JAZZ EVIDENCE, ENERGIMØLLA, KONGSBERG, ONSDAG 9. MARS 2025: En tur til Kongsberg kan kombineres med å besøke en av landets beste jazzklubber. Jazz Evidence på Kongsberg er ikke like gammel som alle hauger. For det skal du vite, Kongsberg er full av gamle hauger. Som oftest skjuler de dumpet stein etter all gravingen etter sølverts i åsene rundt her. Og da hovedsakelig mot vest. Starter du på Nybrua, og går rett vest, vil du før eller seinere møte på en gammal haug, og fire-fem djupe høl i bakken. Disse hullene endte en gang opp i gruvegangene, og stollene, som gjør at Gruveåsen nærmest var som en sveitserost. Men i dag er nok mange av disse gangene rast sammen.
Natur og kultur
Når vi beskriver geografi, bruker vi gjerne å skille mellom naturlandskap og kulturlandskap. Det ene er slik naturen selv har formet det gjennom tusenårige prosesser, kulturlandskapet er det mennesket har lagt oppe på dette, har omformet det, ryddet det og skapt nye landskapsformer. Men det er jo et skille som gir liten mening. Ikke fordi mennesket også er en del av naturens egen prosesser, men rett og slett fordi de har et (for) kort tidsperspektiv. Få steder er dette tydeligere enn i Kongsbergsmarka.
Vannveier, fjellformasjoner, rydninger og røyser, mye her er omskapt av mennesker i hundreårene etter at Kristian Kvart drakk på seg en arbeidspromille oppe i åsen over Lågen-fossene. Hva er menneskeskapte slagghauger, hva er naturformede strukturer og formasjoner? Et trent øye kan se forskjellene selv noen hundre år etter at sølvgravingen holdt på for fullt. Men hva om tusen år, om totusen år? Om titusen, om hundretusen år?
Men også dette: Begrepet er antroposentrisk. For enhver biologisk art vil forme sin økologiske nisje, sine fysiske og biologiske omgivelser, for å tilpasse den til seg og sine behov: Enhver biologisk art skaper et kulturlandskap rundt seg. Og særlig gjelder det flokkdyr og vesener og arter som er kollektive. Selv maurtua og maurkoloniens omforming av omgivelsene rundt tua, er et kulturlandskap.
Men dette skal ikke være et utkast til en lærebok i samfunngeografisk terminologi. Men å besøke Kongsberg bringer alltid fram slike og andre tanker, fordi historien er så tydelig her. Men ikke bare det, det er nok også fordi jeg selv bodde her en periode som barn, i alt i fire år. Vel egentlig var det vel bare tre år, da jeg ble sendt bort og isolert på sykehus i ett av disse årene. Men det gjør at jeg er mer enn gjennomsnittet fascinert av denne lille, rare byen.
Energimølla er en del av det som gjør denne byen attraktiv å reise til. Navnet er nok litt misvisende, det var aldri noen energiproduksjon her, -mølla i navnet peker tilbake til mølla som ble bygget her for rundt 130 år siden, og som fikk energi fra det vanndrevne kraftverket som lå rett i nabolaget.
Jazz Evidence og TDL
Men om det ikke var noen energiproduksjon her den gangen, så har det blitt uttrykt masse energi fra scenen som ble etablert her i 2002. Og en av de som aktivt bruker denne scenen er jazzklubben Jazz Evidence. Og utrolig nok: Klubben ble etablert på den samme tiden som jeg var sendt ut av Kongsberg og isolert i det som het Rove Sanatorium ved Holmestrand – langt nok unna til at jeg ikke utgjorde noen smitterisiko. Å hevde at det var mitt fravær som var årsak til etableringen av jazzklubben i 1961, av Per Ottersen og hans venner, ville være som å gjøre den tankefeilen selv enhver statistikkstudent på aller laveste nivå er vaksinert mot å gjøre: korrelasjon impliserer ikke kausalitet. Men det er fascinerende å tenke på: Hvordan kunne en alternativ historie ha utspilt seg? What if …?
Vi vet hvordan det gikk i den virkelige historien. De unge jazzforkjempere lot seg inspirere av Moldes første famlende forsøk, og etablerte en jazzfestival som lenge har vært om ikke den viktigste, så i det minste en av de desidert aller viktigste jazzfestivalene i Norge og Skandinavia gjennom mange tiår. Og parallelt med dette har jazzklubben arrangert jazzprogram i de månedene av året der solen ikke skinner fra zenith, og der dagens maksimumstemperatur ligger godt under de 30 gradene som ‘alltid’ rådet på Kongsberg på 1970- og 1980-tallet. Hukommelse er en underlig, og innimellom en vakker, ting.
