Konserter

Fluktens fuger

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 2. JULI 2020: I dag skulle vi sittet på rom 129 på Gyldenløve hotell eller på pressesenteret i Magazinet på Kongsberg og skrevet andre dagsrapport fra Kongsberg jazzfestival. Slik ble det ikke i år, takket være en liten ball med tagger på som svært få av oss har sett, men som vi alle har følt de indirekte virkningene av. Med nyheter, begrensninger, konsertnekt osv. har sars-cov-2-viruset tvunget oss til å leve et sosialt liv på sparebluss.

Derfor er det ekstra godt når Nasjonal jazzscene inviterer til en ukentlig konsertserie i sommer, der vi etter hvert får igjen noe av den sosiale varmen som slike konsertopplevelser gir oss. Det er noe med endelig å treffe igjen andre mennesker, også de mange vi har hatt et utall konsertopplevelser sammen med, og de mange som har forestått disse konsertene.

Det er på tross av alt, muligens én god ting som kommer ut av dette merkelige året med karantener og sosiale avstander. Det er en rekke musikere som har savnet muligheten til å spille sammen, og som vært svært så kreative i å søke sammen på nye plattformer, på nye steder og i nye konstellasjoner. Noen har skrevet ny musikk, andre har jammet sammen. I det hele tatt kan vi få inntrykk av at koronatiden har skapt mye kreativitet i hvordan man kan ha det litt moro sammen. Og dermed legge grunnlaget for moro for oss.

Et resultat av slik kreativitet fikk vi lansert i kveld. En kollektiv kvartett som i dag nærmest må beskrives som et All Star-band. Da Jan Ole Otnæs kontaktet saksofonisten Hanna Paulsberg for å høre om hun ville spille på Victoria-scenen med ett av sine band, var svaret: «Nei!». Det ønsket hun ikke.

Det hun derimot foreslo etter å ha spurt sg for hos sine kumpaner, var om Nasjonal jazzscene var interessert i å ha en kvartett på scenen som hadde søkt sammen for å utveksle musikalske ideer og jamme sammen noen dager på digitale og analoge plattformer. En kompisdrevet konstellasjon av musikere som kjenner hverandre, men som ikke er basert på noen etablert gruppe.

De introduserer seg med navnet Flukten, et navn som kan ha svært mange betydninger i denne konteksten. Bandnavnet kan reflektere jakten på en flukt vekk fra korona-helvetet, fra det stadige presset om nyheter og endrede regler osv. «Flukten frå Watership Down» fikk en vakker bok som utkom for ca. 50 år siden i sin norske oversettelse. Dette var ei bok som den svenske musikeren Bo Hansson lagde en strålende musikalsk suite over, gitt ut på plata «El Ahrairah – Musik inspirerad av Den Långa Flykten». Dette bandet ville i så fall være å forstå som en slags psykologisk «Flukten fra the Corona Downs».

I mange sammenhenger snakker man jo dessuten i metaforisk sammenheng om ‘musikkens medrivende flukt’, musikken tar deg med på en reise til et annet sted, en flukt over andre landskaper og andre verdener. Er det den musikalske reisen, den musikalske ekstasen, som er siktemålet? Eller er det rett og slett den middelalderske fugen – la fuga – det dreier seg om? Den som i barokken ble utviklet i praktisk forstand av Dietrich Buxtehude, teoeretisk av Johann J Fux, og så praktisk og teoretisk av Johann Sebastian Bach.

Begrepet fuge kan enklest oversettes med ‘flukt’, og ble et verktøy for polyfon komponering og musikalsk utvikling, basert på imitasjon (som i en enkel kanon som ‘Mein Hahn ist tot’), motstemmer og variasjon. Er det fugens flukt det dreier seg om?

Dette spontant dannede jammebandet består ved siden av Hanna Paulsberg og hennes tenorsaksofon, av Marius Klovning på el-gitar, Barður Reinert Poulsen på kontrabass og Hans Hulbækmo på trommer (hovedbildet). Og de ble tatt i mot med åpne armer og varme mottakelser av et fullsatt korona-justert Victoria. Jeg ble fortalt etterpå at flere hadde blitt avvist i døra, det var ikke mer koronasikker plass på herberget.

