NOVARA JAZZ, ITALIA, 01. – 04. JUNI 2017: (Scroll for the Italian version)  Novara er en liten by ca. 20 kilometer sør for Milano, og rett over grensen for Lombardia og inn i et av våre favorittvindistrikter, Piemonte. Her arrangerer man i år sin jazzfestival nummer 14, fra 25. mai til 11. juni. salt-panuts.eu, var invitert til å overvære festivalen fra 1. til 4. juni, med et godt italiensk/internasjonalt program.

Dagene før vi ankom den sjarmerende byen, var programmet stort sett fylt opp av italienske band. Den eneste internasjonale gjesten var den britiske pianisten Alexander Hawkins, som gjorde, etter sigende, en strålende konsert sammen med den italienske trompeteren og vinbonden Gabriele Mitelli, som vi blant annet skrev positive ting om fra Jazz, Wine & Peace-festivalen i Cormons, i fjor.

Som det seg hør og bør, ble besøket for min del åpnet med lunsj, det er slik det fungerer i dette landet. Festivalsjefen, trompeteren Enrico Rava, hans frue og meg, på en strålende kombinasjon av vinbar og restaurant. (Ååååå, det er et hardt liv å jobbe med jazz!) Men det er varmt i denne delen av verden på denne tiden. Gradestokken stønnet da den krøp opp mot 35 grader, noe som for en blek nordmann som meg, nærmest var uholdbart. Men ved hjelp av skyggefulle smågater, mye vann og en mild bris, klarte jeg meg den første dagen.

Utpå ettermiddagen var det først presentasjon av en fotobok, hvor alt foregikk på italiensk, og som jeg må innrømme at jeg ikke fikk altfor mye ut av. Deretter var det klart for felles middag med andre journalister, musikere og festivalarrangører, før plassen ved Broletto, fyltes opp av folk, og man gjorde klart for første konsert.

Den italienske trombonisten Filippo Vignato, ble for en stund siden kåret til årets unge, italienske jazzmusiker. Til Novara kom han sammen med sin trio, med Yannick Lestra på Fender Rhodes og elektronikk og Attila Gyarfas på trommer. Dette er tre dyktige musikere, som hver for seg kan håndverket, men som sammen, dessverre ikke klarte å fortelle meg, det som jeg alltid synes er en viktig bestanddel i jazzen, en historie. Det ble mye teknisk og fint trombonespill, hvor Vignato demonstrerte alt han kunne gjøre med trombonen, men dessverre ikke så mye mer. Litt typisk, italiensk manne-mann-jazz, etter min mening.

Men deretter kom et av høydepunktene under de dagene jeg skulle være her. Den sør-afrikanske trommeslageren Louis Moholo-Moholo (bildet over) i duo med den italienske «sjefs»-trompetisten Enrico Rava. Og her vil jeg hevde vi fikk musikalske historier i bøtter og spann. Og selv om musikken var relativt fri, med typiske musikalske fraser fra Rava, som vi kjenner fra utallige plateinnspillinger, i god og hyggelig «samtale» med Moholo-Moholo. Ravas klare og fine tone i trompeten fungerte perfekt sammen med Moholo-Moholos løse og ytterst lydhøre spill, og hadde det ikke vært for at plassen hvor konserten ble holdt, etter hvert ble fylt opp av støyende ungdom, så hadde dette vært en innertier. Men ungdommen var en del av «folkefesten», som også preger denne festivalen sent på kvelden, så det ser ut til at det er noe man må leve med, så lenge konsertene foregår utendørs.

En av grunnene til at ungdommen kom strømmende, var nok kveldens siste innslag, Silent Party, hvor en Dj skulle holde på, og publikum fikk utdelt hodetelefoner, som enten lyste rødt eller blått, og så var ideen om at man skulle danse i stillhet, kun med musikken i ørene. En morsom idé, men for gammelt folk som meg, som hadde vært oppe siden klokken fem, var det best å komme seg tilbake til hotellet for en god natts søvn.

Etter en altfor lang fottur. Litt i hytt og pine, kom jeg meg til slutt fram til hotellet, og selv om hotellets air condition bråkte som hadde man hele landets industri rett utenfor vinduene, så gikk man raskt i koma.

Sommerlig fredag
Andre dag startet med like varmt og «godt» vær. Dagens program startet på ettermiddagen med nok en samtale på italiensk. Denne gang om boken «The art of conduction», så det droppet jeg til fordel for sosialt samvær med andre skribenter, før første konsert.

