KLUB PRIMI, H15, KØBENHAVN, 9. APRIL 2019: Så var vi igjen på plass i det gamle lagerlokalet H15 i Kødbyen i København. Tre band man ikke hører så ofte på de andre etablerte og «streite» jazzklubbene i byen, men mye heller musikk i det moderne leiet, men som sprudler, syder og koker i eksperimentell og kreativ utfoldelse, hvor det ikke er satt noen grenser for hva musikerne kan levere fra scenen.

Denne tirsdagskvelden var det ikke altfor mye publikum i starten, noe det burde ha vært, for her fikk vi høre en svært sjelden solokonsert med en av våre absolutte favorittpianister innenfor den nyere, improviserte musikken, pianisten Jeppe Zeeberg (hovedbildet).

Han fortalte før han satte i gang med sitt sett, at han hadde lest sitt horoskop samme dag, og at det sto at han skulle være forsiktig med å si ja til ting. Men han håpte at solosettet ville gå ok.
Og det var ingen grunn til engstelse. For her fikk vi ett av de tøffeste og mest kreative solopianokonsertene jeg kan huske å ha hørt på svært lenge. Mesteparten av settet ble skapt der og da, kun med noen ideer i bakhodet, og da han avsluttet med «Overture/Departure», fra sin seneste utgivelse, «Eight Seemingly Unrelated Pieces Of Piano Music», en slags raagtime/boogie-woogie, hadde vi vært gjennom det meste fra jazzens pianohistorie.

Det startet med noe som kunne minne om Cecil Taylor. Det vil si heftig friimprovisasjon som satte det litt rufsete pianoet på H15 på en stor prøve. Pianoet skrek nærmest om hjelp, og da Zeeberg oppdaget at det var mye lyd i den ene pedalen, utnyttet han det som et slags perkusjonsinstrument. Og derfra og ut var dette en sann fryd i teknikk, musikkforståelse, historiefortelling, improvisasjon og pur glede.

Skal man absolutt sammenligne Zeeberg med andre pianister, så heller jeg til å si han er en kloning av Art Tatum, Cecil Taylor og Don Pullen. Og særlig bedre enn det er det vel egentlig ikke mulig å komme. Men noen sammenligning skulle egentlig ikke være nødvendig, for Zeeberg er sin egen herre, og gjør musikk ingen andre gjør.

Og fra åpningen var vi i nærheten av Thelonious Monk, Phillip Glass, noe som må ha vært en parafrase over en dansk folkemelodi eller en versjon av hans «Home Seen From Elsewhere» fra hans seneste plate, Cecil Taylor, Art Tatum, Don Pullen, Bud Powell og resten av pianoheltene, som ikke faller for fristelsen å kun oppholde seg innenfor det lyriske og nordiske.

Danmark har etter hvert fått en rekke svært dyktige og kreative pianister. Simon Toldam og Søren Kjærgaard for kun å nevne to innenfor det kreative og frie improvisasjonen og Makiko Hirabayachi, Carsten Dahl, Søren Kristiansen, Henrik Gunde, Zier Romme og Magnus Hjorth (selv om han egentlig er svensk) med mange flere innenfor den «streitere» delen av jazzen. Men jeg vil påstå at Jeppe Zeeberg er en pianist man kan sette langt opp på listen av de mest spennende på listen. Han spiller ellers også i det noprdiske kollektivet Horse Orchestra, pluss i Kresten Osgood Quintet, som spiller på Vossa Jazz denne weekenden.

Et strålende sett, som vil gå inn i historien som et av de beste vi har hørt i «kongens by», og vil du høre mer, så er det bare å skaffe seg hans seneste album, «Eight Seemingly Unrelated Pieces Of Piano Music», som salt-peanuts.eu anmeldte da den kom ut, en anmeldelse du kan lese https://salt-peanuts.eu/record/jeppe-zeeberg-3/. For tiden er han i studio for å lage en oppfølger som vil få tittelen «Universal Disappointment».

Så var det klart for en trio man tidligere har hørt i JazzCup, men som ikke kan plasseres i kategorien «det man vanligvis booker i JazzCup». Trioen Thou Sonic Friend, består av perkusjonist og vokalist Birgitte Lyregaard, gitarist Peter Tinning og klarinettist og bassklarinettist Carolyn Goodwin, som opprinnelig kommer fra Irland, men som har bosatt seg i København.

Her fikk vi noe helt annet enn det vanvittige sirkuset vi fikk fra Zeeberg. Og godt var nok det, for det er grenser for hva salt-peanuts* utsendtes lille hjerne kan absorbere. Thou Sonic Friend befinner seg mesteparten av tiden i det lyriske, moderne landskapet, og de startet med en ren vokallåt, som var godt i nærheten av en slags eksperimentell utgave av Trio Medieval. Det er Lyregaards vokal som styrer hvor trioen skal gå musikalsk gjennom settet. Med ordløs sang og behersket bruk av perkusjon legger hun veien mer eller mindre åpen for Tinnings gitar, som oftest legger lydlandskaper a la Eivind Aarset og hans likemenn, og Goodwins nydelige klarinettspill. Jeg vet ikke hva det er, men å høre noen spille bassklarinett slik hun gjør, er en fryd for øret. Hun lytter hele veien tett til de andre musikerne, og briljerer med flott spill.

Et sett som gjorde, i alle fall meg, i godt humør, og som jeg gleder meg til å høre ved flere anledninger. Og de kommer med plate engang i høst!

Så ble kvelden avrundet med tenorsaksofonisten Henrik Pultz Melbye i et strålende solosett. Det var mye sirkelpust og energi som skulle ut av hornet i løpet av den korte timen han holdt det gående. Og hele veien spilte han kreativt og pågående, og vi som var igjen i publikum ble nærmest låst fast i stolene av energien.

Klub Primi holder også åpent i påskehøytiden, foruten hver tirsdag eller i året, og på tirsdag 16. april kan man høre bandet EHM (Marcela Lucatelli, Erik Kimestad, Henrik Olsson og Renato Grieco), Jakob Draminsky Højmark solo, Julie Kjær, Pauline Hogstarnd, Oda Dyrnes og Vincent Ruiz , og til slutt Maria Faust Trio. Så hvis du tilbringer påskeuken i København, så vet du hvor du skal på tirsdag, Halmtovet 15 i Kødbyen.

Tekst og foto: Jan Granlie

Birgitte Lyregaard i Thou Sonic Friend

Peter Tinning i Thou Sonic Friend

Carolyn Goodwin i Thou Sonic Friend

Thou Sonic Friend

Henrik Pultz Melbye