Om det er noen band-debuter som virkelig har satt merker i sjel og hjerte er det denne. De fire imponerer med en åpenhet, en spilleglede, en energi og en trøkk som om det ikke er dype spor etter Fluktens dekk- og sålemønster i sjela mi ti år fra nå, så er det … vel, fordi …!

De fire imponerer, etter et titalls dager i øvingsrommet og med idemyldring kommer de med det jeg tror jeg talte meg til at var i alt ni eller ti låter, den ene en mer solid plattform for bandets flyktige variasjoner enn den andre, og den tredje og … Hulbækmo påtok seg rollen som talsperson for bandet og understreket at alle låtene, med ett unntak, foreløpig kun hadde arbeidstitler, og disse ble derfor ikke nevnt. Dette for ikke å skape feilaktige eller misvisende assosiasjoner og lyttefortolkning. I mitt hode er det derfor «Låt #1», «Låt #2», osv. Det eneste unntaket, om jeg talte riktig så var det «Låt #7», som hadde en (nesten) endelig tittel, beskrev Hulbækmo som «Flukten».

Dette er livgivende musikk, akkurat slik vi liker det. Her er det ikke glattpolert, ferdig innstudert, her er det rått, røft, energifylt. Det er bare å lukke øynene og reise med når Flukten spenner ut vingene og lar det stå til. Noen små glitscher her og der, akkurat som det skal være. Opplevelsen av å være med på et historisk øyeblikket, noe bortimot et Brå og staven-øyeblikk. Eller kanskje som en bedre allegori, var du der da bandet The Quintet spilte første gangen på Blå i 1998? Var du der da Flukten spilte første gangen, på Victoria i 2020?

En drøy time bare, men jeg så ingen som var misfornøyd denne kvelden. Poulsson spilte bass så solid og skjeivt at det er en nytelse. Når han drar i gang med bue og spiller noe som kunne vært skrevet av salige Johann Sebastian i LSD-rus som variasjoner over sine egne cello-suiter, er det bare å la seg rive med. Paulsberg er … vel, Paulsberg. Den musikeren slutter ikke å imponere meg. Så også her. Solid, variert, overraskende, lattervekkende! Hennes bredde, musikalitet, musikkforståelse og kommunikasjonsevner er det stort å oppleve (igjen). Hennes statements er tydelige og på plass.

Hva Hulbækmo går på vet jeg ikke. Antakeligvis involverer det noen liter fjellgeit-mjølk, noen strofer boltit-sang, rørt sammen med heipiplerkas sang, noen skvetter steinskvett og to kilometer med fjellvåkens flukt. Dryss så på et par heiloer på toppen. At det er kraftige saker er tydelig. I fysikk og kjemi skiller man mellom endoterme og eksoterme reaksjoner. Eksoterme reaksjoner avgir varme og energi til omgivelsene, det blir heiere rundt dem. Hulbækmo avgir ikke bare varme, energi og driv til omgivelsene, jeg er overbevist om at hans kraft også bryter den andre termodynamiske loven. Du vet, den som sier at entropien i et system (nesten) alltid vil øke. At verden går mot et slags ‘kaos’. Her går det stikk motsatt vei, vekk fra kaoset, over til den motsatsen til kaoset som grekerne betegnet som kosmos.

Klovning har vi sett i flere sammenhenger, som med Hollyboo, såvel som i andre sammenhenger. Men aldri har jeg hørt ham så overveldende som i denne sammenhengen. Særlig er samspillet langs aksene Kloving-Paulsberg og Kloving-Hulbækmo slående. En heftig blues – «Låt #8» eller der omkring – gir spillet til Klovning meg frysninger på ryggen og minner om heftigheten i John Scofields «Hand Jive» fra 1993. Andre ganger i programmet peker Klovnings spill mer mot det jeg hører som Bill Frisells ‘fjelljazz’, uten at den har noe med fjell å gjøre. Verktøy, linjer og energi kan minne, men det er ikke kopiering. I tråd med Fluktens ideologi er det den gode imitasjonen.

Så var det da altså alle tre fortolkninger av bandnavnet som var det vi satt igjen med til slutt; Vi opplevde en musikalsk flukt og reise vekk fra korona-helvetet, med et anslag av fugativ variasjon og polyfoni. Takk! Og ses snart igjen! Dette siste er ikke bare å anse som en forespørsel. Det er noe vi forlanger!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kerstin Siemonsen


Hanna Paulsberg


Barður Reinert Poulsson


Marius Klovning

Skriv et svar