OSLO WORLD, RIKSSCENEN, OSLO, FREDAG 5. NOVEMBER 2021: Arne Næss lanserte tidlig på 1970-tallet det han betegnet som økosofi. Det økosofiske perspektivet som lå til grunn for hans filosofi beskrev han først i sitt såkalte økosofiske arbeidsutkast fra 1972. Han beskrev der økosofien som en filosofisk syntese som har økologisk harmoni som en grunnverdi, «… som betrakter naturmangfoldet under ett, oppfatter menneskene som fragmenter av naturen og som utvider naturrettsnormene til å gjelde all natur». Dette notatet kom i en rekke utgaver, og var det som seinere la grunnlaget for hans bok «Økologi, samfunn og livsstil». Boka ble vel utgitt første gangen i 1974.
Økosofien er bærer av et perspektiv som bevisst snur ryggen til og tar avstand fra et antroposentrisk verdisyn. Det er et perspektiv som systematisk ser mennesket og menneskets aktiviteter som en del blant mange av naturen. Økosofiens utgangspunkt og fundament er altså ikke bare at «alt henger sammen med alt», slik Gro Harlem Brundtland seinere uttrykte det. Med et økosofisk utgangspunkt har alle deler av naturen lik rett til å uttrykke og utfolde seg – etter sine egne interesser, drifter og levemåter. All natur har livets rett, rett til egenutfoldelse og selvrealisering.
Mennesket er en integrert del av naturen og naturens samspill, sier Arne Næss. Derfor kan vi heller ikke se på oss selv om stående utenfor eller over naturen. Vi står i en intim forbindelse med naturen. Uten å ta inn over oss dette samspillet med og avhengigheten av naturen er vi «… ikke de samme uten disse forbindelsene … Vi lever under de samme betingelsene som alt annet liv. Vi står ikke utenfor resten av naturen og kan derfor ikke skalte og valte med den uten at vi selv blir endret.
Vi er en del av økosfæren like intimt som vi er en del av vårt …» humane samfunn. «Det peker hen mot et klasseløst samfunn i hele biosfæren – et demokrati hvor vi kan snakke om rettferd ikke bare overfor mennesker – men også [på lik linje om rettferd] overfor dyr, planter og kanskje mineraler.» Alt henger sammen med alt, «… vi er fragmenter og ikke isolerbare deler», argumenterer Næss. «Liv blir ikke satt i motsetningsforhold til død, men oppfattes som samvirke med omgivelsene, det livgivende miljø.»
Helge Krogs «store vi» omfatter altså ikke bare alle menneskene, uansett hudfarge, kulturell bakgrunn, sosial tilhørighet og familiebakgrunn. Det omfatter minst like åpenbart all levende og døende natur som finnes, som vil komme til å finnes og som overhoet er tenkbar, i nåtid og all framtid, og dessuten alle relasjonene og avhengighetene mellom dette samspillets deler på kryss og tvers av all natur.
Det er underlig hvordan opplevelsen av en konsert med et budskap som griper deg kan sette i gang tankeprosesser som går langt utover konsertens musikalske innhold. Men det er disse tankene musikken og scenografien til sammen vekker etter å ha opplevd improvisasjonsduoen Leagus sammen med det flunkende nye Nordnorsk jazzensemble. Dette skjer altså på bakgrunn av framføringen av duoens bestillingsverk «Flora Eallin». Den nordsamiske tittelen kan, så vidt jeg forstår, oversettes med «Floraens liv», eller antakeligvis bedre, «Floraen lever».
Nordnorsk jazzsenters arbeid med å etablere Nordnorsk jazzensemble har pågått i lengre tid. I januar 2021 skulle etableringen av dette siste av de i alt fem regionale jazzensembler i Norge – ved siden av Oslo jazzensemble, Scheen jazzorkester, Vestnorsk jazzensemble og Trondheim jazzorkester – endelig realiseres med prosjektet «Vippepunktet». Et verk med musikk skrevet av Jakop Janssøns og med tekster av Pål «Moddi» Knutsen. Men en liten tass med opphav i Wuhan-provinsen i Kina ville det annerledes, og prosjektet er nå utsatt til 2022.