Og første konsert denne dagen, i Cononica del Duero, i kirke- eller klosterhagen, ble kanskje festivalens høydepunkt. Klarinettisten Marco Colonna, keyboardisten Alessandro Giachero, to italienere som har spilt en del med hverandre tidligere, pluss den norske trommeslageren Thomas Strønen, som aldri har spilt med de to andre tidligere (bildet over). Og for en konsert det ble! Selvsagt har det noe å si på resultatet at omgivelsene var så vakre som de var, men at disse tre aldri hadde spilt sammen tidligere, var nesten ufattelig. For her møtte vi tre musikere som kommuniserte nesten på et høyere plan. Colonna med strålende bassklarinettspill, tett opp mot Eric Dolphy på sitt beste, og når han spilte både på bassklarinett og «vanlig» klarinett samtidig, ble det ikke kun et shownummer, men en kombinasjon som fungerte svært godt. Hans arabisk-aktige spill fascinerte, og han behersket det frie, impro-aktige like godt som det mer konvensjonelle spillet, mens keyboardisten la seg tett opptil, og fulgte klarinettspillet hele veien. Og bak det hele, Thomas Strønen med akkurat passe perkussivt og «strengt» spill, samtidig som han løste opp der det var behov for det, og holdt trioen sammen der det trengtes. Strålende, og en trio jeg håper man kan få gleden av å høre også «up north».

Deretter var det tilbake til hovedscene Broletto, hvor nok en ny konstellasjon skulle se dagens lys. Kvartetten Magmatic Quartet består av den italienske trombonisten Gianluca Petrella, kjent fra flere år som medspiller til Enrico Rava, pianistene Alexander Hawkins, en av de mest spennende pianistene i dagens europeiske jazz og en viktig del av jazzen fra Oxford og Giovanni Guidi, en av Italias nye stjerner på piano, som allerede har utgitt tre plater på ECM. Og bak det hele, nok et møte med trommeslageren Louis Moholo-Moholo.

Denne konstellasjonen har forelsket seg i den sør-afrikanske musikken, spesielt den fra det legendariske bandet The Blue Notes, hvor Moholo-Moholo var sisteskanse. Og Hawkins var den som tok bandet med på reisen inn i Sør-Afrika. Vi fikk en rekke låter vi har hørt fra flere av medlemmene av The Blue Notes, og da de avsluttet med «Ntyilo Ntyilo (The Love Bird)» blant annet fra bassisten Johnny Dyanis strålende plate «Witchdoctor’s Son», var suksessen sikret.

Jeg var litt redd for at dette kom til å bli Petrellas manne-mann-forestilling, slik vi har hørt litt for mye av hans kraftfulle spill tidligere, men han holdt seg i skinnet. Guidis pianospill var mye heftigere enn det han gjør på ECM-innspillingene, mye friere og med mye mer energi og luft. Og bakerst sitter Moholo-Molholo og snur og vender på rytmikken, slik nesten bare han kan, og presser de andre musikerne til å endre retning, energi og vitalitet.

Sammen fungerte dette strålende. Hawkins kan virkelig sin sør-afrikanske musikk, etter å ha forsket på musikk fra kontinentet i flere år. Og både han og Guidi er strålende musikere som ikke går i veien for hverandre, men lytter, sparker og forenes. Og når Petrella, som har gjort mange duokonserter med Guidi, holder seg på matta, og tar løs bare der det er påkrevet, så fungerte dette perfekt for denne lytteren.

Fredagen ble avsluttet med det italienske bandet Purple Whales, som gjorde programmet «About Jimi Hendrix», et prosjekt, hvor man spiller Henrix uten gitar (!), og som enten kunne overraske positivt, eller ville bli en gedigen skuffelse. For enten gjør de noe nytt og energisk med Hendrix-låtene, eller så blir det det reneste svada. Og dessverre ble det det siste. I alle fall de minuttene jeg holdt ut. Null energi, to saksofonister som spilte unisont, en kvinnelig cellist, som også fungerte sim vokalist, milevis fra originalen, og et litt usammenhengende komp. Så eders utskremte tok fornuften fatt, og beveget seg i rett linje tilbake til hotellet.

Lørdagssommer
Så opprant lørdagen med like, om ikke enda varmere vær. Og, som alltid på disse festivalene, skjer det mye på lørdagene.

Men i dag så vi for oss at det ikke skulle bli like mye folk ute i gatene, siden det skulle være en fotballkamp på kvelden mellom «den gamle damen», Juventus fra Torino, en times kjøring vestover herfra, og spanske Real Madrid. Vi håpet selvsagt på italiensk seier, men forventet egentlig at spanjolene skulle dra dette hjem, som også ville gjøre det mulig å få sove også denne natten.

