SILDAJAZZ, HAUGESUND, DAG 2, 11. AUGUST 2022: Så var vi klare for dag to av årets Sildajazz. Og i dag tilbød festivalen hele 15 konserter arrangert i alt fra bedehus ute på en øy i havgapet, kjøkken i et gammelt bedehus, kirker, bibliotek, kunstmuseer, telt, konsertsaler og i et garasjebryggeri. Logistikken fortalte meg allede ved frokost at det var komplett umulig å rekke over alt, særlig når flere av konsertene, de på Røvær Bedehuskapell, lå et godt stykke utenfor gangavstand fra hotellet og sentrum. Og når flere av konsertene foregikk samtidig, hadde vi et logistikkproblem. Men festivalen har klart å presentere relativt forskjellig musikk på de arrangementene som foregår samtidig, så her er det bare å gå etter det som virker mest spennende.
Bedehus, kjøkken og Minnesota
Haugesund-gitaristen Trond Kallevåg har de senere årene, oppnådd suksess etter at hans to plater kom ut, «Bedehus & Hawaii» i 2019 og «Fengselsfugl» i 2021, begge på det utmerkede plateselskapet Hubro. Nå var han tilbake med bestillingsverket «Minnesota» sammen med bassisten Mats Eilertsen og trommeslageren Gard Nilssen, det hele fremført i Bedehusets Bar & Bazaar midt i byen.
Bedehuset Bar & Bazaar er et gammelt bedehus, men er blitt kjøpt av to entusiastiske kunstnere, og er nå deres hjem. Her inviterer de til konserter hvor kjøkkenet er scenen og spisestuen publikumsplass. Og her har festivalsjefen fått plassert inn noen av sine favorittband på festivalen, hvor Trond Kallevågs «Minnesota»-prosjekt var det første denne dagen.
Kallevåg er alltid ute etter et felles tema når han setter seg ned for å lage musikk. Og denne gangen var det utvandringen til «vesten» som var temaet. Og som konsert etter dagen som sto i Pat Methenys tegn, var det perfekt. Siden jeg i går etterlyste mer trøkk og energi i kompet, og nevnte at jeg for eksempel ønsket med Eilersen og Nilssen på scenen i stedet for i salen, så fikk vi begge to sammen med gitaristen Kallevåg idag i stedet.
Og Kallevåg klarte å fortelle en historie om utvandringen til Amerika. Ikke som i filmene «Utvandrerne» og «Innvandrerne», men på sin egen måte ved hjelp av to el-gitarer og pedal steel gitar, sammen med, kanskje de to beste utøverne til å backe opp og assistere han inn i denne musikken. Jeg synes at musikken til Kallevåg av og til kan bli litt stillestående, i alle fall på de to plateprosjektene. Men i denne trioen og i dette prosjektet synes jeg det ble mye mer «liv» og troverdighet i låtene og i komposisjonene og improvisasjonene var utmerket.
Mats Eilertsens bass-spill, både på akustisk og elektrisk bass, passet som hånd i hanske til Kallevågs gitarspill, og med Gard Nilssen på trommer, perkusjon og vibrafon, var det meste helt på plass. En strålende åpning på dagen.
Dobbeltspill fra Oslo og Tokyo
Jim O´Rourke er en av de mest markante skikkelsene innen elektronisk og eksperimentell musikk de siste 30 årene, med en merittliste så omfattende og vidtrekkende at man kan miste pusten av mindre. Han produserte Wilcos albumklassiker «Yankee Hotel Foxtrot», og har også produsert album for Stereolab, Beth Orton og Johanna Newsom. Han har samarbeidet med Merzbow, Derek Bailey og ikke minst Sonic Youth – et band han var medlem av i flere år.
Etter at O’Rourke for 15 år siden flyttet til Tokyo har han konsekvent ikke spilt konserter utenfor Japan, men gjort en rekke langdistanse-samarbeid. Og en av de han har invitert til Japan for å «leke» med, er den norske trompeteren Eivind Lønning.