Oslo-debuten for Nordnorsk jazzensemble ble dermed i stedet Nordnorsk jazzsenters bestillingsverk til duoen Leagus. «Flora Eallin» ble med det første mulighet til å høre ensemblet i hovedstaden. Verket ble uroppført under Festspillene i Nord-Norge 23. juli i sommer, en konsert som så vidt jeg forstår dermed også må ha vært Nordnorsk jazzensembles debutkonsert. I august var det samlede ensemblet bak verket på en liten Nord-Norge-turné og i kveld er det Oslos tur til å få oppleve det, som del av verdensmusikkfestivalen Oslo World.
Duoen Leagus består av Herborg Rundberg på piano, synth og elektronikk, og Kristian S. Olstad på el-gitar og diverse lydmanipulerende elektronikk. Duoens navn, har Rundberg fortalt, har sin bakgrunn i hennes sjøsamiske bakgrunn. «Leagus?» er et samisk uttrykk som kan oversettes med noe slikt som «Har du?». Dette er et uttrykk som musikeren har vokst opp med i Kåfjord, – Navnet passer oss veldig bra siden vi driver mye med improvisering. Det er en spørresetning som er litt sånn, hva har du å tilby?, forklarte hun til avisa Nordlys da de to hadde sin første konsert med duoen under Barentsjazz i 2014.
I forhåndsomtalen ble det nye verket beskrevet som en «… grønn vitamin-smoothie, en ode til busker og trær, tang og tare, mark og mose. … en musikalsk reise som tematiserer planterikets betydning for oss mennesker». Det er vel særlig det siste som for meg kom fram i Torbjørn Thrane Sandnes lysdesign, med vekselvirkende og interagerende projeksjoner foran og bak scenen. Særlig la jeg merke til den uttrykksfulle kommunikasjonen og dialogen mellom de to bildeserier som ble presentert, den ene på scenens bakteppe, den andre på et slør hengt opp foran scenen, mellom publikum og orkestret.
Et sett av filmsnutter som understreket planteverdenens vekselvirkning mellom liv og død, der filmene vekslende spilles framlengs og baklengs, skaper en opplevelse jeg kun kan beskrive med et paradoks, en oppløftende, meningsskapende dystopisk drøm! For det er ikke til å stikke under stol at tanken på slutten, på døden, tynger de fleste av oss. Selv om det er en av de mest sentrale delene av det vi kaller livet.
Den stadige vekslingen mellom spoleretningen på filmene illuderer for meg som tilskuer åpenbart naturens – og dermed menneskets – uendelige veksling mellom fødsel, vekst og død. Livet, så vel som fødselen, er i seg selv en umulighet uten død. Døden er en forutsetning for det nye livet.
En rosa blomst av en georgine – det kan ha vært en Jomanda-variant av hageblomsten – i forskjellige deler av sitt livsløp, inkludert dens visning og død, er en effektiv allegori for slike sentrale deler av samspillet i naturen. Underjordiske røtter som i viril livsstyrke vokser – og så vender tilbake – og stiliserte myceler, med en steinsopp(?) som det synlige symbolet i naturen, demonstrerer det ofte usynlige nettverket som virkeliggjør Næss’ poeng om vår gjensidige avhengighet av og med biosfæren.
Sola står sentralt i samisk mytologi og symbolet for solguden Beaivi er kjent langt utenfor det samiske kulturfeltet. Sola står også sentralt i Sandnes’ lysdesign, med en sterk bruk av blant annet bilder som spiller på solformørkelse. Solformørkelsen har i seg selv vært et sterkt og kondensert uttrykk om vekslingen mellom død og gjenfødsel i mange kulturer, og som et symbol på naturens stadig gjentakende syklus, utover den daglige og årlige syklusen forbundet med solas vandringer over himmelen. Den nye sola som fødes igjen av solformørkelsen er i seg selv sett som et sterkt symbol om en renset, fruktbarere og fornyet verden.
Slik sett blir det et svært så stort, og ikke minst ambisiøst, sceneteppe Rundberg og Olstad trekker opp for oss. Med et overveldende budskap til ettertanke og erkjennelse. Med seg i å presentere dette har de da dagens versjon av det flunkende, spill-levende, nye Nordnorsk jazzensemble.