Men vi startet med kirkekonsert. I den vakre Basillica San Gaudenzio, fikk vi møte saksofonisten Dimitri Grechi Espinoza, som også skulle gjøre seg sterkt gjeldende senere på dagen. Han plasserte seg der det var høyest under taket i kirkerommet, og ga oss en demonstrasjon i saksofonens muligheter med utstrakt bruk av etterklang. Jeg regnet meg fram til at etterklangen var på mellom åtte og ti sekunder, så her var det om å gjøre å spille få, men effektive toner. Og nettopp det var Espinoza svært bevisst på. Og det var ikke første gangen han gjorde en slik konsert. Musikken han fremførte var ettertenksom, åpen, lyrisk og vakker, og vi fikk flere bevis på at Espinoza er en strålende altsaksofonist. I tillegg var det deilig å sitte inne i det svale kirkerommet, mens sola stekte på utsiden.

Deretter var det duokonsert med den norske trompeteren Hayden Powell (bildet over) og den italienske gitaristen Marzio Scholten (eller Super-Mario som noen i publikum kalte han). Konserten ble gjennomført i Palazzo Natta, eller ute i bakgåden på palasset, hvor varmen gjorde at publikum, etter som sola forflyttet seg, beveget seg inn i skyggen. Dette er en duo som spilte sammen for første gang offentlig. Noen komposisjoner fra hver av musikerne, pluss noe jeg tror var en britisk folkemelodi. Og hele veien var det vakkert. Spesielt merket vi oss Powells fine, klare, og innimellom, nesten klassiske trompetspill. Og det er spennende å følge hans utvikling, fra tradbandet Dixie i Molde (som gjør reunionkonsert under Moldejazz i juli), via hans mange prosjekter i Oslo, og fram til denne duoen. Gitaristen var dessverre ikke like spennende, spesielt i soloene, men sammen fungerte de godt.

Deretter bar det av gårde igjen. Denne gangen til nabobyen Trecate, og inn i lokalene til et mikrobryggeri for å høre saksofonisten og klarinettisten Marco Colonna (bildet under) igjen. Han gjorde jo en strålende konsert tidligere denne helga, blant annet sammen med Thomas Strønen, men nå skulle vi få oppleve han solo, i et av verdens minste konsertsaler, hvor eders utskremte satt i underkant av en meter fra den kraftfulle musikken…

Italia har en egen tradisjon med å benytte seg av bassklarinett. Tidligere har vi hørt Carlos Acto Dato, og ikke minst, Gianluichi Trovesi traktere dette instrumentet med stort hell. Men her fikk vi adskillig mer kraftfullt spill, og noe som nesten kunne minne om Eric Dolphy. Frie improvisasjoner med enorm kraft og energi, og når han spilte på vanlig klarinett og bassklarinett samtidig, var det nesten som å høre en hardingfele, hvor en tone, eller drone, lå på en av klarinettene, mens det andre hornet improviserte rundt noe som godt kunne vært en spingar fra Voss, eller noe. En strålende time!

Så var det tid for siesta et par timer, mens solen sto på det høyeste, før kveldens ene konsert. Grunnen til at man hadde valgt å ha kun en konsert på kvelden, var nok på grunn av den før omtalte fotballkampen, og under konserten dukket det stadig opp lapper på scenen som fortalte resultatet ettersom kampen skred fram. Og siden «den gamle damen», Juventus tapte 4-1, var det helt ok, selv om vår spanske kollega umiddelbart konverterte til å gå fra å være fra Bilbao til å bli italiener, noe som gjorde at vi andre i det internasjonale pressekorpset slapp å steppe inn som body guarder.

Men vi skulle høre bandet Dimitri Jazz Folklore (hovedbildet), et av de banda jeg virkelig gledet meg til. Jeg hadde hørt dem på plate tidligere, en plate hvor de samarbeider med den amerikanske poeten Amiri Baraka (Le Roi Jones), (les anmeldelsen her) i et liveopptak fra Sardinia, noen år tilbake. Og den gangen ga bandet meg virkelig bakoversveis. Og denne kvelden i Novara, skjedde det samme.

Inn på scenen kom sju mann, som så ut som en gjeng litt uryddige, italienske lommetyver, som jeg aldri ville kjøpt bruktbil av. Gitaristen Gabrio Baldacci, som så ut som en hipster fra Nørrebro, keyboardisten Paolo «Pee Wee» Durante, som jeg kunne satt en månedslønn på at kom fra de dype, finske skoger, fiolinisten Emanuelle Parrini, som kunne vært en lavtlønnet mafiamedhjelper, trommeslageren Andrea Melani og perkusjonisten Simone Padovani, som nesten kunne vært far og sønn på en vinfarm, barytonsaksofonisten Beppe Scardino, som skilte seg litt ut fra de andre ved å se relativt ordinær ut, og bandlederen Dimitri Grechi Espinoza, igjen med sin altsaksofon.

