke kan du lese hennes åpningstale her.
— Hva har Google skapt?, er hennes retoriske spørsmål. Og hvorfor får Spotify, Youtube og de andre lov til å kjøpe seg et grunnlag for å øke sin egen profitt enda mer, på et argument om at “i den digitale økonomien er opphavsretten gjort overflødig og irrelevant’? Og en påstand om at sikring av opphavsrett ikke lenger har en insentiv effekt innenfor kunst, musikk og litteratur? Her har hun et strålende godt argument som også er understøttet av enorme mengder forskning.
Den som påstår at insentiveffekten ikke er virksom lenger, forholder seg til den eksplosivt økende mengden som produseres, om det nå er skrevne ord, eller komponerte og improviserte toner og lyder, uten å forholde seg til noe slags begrep om kvalitet. Da likestiller man EDM-låta som lages på gutterommet til en 15-åring med en John Cage- eller Maria Schneider-komposisjon.
Da Audun Vinger, som et fortolkningsforsøk på Maria Schneiders flammende engasjement mot big data, lanserte formuleringen “we are all rats in a big experiment” fikk hun vann på mølla. Hvoretter hun igjen vender tilbake til det vakre, det skjønne. For som hun sier; “There are also birds that eat rats!”
I sin søken etter det vakre, vender hun stadig tilbake til fuglenes verden, og beskriver med hele seg hvordan mannlige bowerbirds, eller på norsk gartnerfugler, utsmykker reiret med gjenstander i sin favorittfarge, plast og andre ting den finner, med sikte på tiltrekke seg oppmerksomheten til en potensiell partner. Hun velger altså reir etter hva hun synes om utsmykningen, om det er vakkert! Den hannen velges, som hun vurderer har det vakreste reiret.
Og det er da det kommer, hennes budskap til alle som skriver, spiller og utfører musikk, litteratur, bildende kunst osv. Ikke vær redd for det vakre! Omslutt det, bruk det, gjør det til ditt eget!
Samtalen tar en pause med et vokalt solobidrag fra Sissel Vera Pettersen. Inspirert av Maria Schneider lokker Pettersen fram både hegrer og en lang rekke andre sangfugler. Hegreflukt i morgentåke, står det på blokka mi. Magisk, trolsk … og vakkert!
— Hva vil framtida bringe?
— Det vet jeg ikke, svarer Maria Schneider, men uansett hva som skjer vil jeg ikke kunne se det før det er gått ti til tjue år. Det er kun i bakspeilet at jeg kan se at … da, der, den gangen skjedde det noe som forandret den veien musikken min har utviklet seg.
Som en illustrasjon beskrev hun den gangen hun var i Brasil første gangen. Før det, forklarte hun, var musikken min mørk, tung og dyster. Når jeg nå ser tilbake ser jeg at etter besøket i Brasil, kom det glede inn i musikken.
Avslutningsvis understreker hun noe av det hun lærte av David Bowie. Hun fortalte om hvordan hun alltid hadde vært redd for å mislykkes, for å feile. Også når hun skriver og utfører musikk. Da hun fortalte David Bowie om sin redsel, spurte hun ham om å si klart i fra om arbeidet hennes på låta «Sue (or in a season of crime)», der hun måtte hente fram igjen den tunge og dystre musikken igjen, var bra nok. David Bowies svar til henne var kort og godt at når du lager musikk, kan ikke noe virkelig gå galt. (JH)
Det Tord Gustavsen Trio ga til beste på Teatret Vårt onsdag kveld var så velklingende og himmelvendt at englene i flygelet må ha kroet seg helt ut i vingetuppene.
I fjor var Tord Gustavsen på Steinway-fabrikken i Hamburg for å velge ut et nytt flygel til Moldejazz. I Teatret Vårt onsdag fikk han for første gang anledning til å ta det i bruk, og benyttet anledningen til å drysse ut de pureste og vakreste toner i en syngende jazz, uten vokal.