Lønning har gjennom de senere årene utviklet et unikt klangreportoar på trompeten. Han jobber i skjæringspunktet mellom improvisasjon og komposisjon og er kjent fra duoen Streifenjunko, Christian Wallumrød Ensemble og soloprosjekter i forskjellige former, men har også jobbet med Jenny Hval, Trondheim Jazzorkester og Motorpsycho. Nylig urfremførte han et nytt verk sammen med KORK, og han komponerer for tiden musikk for en danseforestilling og et kommende soloalbum.
Festivalsjef Andreas Risanger Meland hadde hørt om alle turene Lønning hadde til Japan – først til Tokyo og senere til O’Rourke og fruens nye bolig og studio oppe i fjellene utenfor Tokyo. Han var interessert i å følge med på hva de innspillingene de gjorde i studio egentlig gikk ut på, noe som etter lang tid, endte opp i bestillingsverket «most, but potentially all», som fikk sin urfremføring foran bildene til Ragna Misvær Grønstad i Haugesund Billedgalleri!
Her fikk vi O’Rourkes bearbeidinger av opptak han hadde gjort med Lønning i Japan, som Lønning spilte på og med. Og det ble en aldeles nydelig seanse. Lønning har en nydelig tone i trompeten, som han utnytter til fulle ved hjelp av diverse muter og luftbehandling. Og de 40 minuttene verket varte, føltes som 10 minutter. For her ble vi dratt inn i musikken og Lønnings improvisasjoner på en utsøkt måte.
Marthe Lea Band møtte Blue Notes midt mellom Norge og Sør-Afrika
Saksofonisten Marthe Lea er en av de nye og viktige saksofonistene i den norske jazzen. Hun er å høre med Andreas Røysum Ensemble, med Thomas Strønen og Ayumi Tanaka og med sitt eget band, som i 2021 kom med platen «Asura» på plateselskapet Motvind (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER.)
Hennes band (hovedbildet) er en fritt improviserende kvintett som foruten Marthe Lea selv består av hennes og mange andres favorittmusikere fra Oslos mest sydende og kreative, musikalske gryte. Og som det står å lese i festivalprogrammet: «Uten å være verken utenfor eller innenfor noen synlige rammer, leker de seg med lydenes mysterier og hjernens forutsigbare mønster. Elementene ligger klare, og det som skjer, det skjer! Målet er å dele gledene og skape form i øyeblikkets intensitet. Musikken er porøs, kaotisk og energisk, med tydelig inspirasjon fra folkemusikk fra fjern og nær». Marthe Leas band består foruten av henne selv på tenorsaksofon, fløyte og diverse, av Andreas Hoem Røysum på klarinetter og fløyte, Hans P. Kjorstad på fele, Egil Kalman på bass og elektronikk og Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og munnspill.
Og denne kvelden, i det samme kjøkkenet vi tidligere på dagen hadde fått være med på en spennende reise til Minnesota, var de fem musikerne på strake veien mot Sør-Afrika, for å møte musikere som hadde flyktet fra aparteid og til Europa. Og da snakker vi om de mest kjente musikerne, som Dollar Brand (Abdullah Ibrahim), Miriam Makeba eller Hugh Masakela, men mye mer kretsen rundt det legendariske bandet Blue Notes, med musikere som Chris McGregor, Nikele Moyake, Mongezi Feza, Johnny Dyani, Dudu Pukwana og Louis Moholo-Moholo. Men også saksofonisten Sean Bergin og andre som først flyktet til England, for så å dra over til fastlands-Europa.