Og allerede fra første tone smalt det i veggene. Her fikk vi italiensk sirkusmusikk kombinert med arabiske inspirasjoner, og et trøkk ut av en annen verden. Dette var partymusikk, slik partymusikk skal være på en jazzfestival, alt servert akkurat passe rufsete til at vi elsket det. Og etter første låt kommer en figur som vi trodde var en som skulle rette på mikrofoner, monitorer eller noe lignende, samtidig som han på avstand kunne vært den svenske trommeslageren Raymond Strids tvillingbror, løpende inn på scenen, gripe mikrofonen og sette i gang en nydelig, fyldig og fin italiensk sang. Det var vokalisten Piero Giosué, som hadde forsovet seg til konserten, og som nå kom halsende inn.

Og resten av konserten ble en fryd ut av denne verden. For her har vi med åtte dyktige kunstnere å gjøre, som har en felles idé om å lage fest for tilhørerne. Men det er ikke «full pinne» hele veien. De spiller dynamisk og fint, med flere gode solister, og hele veien med et smil om munnen hos musikerne, og når klarinettisten Marco Colonna «satt inn» på en låt, så befant vi oss plutselig i et arabisk bryllup eller hos noen beduiner i ørkenen. Hans enorme energi smittet over på resten av bandet, og ga de, om mulig, enda et løft. Sånn skal et band låte på en sen lørdagskveld utendørs under den svale kveldshimmelen på jazzfestival! Og under konserten var det ingen som brydde seg om at Juventus hadde tapt. Nå var det tid for fest! Men for oss i pressekorpset ble det en slags antiklimaks da nyhetene om terroren i London tikket inn. Spesielt for Jazzwise sin utsendte, og bombealarmen som ble meldt på Champion Leage-festen i Torino, hvor mellom 600 og 1200 ble skadet i kaoset som oppsto.

Søndagsro
På siste dag under salt-panuts.eus besøk i den sjarmerende, lille byen Novara, var det kun to konserter. Det var jo tross alt søndag. Først skulle vi få servert solokonsert med bassisten Roberto Bonati, fra Parma, og som for en stund siden gjorde en strålende plate med de unge musikerne i Stavanger-bandet Bjergsted Jazz Ensemble (anmeldt her).

Bonatis solokonsert ble holdt i et av rommene i Galleria Giannini, et kunstmuseum for eldre, italiensk kunst. Mange små rom, hvor Bonati hadde fått tildelt et av de vakreste.

Roberto Bonati er en drivkraft for jazzen i Parma, hvor han, ved siden av å undervise, også er primus motor for festivalen Parma Frontiere. De senere årene har han oppholdt seg en del i Skandinavia, blant annet i Gøteborg, København, Oslo og Stavanger. Samarbeidet med jazzutdanningen i Stavanger har vært nær og tett, og de senere årene har han invitert unge musikere fra Norge, Sverige og Danmark til internasjonal workshop i Parma, hvor de møtes og spiller sammen på tvers av landegrensene, og sammen med unge italienske musikere, fremfører sine komposisjoner under Parma Frontiere.

Og at nærheten til Norge er sterk, fikk vi oppleve på konserten i Novara. Sammen med teknisk briljant og fine improvisasjoner, fikk vi også Edvard Griegs «Solveigs sang» fra «Peer Gynt». Bonati fortalte etterpå at det var fordi salt-peanuts var til stede, men så lett lar oss ikke smøre!

Hans bass-spill ligger helt i grenseland mellom det klassiske, det moderne og jazzen, og det startet med at han spilte på bassen med klubber, noe som kunne høres ut som en marimba eller noe lignende, før han gikk over til å spille med bue. Og hele tiden er en det intensitet i spillet, som vi ikke så ofte hører i hans større verker sammen med mange musikere (han har gjort en rekke plater med stort orkester), og å få hans musikk strippet helt ned, i et lite rom med vakker kunst på veggene, var en fin opplevelse. En av høydepunktene for oss denne helgen!

Så avsluttet vi disse dagene med det italienske bandet Mirko Pedrotti Quintet, et hele ordinært fusionband, som kunne alle triksene fra boka, og som ikke ga undertegnede så mye, dessverre.

Og med det satte vi kursen nordover. Det har vært noen fantastiske dager, med strålende vær, utsøkt mat og drikke, mye fantastisk musikk vi ikke kjente fra før, og en vennlighet som mange av oss nordboere har mye å lære av.

Musikalsk så sluttet det litt som det begynte, med band som ikke ga oss så mye. Men mellom start av slutt, fikk vi en rekke fantastiske, musikalske opplevelser vi vil huske i svært land tid. Enrico Rava / Louis Moholo-Moholo, trioen med Thomas Strønen, Marco Colonna & Alessandro Glachero, Magmatic Quartet, Hayden Powell & Marzio Scholten, Marco Colonnas solokonsert, Roberto Bonati solo, og ikke minst Dimitri Jazz Folklore.