Denne anmelder er en gråmelert herre uten nevneverdig anlegg for panegyrikk. Og siden Tord Gustavsens Trio spilte så poetisk, skal jeg feste mine ord til skjermen så høylyrisk jeg formår.
Tord Gustavsen, denne langstilkede elegantier, sammen med bassist Sigurd Hole og trommeslager Jarle Vespestad badende i dette dypblå, trolske lysskjær, fremtryllende de fineste ornamenteringer omsatt i nær åndsbefruktende musikalsk estetikk. Vakkert til det betagende, noen ganger nesten til stillheten nedpå, andre ganger så bråkete det er mulig å få det i et trioformat av denne type.
Det er kammermusisering på høyeste nivå. Trommisen Vespestad vispende og listende på sokkelesten, selv en forbilledlig kort trommesolo serveres med sordin. Heller ikke bassist Sigurd Hole har behov for noen berserkgang. Han spiller på tå hev, insistererende lavmælt, nykkefritt og stringent, fra det krakelerende sprøe til toner du kunne lagt om din hals en hustrig høstdag. Og hele tiden denne gentiliteten i framføringa, denne modeste ekstravagansen i samspillet.
Og i flygelet til Gustavsen har englene bygget rede. Akkordene drypper fra tangentene, noen ganger som en klukkende fjellbekk, noen ganger som et brusende fossestryk, atter andre ganger som tårer av glede, noen ganger som blod, ribbet for all pompøseri og destillert i en særegen melodisk minimalisme.
Og jeg gir fullstendig blanke i hvorvidt musikken er melodiøs og tilgjengelig eller komplisert, smal og sær. Det eneste som gjelder er om den er godt spilt eller ikke. Og det Tord Gustavsen Trio ga til beste på Teatret Vårt i går kveld var så velklingende og himmelvendt at englene i flygelet må ha kroet seg helt ut i vingetuppene.
Det er de ordløse salmers musikk i et samspill som er uten kverulanser, voluptiøs i sin renhet, elegant i sin veloverveidhet. Dette er høystemt musikk på en lavmælt måte. Låtene er i hovedsak jazzkledde salmer og koraler, og den godeste Gustavsen må ha et varmt forhold til den gamle mester Bach, men konserten inneholdt også nesten dansbare sekvenser. Ok da, noen partier er lovlig tunge i sessen, men det kan ikke ha endret helhetsinntrykket for en fullsatt sal som bar litt preg av å være de blanke issers kveld. (CH)
Powerjazztrioen I like to sleep vant onsdag 2018-årgangen av JazzINTRO, lanseringsprogrammet for unge musikere, etter at fire band tidligere i år har gått videre fra fire delfinaler. Trioen er Trondheimsbasert og spiller heftig improvisasjonsmusikk over catchy vamper.
To år er gått siden Megalodon Collective vant forrige JazzINTRO her i Molde. Det er dermed klart for den ellevte finalen i lanseringsprogrammet JazzINTRO, styrt av Norsk jazzforum i samarbeid med Gramo og Talent Norge. Etter delfinaler under Vossa Jazz på Voss, Maijazz i Stavanger, Nattjazz i Bergen og Kongsberg jazzfestival er de utpekte åtte søkerne redusert til finalens fire band. Fire svært forskjelligartede band er klare til finalen i Storyville onsdag ettermiddag.
Da vi tok plass i Storyville var lokalet tettpakket, smikk-smakk fullt! Van Morrison spilte på Romsdalsmuseet, men det hindret altså ikke at mange søkte inn for å høre på årets kandidater for førsteprisen. Kandidatene må tilfredsstille noen enkle regler, 1) solister skal være født 01.01.1991 eller senere, 2) halvparten av bandmedlemmene må være norske og 3) tidligere ”Årets unge jazzmusikere” må ikke utgjøre mer enn 50 % av utøverne i bandet.
