MOLDEJAZZ 2020, TIRSDAG 14. JULI 2020: Det er andre dag under denne underlige, men nærmest intime jazzfestivalen i denne byen som har satt sine merker på mang sjeler — på godt og vondt. I dag skal vi starte med Festivalakademiet med en prat med Kikkan Sættem, Pingen Hansen og andre av entreprenørene fra anno dazumal som sto bak etableringen av Moldefestivalen i 1960 og 1961. Og vi ender med the Grand Old Lady i norsk jazz, Karin Krog.
Men det første først;
Begynnelsen på starten
På den sekstiende festivalen hadde festivalakademiets rektor, Audun Vinger, fått samlet et femkløver av de entusiastene som for femtini år siden sto for den første jazzfestivalen i Molde.
Temaet var «Starten på det hele», men det var etter hvert vanskelig for Vinger å styre de snakkesalige entreprenørene, Otto Christian «Kikkan» Sættem, Per Inge «Pingen» Hansen, Petter Pettersson, Grethe Forbregd og Thore Joten. Derfor kom vi vel egentlig bare gjennom starten på begynnelsen og litt til, før ordstyrer måtte avslutte seansen etter en drøy times tid.
For oss som av svært så naturlige årsaker ikke kunne være på plass i Molde i 1961, 1962 osv. har det vært en liten drøm å få samlet en bukett av disse eldre vise og høre dem drøse omkring hvor eventyret som ble til Moldejazz egentlig startet.
Vi kan nå tidfeste ett av de viktige beslutningspunkt til en dag i 1960 da Pingen og et par andre kom opp trappa mot rommet til Kikkans «røverhule», der Lionel Hampton All Stars spilte på grammofonen, som det het i de dager. Med Willie Smith på altsaksofon, Slam Stewart på bass, broderen til the Prez, Lee Young, på trommer, en ung Barney Kessel på gitar, Tommy Todd på piano, Charlie Shavers på trompet og Corky Corcoran på tenor-saksofon. Låta som lød ut av døra inn til hulen, var Hoagy Carmichaels «Stardust». Opptaket var gjort live under Gene Normans «Just Jazz»-konsert i Civic Auditorium i Pasadena, California, 4. august 1947. Den dagen bestemte de unge herrer at nå skulle det lages jazzfestival i Molde.
Men Kikkan trakk trådene tilbake til 1947, da han som tenåring besøkte London og fant fram til ei platesjappe i Oxford Street. Han kjøpte med seg 20 plater hjem, «… og dermed hadde jeg Moldes største samling av jazzplater!» Røverhula til Kikkan ble raskt møteplass for de ungdommene i Molde som likte jazz — og blues. For «… jeg var nå først og fremst en bluesmann», understreket Kikkan.
I 1953 sto de unge bak opprettelsen av en klubb for de som var interessert i den slags musikk, men det var ikke en jazzklubb! «… vi kalte det en swingklubb, for jazz var den gangen ikke et akseptabelt ord». Men jazzfestival ble det åtte år seinere, 3. – 6. august 1961. Med Kikkan, Pingen, Stakan, Slaven, Petter, Grethe, Thore og de andre. Og med Benny Bailey som utenlandsk gjest. Åpningskonserten i Utstillingshallen, eller Revehallen på folkemunne, var med Kjell Karlsens orkester, Erik Amundsen, Bjørn Johansen og Ole Jacob Hansen. Og som Pingen fortalte, med Karin Krog. På slutten fortalte Pingen oss livaktig, synger Karin Krog «… Benny Bailey, I am through, you can start now…», hvoretter Bailey kommer inn på scenen og overtar. Mens han går fram mot scenekanten, spiller han opp … med «I can’t get started»!
Takk, gutter og jenter, for jobben dere gjorde, og for arven dere etterlot dere, en arv som i ikke lenger fullt så unge kunne glede oss over i mange år. Neste år runder arven seksti år!
Vi vandrer over til Bjørnsonhuset og Seilet for å få med oss Hanna Paulsberg Concept sitt 10-årsjubileum. (Johan Hauknes)
Se, Hemulen danser
Kvartetten Hanna Paulsberg Concept og dens venner kom så, og vant! Venerunt, viderunt, vicerunt!
Da Hanna Paulsberg og hennes tre kompiser fra studiedagene i Trondheim – Hans Hulbækmo, Trygve W Fiske og Oscar Grönberg – dannet Hanna Paulsberg Concept hadde de nok liten anelse om at de skulle holde det gående i ti år, og stadig vokse seg større. Tør jeg våge den påstanden at Hanna Paulsberg Concept er noe av mest helstøpte, karakteristiske og unike bandet vi har i Norge i dag? Ja, det tør jeg.