Novara Jazz er en nydelig festival, som fokuserer på italiensk, nyskapende jazz, sammen med internasjonal kvalitetsjazz som man ikke får servert på så mange av de andre festivalene rundt om. Det er ikke hit du skal legge turen hvis du er ute etter de såkalt «store plakatnavnene», men er du ute etter spennende, litt ukjent jazz og jazz som oser av livsglede og energi, så er en flytur til Milano og en kort togtur sørover til ytterkanten av regionen Piemonte, et svært godt alternativ. Jeg kommer i alle fall tilbake, forhåpentlig vis allerede neste år.

Tekst og foto: Jan Granlie

(italiensk versjon)
Novara Jazz, Italia, 1-4 giugno 2017: Novara è una piccola città circa 20 chilometri ad ovest di Milano, vicina al confine con la Lombardia ed all’interno di una delle mie favorite regioni vinicole, il Piemonte. Quest’anno, qui si organizza il festival jazz numero 14, dal 25 maggio all’11 giugno. salt-peanuts.eu è stato invitato a seguire il festival dall’1 al 4 giugno, giorni caratterizzati da un bel programma italiano ed internazionale.

Nei giorni precedenti al mio arrivo nell’affascinante cittadina, il programma era prevalentemente fitto di nomi italiani. L’unico ospite internazionale era il pianista britannico Alexander Hawkins, protagonista, ho sentito dire, di uno splendido concerto con il trombettista e viticoltore italiano Gabriele Mitelli, di cui abbiamo scritto in termini positivi dal festival Jazz, Wine & Peace di Cormons l’anno scorso.

Come di consueto, la mia visita si è aperta con un pranzo (in Italia funziona cosi) assieme al direttore artistico del festival, al trombettista Enrico Rava e alla sua compagna, in una splendida enoteca-ristorante (ah, dura la vita del critico jazz!). In questo periodo, da queste parti, fa molto caldo. Il termometro è arrivato a segnare 35 gradi: una temperatura, per un pallido norvegese come me, quasi insostenibile. Ma riparandomi in vicoli ombreggiati, con acqua in abbondanza e assistito da una leggera brezza, sono riuscito a superare la prima giornata.

Nel pomeriggio c’era la presentazione di un libro fotografico in italiano che, devo ammettere, ho seguito con grande fatica per via dello scoglio linguistico. Dopo la cena assieme ad altri giornalisti, musicisti ed organizzatori, la piazza del Broletto si e’ riempita di gente, pronta ad assistere al primo concerto.

Il trombonista italiano Filippo Vignato è stato da poco insignito del titolo di giovane musicista italiano dell’anno. Si è presentato a Novara col suo trio, con Yannick Lestra al Fender Rhodes ed elettronica e Attila Gyarfas alla batteria. Sono musicisti individualmente capaci, ma il gruppo, purtroppo, non è riuscito a raccontarmi una storia (e penso che l’elemento narrativo sia fondamentale in qualunque performance jazzistica). Vignato ha dimostrato tutto quello che sa fare al trombone, con grande talento e perizia tecnica ma, purtroppo, non molto altro. A mio modo di vedere, un concerto rappresentativo di un certo tipo di jazz italiano “esuberante”.

A seguire, è arrivato uno dei momenti migliori della mio soggiorno: il duo del batterista sudafricano Louis Moholo-Moholo con il trombettista italiano per antonomasia, Enrico Rava. E qui, devo dire, si sono sentite narrazioni musicali in abbondanza. Sebbene la musica fosse relativamente libera, Rava ha sfoggiato il suo tipico fraseggio (ascoltato in innumerevoli album) in un felice dialogo con Moholo-Moholo. La combinazione del limpido suono di tromba di Rava e del drumming rilassato e attento di Moholo-Moholo ha funzionato in maniera davvero perfetta; se non fosse stato per il chiasso dei giovani che gradualmente hanno riempito la piazza che ha ospitato il concerto, sarebbe stato un momento perfetto. Ma i giovani sono parte della “festa di strada” che anima questo festival anche la sera tardi, e bisogna accettare di conviverci durante i concerti all’aperto.

Uno dei motivi dell’afflusso del pubblico giovane era senz’altro l’ultimo concerto della serata, Silent Party. Cuffie luminose rosse e blu sono state distribuite al pubblico per un singolare ballo “silenzioso” sulle note di un dj set. Un’idea divertente, ma per i vecchi come me, in piedi dalle cinque del mattino, è stata l’occasione per rientrare in anticipo albergo e godersi un sonno ristoratore.

Dopo una passeggiata troppo lunga, ho raggiunto, un po’ affaticato, il mio hotel, e benchè il condizionatore fosse più rumoroso di una fabbrica, mi sono addormentato come un sasso.