Årets jury består av Ellen Andrea Wang, Mette Rasmussen, Kjetil Møster og Jan Gunnar Hoff. Juryleder er fagansvarlig i Norsk jazzforum, Øyvind Skjerven Larsen.
De fire finalebandene, Billy Meier er et Oslo-basert band og etablert mens medlemmene var studenter ved jazzlinja på Norges Musikkhøgskole. Med oppblåsfigurer inspirert av de falske UFO-vesene som det ble påstått ble funnet etter en UFOs krasjlanding i det området som omtales som Area 51 i Nevada-ørkenen. Deres musikk er drivende og tett, med en instrumentering fløyte, fiolin, trommer, bass og gitar.
Relling ble startet i 2017 ved jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Navnet har sitt opphav i mellomnavnet til vokalisten Harald Relling Nielsen, som også skriver låtene til bandet, spilt og sunget over Hammond B3, gitar og trommer. Nielsen fortjener oppmerksomhet som vokalist. Ikke bare fordi han er en mannlig jazzsanger, som det er alt for få av. Men også fordi han har en meget ekspressiv vokal stil. Jeg noterer på blokka mi, det dette skjer et sted der David Bowie møter Johnny Hartman.
Master Oogway fra Oslo er satt sammen som en konvensjonell jazzkvartett. Gitar, tenorsaksofon, bass og trommer. Jeg hører musikalske røtter som gror seg ned i Ornette Colemans Prime Time, men med en enda sterkere rocketilknytning. Frijazz med rockeføtter.
Og til sist vinneren. Trioen I like to sleep fra Trondheim. De tre gutta i bandet har sin bakgrunn fra Midtnorsk ungdomsstorband der de møttes for tre år siden og dannet denne trioen. Med ukonvensjonell instrumentering består trioen av Nicolas Leirtrø på barytongitar, Amund Storløkken Åse på vibrafon, og Øyvind Leite på trommer.
Bandets navn er hentet fra et Thelonious Monk-sitat de følte seg umiddelbart hjemme i da de startet opp i 2015.
— I like to sleep. There is no set time of day for sleep. You sleep when you’re tired, that’s all there is to it.
Jeg har nå hørt dette bandet tre ganger, først i delfinalen på Kongsberg, så i onsdagens finale, og til slutt i prisvinnerkonserten onsdag kveld. Jeg må umiddelbart si at bandet ikke slutter å overraske meg. Tre ganger med tre svært forskjellig uttrykk. Selv om mye av musikken er den samme. Det sier mye om hvor åpne låtene deres er skrevet. Her er det ikke små rom for improvisasjon, det er store flater å boltre seg i for alle de tre musikerne.
Bandet selv utnytter dette, og jeg mistenker at musikerne selv rett som det er blir overrasket over hvor låtene tar veien hver gang de spiller dem. På finalekonserten spilte de nok med litt høye skuldre under sine avsatte 40 minutter, mens de under prisvinnerkonserten slappet av og spilte med mye lavere skuldre. «Vi kjøre’ på, vi!», sa Nicolas Leirtrø, og så kjørte de på. Og så drar de i gang med ei låt der Amund Storløkken Åse spiller noen akkordprogresjoner som minner jeg om George Gershwins «Summertime» fra operaen Porgy and Bess. «Summertime in Trondheim» noterer jeg på blokka! Og nå, nå kan vi si at «and the living is easy».Vi ser på musikerne at nå er kreftene i ferd med å ta slutt. En lang dag for kombattantene er i ferd med å ta slutt.
Mens de siste tonene av «The Last Bag» fortsatt klinger i bakhodet, vandrer vi ut i natta og lar oss avkjøle litt etter den heite musikken til bandet I like to sleep. Da vi litt seinere returnerer til Plassen for å høre litt på jammen, ser vi jamen at bandmedlemmer bidrar der også. Så helt tomme for krefter var de ikke! (JH)
Vi fyker videre, eller rettere sagt, Fireflate.nos medarbeidere fyker videre, til det nye, amerikanske «superbandet» R+R=NOW, som ble behørig anmeldt av Karoline Albrigtsen. Og her er hennes rapport fra seansen:
Det var et overraskende godt oppmøte på onsdagens klubbkveld på Teatret Vårt. Overraskende musikk var det også! Selv for en blasert musikkviter.