Tor Dalaker Lund har hatt mange av dagens voksne Kongsbergensere foran sitt kateter. Men for oss som elsket jazz fra meget ung alder, er det gjennom arbeidet som mangeårig leder av programkomiteen ved festivalen og som øverste kickador og trendsetter for jazzklubben, vi har lært å verdsette denne kunnskapsrike, nysgjerrige entusiasten. Han har alltid hatt et interessert og årvåkent øre for ny jazz, også – og kanskje ikke minst – for jazz som er så langt ut på ytterste venstre fløy det er mulig å komme, og enda litt til!
Når han og resten av styret i jazzklubben da som avslutning av årets vårsesong har ønsket seg, og fått, all-star-bandet Flukten til å avholde konsert, er det bare å søke ned bakken til mølla. Dessverre er det alt for få som søker hit denne kvelden, men de som gjør det, får en flott konsert. De som satt hjemme, kan bare angre.
Vi tar Flukten
Flukten trenger ingen nærmere presentasjon for våre lesere. Dette er noe av det nærmeste vi kommer et all-star-band i norsk jazz i dag, i hvert fall blant generasjonen av musikere under de 40. Kvartetten lot seg ikke begrense av koronaviruset som stengte ned det meste av vakker musikk. De kom til verden med en konsert på Nasjonal jazzscene, som en kompisdrevet konstellasjon som hadde jammet sammen innenfor de trange grensene som smittevernet satte.
Siden den gangen har det blitt to album og en serie med konserter. Velkommen håp var det første albumet, før de tok beina fatt med Flukten. Det var ikke lenger et jamband, men et levende, utviklende, nyskapende kollektiv som skaper finurlig, oppfinnsom og vakker ny musikk. Da jeg hørte dem sist, på Oslo jazzfestival i fjor, konkluderte jeg: «Igjen ble Flukten en stor fortelling, om de store spørsmålene, og om hvem som skal rydde i kjøkkenskapene. Hans tar jobben!»
Grunnet maternale og omsorgende aktiviteter har Hanna Paulsberg tatt en pause fra turnevirksomhet. Det har vår fulle støtte. En musiker er ikke bare en musiker, akkurat som at en musikkanmelder ikke bare er en musikkanmelder. Vi er alle mangesidige, og trenger å ta vare på alle sider vi har. Livets mening ligger ikke i monokulturens eksessive jakt på effisiens og målrettet aktivitet. Livets mening ligger i pluralitet og mangesidighet, i et bredt spenn av aktiviteter som til sammen fyller ulikeartede behov og ønsker hos oss.
Og ikke minst dette; livets mening ligger i det langsiktige sosiale samspillet med andre som står oss nær. Hvem ville jeg vært uten mine barn, mine søsken, livspartnere, mentorer, og en rekke andre? For noen av oss kommer denne erkjennelsen naturlig og tidlig, for andre av oss er det en smertelig overgang med å forlate, og et dypt savn etter, alt det vi trodde var meningen med livet.
Barður R. Poulsen på bass, Marius H. Klovning på el-gitar og Hans Hulbækmo på trommer har svart på denne og andre henvendelser og ønsker. Med seg på laget har de fått Harald Lassen på tenorsaksofon, fløyte og elektronisk lydbearbeiding. Det er ikke lenge siden jeg hørte Lassen i den selvsamme byen som jeg nå befinner meg, men nå i en helt annerledes setting. Jeg får i ettertid avklart fra Lassen at etter 10-12 konserter i fjor høst, er dette den siste konserten der han sitter inne med Flukten.
Det var med en åpenbar nysgjerrighet jeg gikk til denne konserten. Hvordan ville Flukten låte med Lassen i stedet for Paulsberg? De to er svært forskjellige saksofonister, selv om de har åpenbare felles berøringspunkter i den jazzhistoriske saksofonlitteraturen.
Det er med en kraftigere energi enn jeg har hørt kvartetten før, de setter ut, dels i kjente låter fra det siste albumet, dels i nye låter. En drøy time i alt med futt og fart. Det er Hulbækmo som har komponert det meste av musikken, supplert med låter fra Marius Klovnings hand. Om det er Lassen som gjør det eller ikke, er vanskelig å si, men jeg opplever spillet denne kvelden som en slags pågående ‘we don’t take prisoners’-holdning. Hårsveisen blafrer friskt og freidig i trykket fra musikken.
Det er lett føring i svingene og friske fraspark i nedoverbakkene. Giret går ned når oppoverbakkene kommer, men krafta på hjulakslingene fra en høytrimma V-12-er sørger for akselerasjon også oppover. Hva var det, en time og halvannen, to timer? Ikke vet jeg. Men dette vet jeg, jeg er glad for at jeg tok turen ned bakken til Energimølla denne onsdagsklubben.
Tekst og foto: Johan Hauknes