Un venerdì d’estate
Il secondo giorno è iniziato con lo stesso caldo del primo. Il pomeriggio ho saltato un’altra conversazione in lingua italiana (la presentazione del libro “The art of conduction”) per stare in compagnia con altri giornalisti prima del concerto di apertura della giornata, probabilmente il migliore di quelli che ho ascoltato al festival: il clarinettista Marco Colonna e il tastierista Alessandro Giachero (due italiani dal curriculum fitto di collaborazioni) hanno incontrato in un trio inedito il batterista norvegese Thomas Strønen. E che concerto! Sarò pure stato influenzato dall’ambientazione magnifica, ma ho trovato straordinaria la comunicazione dei tre musicisti (nonostante non avessero, incredibilmente, mai suonato assieme prima). Colonna, al clarinetto basso, ricorda il miglior Eric Dolphy; suona anche due strumenti alla volta (clarinetto e clarinetto basso assieme) in maniera funzionale e mai gratuitamente esibizionista. I suoi affascinanti arabeschi, che si muovono tra il free più radicale e i linguaggi convenzionali, sono stati seguiti alla perfezione dal tastierista e da Thomas Strønen: quest’ultimo ha saldato le trame del trio passando da episodi rigorosi e percussivi a momenti più aperti. Un trio strepitoso, che spero di ascoltare anche qui al nord.

In seguito, di ritorno al palco principale del Broletto, è nata un’altra nuova costellazione: il quartetto Magmatic Quartet, col trombonista Gianluca Petrella (da anni collaboratore di Enrico Rava), il pianista Alexander Hawkins (tra i più esaltanti del jazz europeo, membro importante della scena di Oxford) e, Giovanni Guidi, un astro nascente del pianoforte italiano, che ha già al suo attivo tre dischi per l’ECM. Assieme a loro, di nuovo il batterista Louis Moholo-Moholo.

Questo gruppo si è innamorato della musica sudafricana, e specialmente del gruppo The Blue Notes, di cui Moholo-Moholo è l’ultimo superstite. A prendere il gruppo per mano per questo viaggio in Sudafrica è stato Hawkins. Abbiamo ascoltato una serie di brani di vari membri di The Blue Notes, e la chiusura “Ntyilo Ntyilo (The Love Bird)” (tra l’altro inciso dal bassista Johnny Dyani nel meraviglioso album ”Witchdoctor’s Son”) ha chiuso un concerto molto apprezzato.

Temevo che il concerto sarebbe stata l’occasione per una prova sopra le righe di Petrella (il cui fraseggio muscolare abbiamo ascoltato fin troppo in passato), ma così non è stato. Il pianismo di Guidi era molto più intenso rispetto a quello ascoltato nei dischi ECM: più libero, arioso ed energetico. A completare il gruppo, Moholo-Moholo, col suo drumming unico, ha spinto gli altri musicisti a prendere direzioni sempre nuove, con energia e vitalità.

Il gruppo ha funzionato a meraviglia. Hawkins, dopo anni di ricerca, è diventato un fine conoscitore della musica sudafricana. Sia lui che Guidi sono musicisti stupendi, attenti a non pestarsi i piedi a vicenda, si ascoltano, si scontrano e si riabbracciano. E quando Petrella, che ha suonato parecchio in duo con Guidi, resta nei ranghi e offre il contributo necessario senza strafare, per il sottoscritto funziona benissimo.

Il venerdì si è chiuso col gruppo italiano Purple Whales, che ha presentato il progetto “About Jimi Hendrix”: un progetto su Hendrix senza chitarra (!), che sulla carta avrebbe potuto essere o una sorpresa positiva, oppure anche una grande delusione. Perché o si fa qualcosa di nuovo ed energico coi brani di Hendrix, o altrimenti diventa puro farfugliamento. Purtroppo è andata male (almeno nei pochi minuti in cui sono rimasto). Nessuna energia, due sassofoni all’unisono, una violoncellista e cantante molto distante dall’originale, e una sezione ritmica un po’ scollata. E allora il sottoscritto si è alzato e se n’è andato dritto in albergo.

Sabato d’estate
Il sabato è iniziato con un clima ancora più torrido. E, come sempre in questi festival, il sabato ha un programma fitto.

Ma stavolta non avevo previsto molta gente per le strade, perché la sera c’era la partita tra “la Vecchia Signora”, la Juventus di Torino (a un’ora di automobile da Novara) e la spagnola Real Madrid. Speravo in una vittoria italiana, ma immaginavo in realtà che gli spagnoli si sarebbero portati a casa la coppa (consentendo, peraltro, un sonno più tranquillo dopo la partita).

Si è iniziato da un concerto in chiesa. Nella bella Basillica San Gaudenzio, ho ascoltato il sassofonista Dimitri Grechi Espinoza, che si sarebbe fatto notare nuovamente nel corso della giornata. Si è piazzato nel punto in cui la navata era più alta e ha dato una dimostrazione delle possibilità del sassofono, con un uso estensivo del riverbero. Ho calcolato che il riverbero fosse tra gli otto e i dieci secondi, quindi c’era solamente spazio per note sparse ed efficaci. Espinoza ne era ben consapevole (non era certo alla sua prima prova in solo) e ci ha offerto una musica meditativa, aperta, lirica ed incantevole, offrendoci prova della sua maestria al sassofono. Inoltre, è stato un piacere sedere nella fresca basilica, mentre il sole batteva all’esterno.