Konferansier Arne Torvik minnet oss ved konsertens innleding på hva R+R=NOW er tuftet på, nemlig Nina Simones uttalelse om at “Kunstnere må reflektere og respondere på sin egen samtid”.
Sjåvet fikk en trøblete start, da det var problemer med teknikken, men det var jo ingen sak! Robert Glasper hadde ingen skrupler med å lage stand-up i mellomtiden. Da vi hadde ledd bort sorgene våre fikk vi omsider i gang beatsa.
Innledningsvis trakterte Christian Scott en trompet som så ut som den hadde vært en runde i tørketrommelen. Dette er tydeligvis en greie. Han innledet kveldens første kor med stoisk kulhet og glimret i alle registerets kriker og kroker. Han ble etter en tid etterfulgt av en noen ganger pianosolo fra Robert Glasper, der man noen ganger kunne skimte Oscar Peterson løpe over klavituret. Den var som en bekymringsløs båttur, med glitrende og uskyldsrent hav på en solskinnsdag. Brått skytes det inn en referanse til Herbie Hancocks «Cantaloupe Island». (Det må nevnes i samme åndedrag at pianist og saksofonist Terrace Martin har produsert Herbie Hancock i det siste.)
Den tredje komposisjonen dras i gang av en lett frenetisk og eggende bassolo, traktert av Derrick Hodge, som så blir overlappet av nok en trompetsolo. Denne er av en ganske annen art. Frustrert, vemodig, sint? Lange, manende toner. Tidvis Molværesque. Og tidvis følelsen av at det regner på vindusruta med Dido syngende “My tea’s gone cold, I wondering why I got out of bed at all”.
Så skifter det kort til Massive Attacks “Teardop” som nærmeste personlige referanse, med vocodert vokal, I fallende moll-skala.
“You’ll be on my mind!” synges det. Lengtende. Visper, rider og kantslag som driver.
Et stykke forbi det igjen, kunne jeg sågar øyne folk som sto og digget til Justin Tyson frijazzede trommesolo. Det er en første gang for alt, sier de, også et frijazzdiggende hiphop-publikum. Som om ikke det var nok, ble det disket opp et vilt beatbox-nummer, signert Taylor McFerrin på elektronikk og vokaltrakt. Dæven han steiki være, ville vi sagt der jeg kommer fra. Det var nesten ikke til å tro!
“Relax yourself, girl, please settle down,” messet Glasper til meg etterpå. Jeg ble visst litt revet med. Cover-versjonen av «Electric Relaxation» bøtet godt på det, og vi kunne la oss flyte med videre på denne tømmervandringen som er så sømløst sammensatt. En musikalsk mosaikk av feltopptak (av blant annet Nina Simone), synthbass, modale harmonier i groove med vocoderloop.
En bassolo Thundercat hadde misunt, kanskje? Minst fem minutter lang og med en virtuositet som fjetret publikum. Prøvde han å se hvor lenge vi kunne holde ut? Mot slutten dro han på med slapping, og da folk omsider hoiet for det, fikk vi i gang litt 80-talls marimba-hooks og deretter en vill og hesblesende altsaxsolo.
Resten av konserten besto av en del funkfusion, to deler jazz, to deler hiphop, en del forvellede 80-tallssynthlyder, en spiseskje rikosjetterende trommesolo. Samtlige ingredienser vendt inn med en hel masse kjærlighet og så stekt i 90 minutter på høy varme.
Ekte.
Tekst: Johan Hauknes (JH) / Christen Hvam (CH), Karoline Albrigtsen (KA)
Foto: Jan Granlie (hovedbildet)
Ruben Olsen Lærk (sort/hvitt-bilder)
Robert Glasper