Allerede året etter oppstarten vant de Young Nordic Jazz Comets som dette året ble arrangert på Fasching i Stockholm. Måneden etter, i oktober 2011, vant kvartetten dessuten Jazzfest Ungs talentpris. De spilte første gangen på Moldejazz da de var i finalen i JazzINTRO i 2012. Riktignok vant de ikke den gangen, men at de har satt like store spor etter seg som en annen av finalistene dette året, trioen Moskus, det er det ikke den minste tvil om. Dette året i JazzINTROs historie huskes blant annet for, antallet Tordenskjold-soldater i finalen, som var enormt. Hans Hulbækmo var med i to band – og han var langt fra den eneste og heller ikke den med flest plassbilletter i finalen.
Den gangen presenterte de seg som sterkt inspirert av Wayne Shorter Quartets energiske og melodiske samspill, det som for mange er omtalt som Footprints-kvartetten; en kvartett som forøvrig spilte på Moldejazz i Bjørnsonhuset det samme året. Men etter disse første årene har kvartetten lagt mange alen til sin vekst og har utviklet seg til et konseptuelt sterkt og tydelig band i den norske bandfloraen. Ikke minst skyldes det Hanna Paulsbergs låter, som er et springbrett for den felles fascinasjonen for leiken i samspillet.
Til tiårsjubileet i 2020 hadde de tatt med seg tre venner, Thomas Johansson på trompet, Elin Rosseland på vokal og Håvard Aufles på synth og annen elektronikk. Som festivalsjef Hans-Olav Solli understreket var dette en del av det opprinnelige programmet – ante-korona – og som dermed kunne gjennomføres nesten som planlagt.
Programmet er bygget over det Paulsberg omtaler som flere gamle låter, flere i det hun kalte nye og morsomme arrangementer utført av Oscar Grönberg. Ayumi (fra Eastern Smiles, 2016), Sang til Pastor Wang (fra Waltz for Lilli, 2012) med ny tekst skrevet av Elin Rosseland for anledningen og Hemulen (fra Song for Josia, 2014); – den første sangen av mange jeg har skrevet om Hemulen, sier Paulsberg. Denne figuren i Mummi-bøkene som representere det plikttro på grensen til det fanatiske, men innerst inne er en ganske så eiegod figur.
Samspillet i kvartetten er som vanlig intuitivt, med lynkjappe utvekslinger og nærmest telepatisk samordnet aksjon. Dette kjenner vi godt etter alle disse årene både med og uten trompeteren Magnus Broo. Allikevel må jeg si at de tre gjestene i dag løftet musikken til helt nye høyder. Thomas Johansson er et fyrverkeri som leiker intenst og dynamisk med Grönberg. Elin Rosseland tilfører musikken en helt ny dimensjon, som åpner opp låtene og skjærer gjennom materien som en skarp kniv i en blodig biff. Håvard Aufles legger til et nytt rom i denne musikkens huset, med et auditivt univers som spenner fra det dramatiske til det sprø og lekne.
Oscar Grönberg er som en gutt i godtebutikken, og som makter kunststykket ikke bare å forsyne seg av det som serveres, men som smelter, rører sammen, koker og former nye sukkertøy og andre godiser. Det ene øyeblikket er han lyrisk og fargeleggende, i det neste er han et uvær på linje med salige Don Pullen på sitt heftigste, som på veien sender avgårde lissepasninger med bredt glis om munnen. Trygve Fiske er en solid bastion, kjellermester og sammenholder, mens Hans Hulbækmo er plassert på midtbanen i en liberorolle – med alle fullmakter. Denne trioen er i seg selv et kraftfelt.
Men når så sjefen sjøl, Hanna Paulsberg – «hun spiller som en gud» ville vi sagt for noen tiår siden – setter skap, stoler, bord og hele sofaen på plass, er det bare å sitte rett i ryggen og følge med. For her er det historie, fortellerevne og friskhet i hvert blås. Hennes tone og spillestil er ikke bare gjenkjennbar, men det sitter så mange linjer tilbake til opptil flere av de klassiske og store tenoristene i jazzhistorien etter 1960. Et øyeblikk kommer det noen linjefragmenter som raskt bringer fram bildet av Sonny Rollins når han la inn sine små sitater fra blant annet Don’t Stop the Carnival i sine soli.