A seguire, il duo del trombettista norvegese Hayden Powell e del chitarrista italiano Marzio Scholten (o Super Mario, come qualcuno tra il pubblico lo ha appellato). Il concerto si è tenuto nel cortile del Palazzo Natta, dove il caldo torrido ha costretto il pubblico a spostarsi progressivamente per cercare l’ombra. Questo duo si è esibito in pubblico per la prima volta. Composizioni di entrambi i musicisti, assieme a quella che credo fosse una melodia folk britannica. Musica splendida per l’intero concerto. Ho apprezzato specialmente il suono fine, nitido, a tratti classico di Powell. Ed è un piacere seguire la sua crescita, dal gruppo tradizionale Dixie i Molde (che si è riunito a Moldejazz lo scorso luglio), attraverso i suoi numerosi progetti a Oslo, fino a questo duo. Il chitarrista non era, purtroppo, altrettanto esaltante, ma funzionava bene nell’equilibrio del gruppo.

Poi ci siamo spostati nella vicina cittadina di Trecate, dentro i locali di una birreria artigianale, per ascoltare di nuovo il sassofonista e clarinettista Marco Colonna. In questo fine settimana era già stato protagonista di un bellissimo concerto con Thomas Strønen; ma ascoltarlo in solo, in una minuscola sala da concerto, dove il sottoscritto si è accomodato a meno di un metro dal suo suono possente …

L’Italia ha una tradizione in materia di clarinetto basso. In passato ho sentito Carlos Actis Dato e nientepopodimeno che Gianluigi Trovesi fare onore a questo strumento. Ma qui ho ascoltato un suono poderoso, degno di Eric Dolphy, in improvvisazioni free di enorme potenza ed energia. Quando Colonna suona clarinetto e clarinetto basso assieme, pare di ascoltare un violino di Hardanger: crea un drone con uno dei clarinetti mentre improvvisa con l’altro qualcosa che potrebbe ricordare uno spingar di Voss. Un’ora di concerto strepitosa!

Dopo due ore di siesta mentre fuori c’era il sole a picco, mi sono preparato per il concerto serale. Un concerto soltanto, senz’altro per via della finale. Durante il concerto, sul palco, viaggiavano cartelli con gli aggiornamenti dei risultati nel corso della partita. E visto che “La Vecchia Signora”, la Juventus, ha perso 4-1, il nostro collega spagnolo di Bilbao si è improvvisamente finto italiano, evitando al resto di noi giornalisti internazionali il compito di fargli da guardia del corpo.

Volevo ascoltare Dinamitri Jazz Folklore, uno dei gruppi che non vedevo l’ora di ascoltare. Li avevo sentiti sul disco con il poeta americano Amiri Baraka (Le Roi Jones) in una registrazione live in Sardegna qualche anno fa. Quella volta la band mi aveva letteralmente travolto, e a Novara è successo di nuovo.

I sette uomini sul palco parevano una banda di italiani loschi e trasandati a cui non chiederei nemmeno l’ora. Il chitarrista Gabrio Baldacci sembra uno hipster di Nørrebro a Copenaghen; il tastierista Paolo “Pee Wee” Durante, che – ci avrei scommesso un mese di stipendio – sembra appena uscito dalle foreste finlandesi; il violinista Emanuele Parrini ha l’aspetto di un picciotto di basso rango; il batterista Andrea Melani e il percussionista Simone Padovani potrebbero essere padre e figlio in un’azienda vinicola; il sassofonista baritono Beppe Scardino, un po’ diversamente dagli altri, ha un’aria abbastanza normale; infine, il Dimitri Grechi Espinoza, di nuovo al sax alto.

Già dal primo suono han fatto tremare le pareti. Una musica dai toni italiani e vagamente circensi, combinata con ispirazioni arabeggianti e il sentore di un altro mondo. È musica festiva, perfetta per un momento di festa nel corso di un festival jazz, deliziosamente senza fronzoli. Dopo il primo brano, si è precipitato sul palco un tipo che credevo dovesse aggiustare i microfoni o i monitor, e che da lontano poteva sembrare il fratello gemello del batterista svedese Raymond Strid; ha invece preso il microfono ed dato inizio ad un bel brano in italiano. Era il cantante Piero Giosué, che si era perso l’inizio del concerto e si è catapultato in scena.