Denne musikken er av den type jazz som ligger nærmest hjertet til denne skribenten. Og å høre en kvintett kombinere den norske folkemusikken med det sør-afrikanske, var rett og slett en strålende og livsgivende opplevelse. Leas «fete» og drivende tenorsaksofonspill, som denne kvelden var tøffere enn jeg noen gang har hørt henne tidligere, Røysums alltid strålende klarinettspill, hvor jeg gang på gang fascineres av hans bassklarinetspillt, Kjorstads fantastiske innsmett på fele og, ikke minst, Kalmans utrolig tøffe bass-spill og Hulbækmos lydhøre «kok» bak trommene, gjorde at dette ble en av de tøffeste konsertene jeg har hørt denne sommeren. Og da de avsluttet med noe jeg oppfattet kunne være «Sneaky Sneaky» fra albumet deres, men som kan ha vært noe helt annet, var publikum nærmest i ekstase. En fantastisk konsert ledet av en saksofonist verden skal fortsette å følge. For Marthe Lea er en musiker som kan nå akkurat så langt hun vil. Festivalens høydepunkt til nå!
Dystre fingeravtrykk etter Motorpsycho
Så avsluttet eders utskremte kvelden i Kulturkirken Skåre med det lokale bandet Electric Eye, og konserten de kalte «Dyp tid». I programmet skriver festivalen følgende om bandet: «Haugesundsbandet Electric Eye har virkelig gjort seg gjeldende på den internasjonale scenen for psykedelisk musikk, og med sin hang til improvisasjon hører de naturlig hjemme på en jazzfestival. Medlemmene har bakgrunn fra band som The Megaphonic Thrift, Low Frequency in Stereo, Hypertext, The Alexandria Quartet og Junip. Nå vender de tilbake til hjembyen med det audiovisuelle verket «Dyp tid». – Et stedsspesifikt bestillingsverk for psykedelisk rockeband, korister, kirkeorgel og laser! Selv har de vært opptatt av temaer som «skapelse», «naturens fenomener» og «stillhet» når musikken har blitt laget».
Bandet består av Øystein Braut (gitar, vokal), Njål Clementsen (bass), Anders Bjelland (keyboards) og Øyvind Hegg-Lunde (trommer), og var denne sene kvelden utvidet med organisten Sigbjørn Apeland og vokalistene Linn Frøkedal og Annette Kathinka Servan og lyddesignerne Thorolf Thuestad og Silje Grimestad.
Nå skal ikke salt peanuts* sin utskremte påstå at han har full kontroll over den internasjonale, psykedeliske musikken. Men et referansepunkt har jeg, og det er Trondheimsbandet Motorpsycho. Og jeg er sikker på at Electric Eyes medlemmer har hele katalogen til Motorpsycho i platehyllene hjemme. For vedig mye av musikken la seg tett på det vateranene fra Trondheim holder på med. Den eneste forskjellen er kanskje at Electric Eye bruker mer synther og keyboards enn trønderne. I tillegg er Apeland med på å gjøre musikken enda dystrere med bruk av både kirkeorgel og sitt sedvanlige trøorgel. Jeg syntes bass-spillet til Clementsen var oppfriskende i de partiene hvor han la inn litt mer optimistiske bassganger over Hegg-Lundes presise og fine trommespill, og Brauts gitar og keyboardsspill, og da vokalistene kom inn, fikk jeg nesten en følelse av noe Mike Oldfield kunne ha gjort på sitt beste og mest majestetiske.
Og med denne «messen» fikk Polkabjørn og Kleine Heine holde på med sitt for massene inne i sentrum. Vi som hadde vandret forbi gravplassen og parken på vei «hjem» fra konsert hadde ikke behov for noe mer denne torsdagen, så nå var det bare å forberde seg på fredagen under årets Sildejazz, og se om festivalsjefen fikk oppfylt flere av sine musikalske drømmer.
Tekst og foto: Jan Granlie
(overnatting er betalt av Sildajazz)
Trond Kallevåg
Mats Eilertsen
Gard Nilssen
Eivind Lønning
Marthe Lea
Electric Eye