Fra venstre til høyre på scenen: Bakerst: Frode Larsen på vokal og elektronisk perkusjon, Fred Glesnes og Sondre Kleven på tenorsaksofoner, Ola Rokkones på tenor- og barytonsaksofoner og Elina Waage Mikalsen på vokal og elektronikk. Foran disse, Arnfinn Bergrabb og Christer Jørgensen på trommer og Marianne Halmrast på kontrabass. Fremst på scenen, ytterst til venstre, Herborg Rundberg, og ytterst til høyre Kristian S. Olstad.
Verket framtrer for meg som et kontinuerlig hele, det blir umulig å karakterisere det som låt- eller satsbasert. En nærmest naturromantisk åpning, med perkusjon, synth og saksofon raskt vekslende over et nedadstigende kvinttintervall. Morgenlyset fra sola fordamper nattens dogg. En klar pianotone, en kjerne, jeg hører en E til en tre ganger gjentatt relativ kvint, H, og vi svever av sted. Et frø, sæden, til det som kommer. «Du og æ, lærte det for længe sia …», synger Larsen.
Etter hvert får vi en rekke solistiske bidrag som er tydelige uttrykk for verkets ide, en barytonsolo av Rokkones, en tromme- og saksofonduo mellom Glesnes og Bergrabb. En klar og sterk basstemme av Halmrast, også i et sterkt samspill med trommeslager Jørgensen. Men det neststerkeste inntrykket etterlater de to vokalistene, Waage Mikalsen og Larsen. Der Larsen fortrinnsvis foredrar på en nordnorsk troms-dialekt, er tekstframleggene til Waage Mikalsen på nordsamisk.
Jeg sier neststerkest, fordi det ikke er noen tvil om at det sterkeste inntrykket etterlates av de to opphavspersonene, Rundberg og Olstad. Jeg vil særlig framheve Herborg Rundbergs pianospill, og ikke minst arrangementene av dette intense forløpet. Et arrangement for to tenor- og barytonsaksofon i samspill med kontrabass setter en høy standard. Pianospillet hennes opplever jeg svever i en verden mellom samtidsmusikk og mer tradisjonelle improvisasjonsbaserte jazztilnærminger.
Men det hele er befruktet med en tone som jeg ikke riktig greier å få tak på. Det kan jo være Rundbergs bakgrunn fra arbeider med sjøsamisk salmelitteratur som skinner i gjennom. Men selv må jeg erkjenne at mine kunnskaper om denne er for begrenset til å kunne identifisere dette. Uansett er det fangende, kaptiverende.
«Vi skal leve, vi skal bo …» følges etter hvert av at det nye livet vokser fram til en saksofontrio, der Rokkones igjen leverer en strålende solo, denne gangen på tenorsaksofon. «… vi veit at ho kommer …» med sola som det sentrale symbolet for livssyklusens årlige skiftninger.
Så ja, det er et verk som kommuniserer budskapet sitt. Og det meget sterkt. Når jeg har en kritisk merknad til slutt, er det fordi Sandnes’ lysdesign til tider nesten blir for voldsomt, det tar nesten luven av musikkens uttrykk. Det blir så voldsomt og «in your face» at publikums apparat for bearbeiding av de nesten overveldende sanseinntrykkene blir overarbeidet og nærmest drukner.
Denne tsunamien av sanseinntrykk kan være en konsekvens av utformingen av Riksscenens konsertlokale. Med «klubborganisert» bordsetting og med scenen på lokalets ene langvegg, kommer publikum svært tett på scenen. I dette rommet kan man ofte få opplevelsen av nærmest å sitte på scenen. Men det gjør også at projiserte synsinntrykk på en slørduk foran scenen, rett foran øynene våre, blir svært overveldende, nesten invaderende. En annen utforming av rommet, med litt større opplevd distanse til scenen, kunne ha gitt andre vurderinger.
Men på den annen side, gitt det viktige budskapet som verket formidler, så er kanskje denne sterke sanseopplevelsen nødvendig. Så får det heller være at dette sceneoppsettet er svært vanskelig å arbeide med for arbeidende pressefotografer.
Uansett: Sikkert er det i hvert fall at ikke bare jeg, men store deler av det publikum som var til stede denne kvelden, gikk derfra som forandrede mennesker.
Tekst og foto: Johan Hauknes