Mens vi går ut i den milde Moldekvelden og nynner på musikken som fortsatt klinger i hodet, har Hemulen vært på karneval og danser leende inn i skyggene. (Johan Hauknes)
Årets residerende artist — Karin Krog — er på plass for sin andre konsert:
Kammerjazz med Karin
Selvfølgelig har alderen lagt et lag av skumring over stemmebåndene til Karin Krog, men kunsten å skjenke sangene hun fremfører en særlig verdighet er der forsatt i høyeste grad.
Når årets Artist in Residence entret scenen på Teatret Vårt i går kveld kunne man kanskje frykte at det skulle hefte noe overvintret ved musiseringen. Men Karin Krog synger som om hun gjør kur til musikken. Når hun er som mest inspirert, hefter det en nærmest orfeisk glød over Krogs vokal. Det låter overhodet ikke nostalgi, men nærmest som den edleste ferskvare.
På programmet står komposisjoner av Michel Legrand, John Surman, Joni Mitchel, Blossom Dearie (med norske aner, for øvrig) og flere, og de fremføres med en atmosfærisk dåm som var vi hensatt til en velurdrapert kjellerbule i mellomkrigstidens hedonistiske Berlin, der sigarettene ble røkt med munnstykke og sigarrøyken krøllet seg svevende rundt matte lysekroner.
Vel, damen er altså ikke akkurat et gnistfyk av energi lenger, men sangene som denne kvelden står på spillelisten er definitivt til å opprømmes av. Hun propellerer sine tekster med den erfarne innforlivelse bare et langt liv på scenen kan gi.Her er sanger som formidler skraveringer av tristesse og sjatteringer av levd liv til et komp av bass og gitar belesset med respekt for hvem som er den virkelige stjernen.
Det gynger stundom så ettertrykkelig at en griper seg i å lure på om selveste tyngdekraften spiller oss et puss. Hun husholderer med stemmen på sjarmerende vis, men er samtidig ikke gniten med fraseringene og gir til beste en deklamatorisk pondus som bent frem er imponerende. Timingen og den berømmelige feelingen er fortsatt i høyeste grad present.
Krog krydret konserten med velvalgte verbale muntrasjoner fra sitt lange forhold til Moldejazz, og blant de fornøyeligste anekdoter må nevnes introen til Krogs egen komposisjon «Who knows», som også var på repertoaret i Revehallen i oppstartsåret 1961. All I want ble introdusert som Joni Mitchells fineste sang, og ble tolket lavmælt og luftig med sjarmerende små lakuner. Flere av ektemannen John Surmans komposisjoner kom også i perlende versjoner, og nevnes særlig må Can Tomay som er mer bossanova og tango enn jazz, og som har en tekst som best kan beskrives som «surmanesisk», et kaudervelsk tungemål som ikke betyr noen verdens ting utover å være lydmalende.
Denne rapportør har tidvis ikke latt seg henrykke av Karin Krogs vokal slik den fremstår på utallige plateutgivelser. Kanskje har stemmen hennes falt litt «in between» en Monica Zetterlunds pure jazzstemme, og noe mer swingende popaktig a la Lill-Babs. Men når vi lufter denne innvendingen for folk som kan betydelig mer om damens musikalske virke, får vi et iskaldt blikk i retur. Ett er i hvert fall fullstendig på det rene; denne kvelden i Teatret Vårt anrettes musikk dypt forankret i en særegen stillfarenhet, som sukk fra årebladene når en robåt glir gjennom sølvblankt månebelyst vann.
Staffan William-Olsson på gitar og Terje Gewelt på bass skaper den nødvendig trygghet rundt den store stjernen.
Noen friheter skal man kunne tillate seg når kraften i beina ikke lenger er som den en gang var. – Jeg orker ikke å gå ut og så inn igjen, så vi tar ekstranummeret med en gang, sa Karin Krog med et skjelmsk smil. Så leverte hun en nydelig versjon av «Everytime we say goodbye». Og i oppløftet stemning tar vi farvel med Teatret Vårt etter halvannen time, og fra den høyt hvelvede pastellblå himmelen faller et matt skumringslys over byen. Etter denne konserten kunne det godt ha falt litt stjernestøv også. (Christen Hvam)
Tekst: Johan Hauknes og Christen Hvam
Foto: Moldejazz/Petter Sele (Festivalakademiet) og Hogne Bø Pettersen (øvrige bilder)
Festivalakademiet med Petter Pettersen, Otto Chr. «Kikkan» Sættem, Per Inge «Pingen» Hansen, Thore Joten og Grethe Forbregd, med Audun Vinger. Foto: Moldejazz/Petter Sele
Karin Krog. Foto: Hogne Bø Pettersen
