VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 15. SEPTEMBER 2022: Den tyske pianisten Julia Hülsmann (hovedbildet) har vært i Oslo en rekke ganger, men dette er visst nok – og utrolig nok – aller første gangen hun skal presentere sin musikk for et levende publikum.
I slutten av august ble hennes foreløpig siste av så langt i alt åtte ECM-album sluppet. Albumet The Next Door er som den nest siste ECM-utgivelsen, Not Far from Here fra 2019, med hennes kvartett. De to foregående ECM-platene, A Clear Midnight fra 2015 og Sooner and Later fra 2017 var med hennes trio. Flere av hennes ECM-skiver har brakt henne til Oslo, de ble spilt inn i Rainbow Studio med Jan Erik Kongshaug som lydmester.
Kvartetten fra de to siste albumene er en utvidet versjon av det som har vært hennes trio gjennom om lag tjue år. Bassisten Marc Muellbauer og trommeslager Heinrich Köpperling var begge med på Hülsmanns plate med Rebekka Bakken på ACT, utgitt for snart tjue år siden i 2003, og disse tre har siden laget en rekke plater sammen. Med Not Far from Here ble trioen utvidet med saksofonisten Uli Kempendorff til en kvartett, ikke lenge før den sosiale nedstengningen. Denne kvelden på Victoria var jo dermed en slags aller første anledning til å få høre kvartetten live.
Og det er nærmest selvfølgelig musikken fra det nye albumet vi blir presentert for, med ett eneste unntak: Vi får i tillegg til de elleve låtene på albumet, høre Hülsmanns «Streiflicht» fra det forrige albumet. Men de starter som det nye albumet med tomme hender: Låta «Empty Hands», skrevet av Hülsmann, setter umiddelbart tonene for resten av konserten. Et intenst driv, med kraftige grooves.
To låter av Muellbauer følger – «Polychrome» og «Wasp at the Window». Den første med polykromatiske løp, mens det er vanskelig å tenke seg at den andre – skrevet som den er av en tysk musiker – ikke er en implisitt referanse til Albert Mangelsdorffs svært kjente «Meise vorm Fenster», eller «Tit at the Window» på engelsk. Som Mangelsdorffs kjøttmeis er Muellbauers veps en lystig herre, eller er det en dame?
Nå eller aldri, det er tid for «Jetzt Noch Nicht», eller er det ikke? Dynamikken i musikken til pianistens låt, ligger mellom Hülsmanns poengterte pianospill og Köpperlings pågående, pustende trommespill. «Post Post Post», er det at vi nå er post-alt eller er det postbudets og heroldens rop på sine runder blant menneskene? «… Heinrich writes such beautiful songs!» sier Hülsmann til oss, og det er bare å slutte seg til dette.
Etter det nevnte streiflyset, følger pianistens «Made of Wood». Pianospillet til Hülsmann har i seg en rik historie og et mangesidig uttrykk. Men det er alltid logisk, sammenhengende og ypperlig uttrykt og frasert. Köpperlings trommespill minner meg til tider om Espen Rud i drivende, heftig polyrytmisk dansk.
En seinromantisk Chopin-hyllest med «Valdemossa» følger. Den er skrevet av Muellbauer med referanse til byen Valldemossa på Mallorca der Frederic Chopin møtte George Sand og ble hennes elsker. Det var i Valldemossa at Chopin skrev sine tjuefire preludier, opus 28, med musikk i alle dur- og moll-tonearter. Tolv av her, og tjuefire til sammen. En Tour de Force! Referansene i låta er mange. Muellbauers basspill er sikkert, trygt og holder fortet trygt på plass når pianisten og trommeslageren vandrer ut i terrenget.
Fra Mallorca og Balearene tar vi oss en «Lightcap» sammen med komponisten Köbberling. Et tema som jeg opplever som sterkt ‘monkish’. «Open Up» av saksofonisten Kempendorff er en morsom liten sak. Men av de fire på scenen er det for denne anmelderen saksofonisten som blir det svakeste leddet. Om det er en effekt av denne kvelden, om det skyldes den langt kortere fartstiden i bandet eller om det er noe annet, skal være usagt.
Det ordinære programmet avsluttes med Hülsmanns «Fluid», som er … ja, akkurat, fluid. Hennes spill er som solglitteret fra en lav sol på en langsomt rennende elv, med en i hovedsak laminær strøm. Du vet, når det er som om lysrefleksene fra den buktende og stadig foranderlige overflaten danser som de vakreste insekter over elva. Små figurer som folder seg ut, repeterte mønstre, som nesten umerkelig endrer seg, til du plutselig står et helt annet sted.
Da er det bare ei låt igjen på det nye albumet, og den får vi da også som et ekstranummer. Aaaaa, så vakkert. Det er like før jeg foreslår allsang. For vi blir nå servert Prince-låta «Sometimes It Snows in April», i en strålende versjon. Jeg har bare en klage på framføringen av den, den var alt for kort!
Et noe for lite, men svært entusiastisk publikum tok godt i mot Julia Hülsmann Quartet denne første gangen de besøkte Oslo for å gjøre en konsert. Neste gang hun og hennes kumpaner kommer til en norsk jazzscene, bør flere finne veien til musikkscenen. Det fortjener Julia Hülsmann og det fortjener publikummet som kommer.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Julia Hülsmann
Heinrich Köbberling
Uli Kempendorff
Marc Muellbauer