E il resto del concerto è stata una delizia ultraterrena. Perché qui avevamo di fronte degli artisti validissimi, che hanno l’obiettivo comune di far godere il pubblico. Ma non suonano “a manetta” per tutto il concerto. Ci hanno regalato un set dinamico, ricco di bei soli, col sorriso sulla bocca dall’inizio alla fine. Quando il clarinettista Marco Colonna è salito sul palco per un brano da ospite, ci siamo improvvisamente trovati ad un matrimonio arabo o fra un gruppo di beduini nel deserto. La sua enorme energia ha contagiato il resto del gruppo, aumentando ulteriormente, se è possibile, l’intensità della performance. Questo è esattamente il modo in cui un gruppo deve suonare il sabato sera tardi, in un concerto all’aperto, al fresco e sotto il cielo stellato, in un festival jazz! E durante il concerto a nessuno importava nulla del fatto che la Juventus avesse perso. Bisognava far festa! Ma per noi giornalisti – e specialmente per l’inviato di Jazzwise – è arrivato l’anticlimax quando siamo stati raggiunti dalle notizie dell’attentato a Londra, e dell’allarme bomba alla festa della Champions League a Torino, con un caos che ha causato tra i 600 e i 1200 feriti.

Quiete domenicale
Durante l’ultimo giorno della visita salt-peanuts.eu, nella bella Novara c’erano solo due concerti. Dopotutto, era una domenica. Prima ho ascoltato il solo del bassista Roberto Bonati, di Parma, che poco tempo fa ha pubblicato uno splendido disco coi giovani musicisti del gruppo di Stavanger Bjergsted Jazz Ensemble.

Il solo di Bonati si è tenuto in una delle più belle tra le tante, piccole stanze della Galleria Giannini, un museo di arte antica italiana.

Roberto Bonati è un animatore del jazz a Parma, dove, oltre ad insegnare, dirige il festival Parma Frontiere. Negli anni scorsi ha frequentato spesso la Scandinavia, tra l’altro a Göteborg, Copenaghen, Oslo e Stavanger. La collaborazione con l’ambiente scolastico di Stavanger è stata molto stretta, e negli scorsi anni ha invitato giovani musicisti norvegesi, svedesi e danesi ad un seminario internazionale a Parma, dove questi musicisti hanno l’opportunità di incontrarsi e suonare assieme superando i confini nazionali, e, insieme a giovani colleghi italiani, presentare le proprie composizioni a Parma Frontiere.

E al concerto di Novara abbiamo avuto prova della suo amore per la Norvegia. Assieme ad improvvisazioni eccellenti per tecnica ed espressione, abbiamo ascoltato “Solveigs sang” dal “Peer Gynt” di Edvard Grieg. In seguito, Bonati ha raccontato che l’ha fatto per omaggiare la presenza di salt-peanuts, ma non ci lasciamo lusingare così facilmente!

Il suo bassismo sta al confine tra il mondo classico, quello della musica contemporanea e quello del jazz. Ha iniziato suonando il contrabbasso con le bacchette (e tirando fuori un suono vicino a quello della marimba) prima di passare all’archetto. Nella sua performance c’era un’intensità che non ho sentito spesso nei suoi lavori per ensemble allargati (e ce ne sono parecchi documentati su disco); ascoltare la sua musica sezionata, in una piccola stanza con belle opere d’arte alle pareti, è stata una gran bella esperienza. Uno dei momenti migliori del fine settimana!

A chiudere queste giornate italiane, il Mirko Pedrotti Quintet, un gruppo fusion abbastanza ordinario, tecnicamente con tutte le cose a posto, ma che, purtroppo, non ha detto granché al sottoscritto.

E con questo si riparte verso nord. Sono stati giorni fantastici, con un tempo splendido, cibo e bevande squisiti, molta musica fantastica a me prima sconosciuta, ed una cordialità da cui molti di noi nordici hanno davvero da imparare.

Musicalmente, è finita un po’ com’era iniziata, con gruppi che non mi hanno colpito. Ma nel mezzo, ho assistito ad una serie di fantastici set che ricorderò a lungo. Enrico Rava / Louis Moholo-Moholo, il trio con Thomas Strønen, Marco Colonna e Alessandro Glachero, Magmatic Quartet, Hayden Powell & Marzio Scholten, il solo di Marco Colonna, il solo di Roberto Bonati, e infine Dinamitri Jazz Folklore.

Novara Jazz è un festival delizioso, che si concentra sul jazz italiano di ricerca, assieme ad un jazz internazionale di grande qualità che si fatica ad ascoltare altrove. Non è qui che si devono cercare i cosiddetti “grandi nomi”, ma chi ha voglia di scoprire un jazz esaltante e poco conosciuto, strabordante di vitalità ed energia, può trovare una validissima alternativa volando a Milano e prendendo un treno per il confine con il Piemonte. Io tornerò senz’altro, spero già l’anno prossimo.

Tekst og foto: Jan Granlie
Oversatt av Francesco Bigoni