MOLDEJAZZ 2020, FREDAG 17. JULI 2020: Så kom regnet til Molde. Det bøttet utover dagen ned slik at man nesten kunne tro at hele festivalen skulle skylles på fjorden. Men mot kvelden forsvant regnet og solen var igjen på plass over Moldejazzen.
Denne femte dagen startet vi på Taket på Plassen med Morgengrykonserten. Med dagens smitteverntiltak, er for en gangs skyld kapasiteten på taket nok til å ta en utsolgt konsert. Vi fortsetter til FestivalAkademiet for å høre Karin Krog snakke ikke bare om sitt residentskap, men også om sin lange Moldehistorie siden den aller første festivalen i 1961.
Som en konsekvens av den sterkt reduserte festivalvåren og -sommeren, ble Norsk jazzforums JazzINTRO utsatt. I stedet for finalen i årets utgave, som opprinnelig planlagt, var det derfor første delfinale som oss til del i Molde i år. På ettermiddagen hørte vi Kongle Trio og Chuck People.
På kvelden tar vi med oss to konserter, Steinar Raknes & the Stillhouse Band i Bjørnsonsalen og framføringen av Jon Balkes verk «Anodyne/A World of Daughters» med Trondheim Voices og TrondheimSolistene i Molde Domkirke.
Frode Haltli og Erlend Apneseth. Foto: Hogne Bø Pettersen
A-moll-konserten på taket
Dette er en fantastisk tradisjon: Morgenstemning i Molde. 07:00. Alltid like kult. Denne gangen i a-moll — eller?
Forleden dag kritiserte vi lokale stjernemusikere for aldri å finne grunntonen. Fredag morgen var det helt annerledes oppe på taket av Plassen. Her handla så godt som alt om grunntonen.
De gliser godt, musikerne i bandet til Erlend Apneseth, når vi spør om de hadde én grunntone hele konserten gjennom. Kanskje gikk alt i a-moll?
Svaret er at «vi bytter på litt, men du er på sporet»!
Det vi med relativ skråsikkerhet kan slå fast, er at kvartetten som spilte morgenstemning i Molde klokka 07:00 i det herrens år 2020 er enestående. Den som kommer opp med navnet på en annen kvartett som er satt opp med hardingfele, trekkspill, gitar og trommer er hermed invitert til avslutningsfesten i Fireflate 2020.
Hardingfele og yr i lufta — problemer? Ja, men det sjenerer ikke oss at felespilleren må stemme hornet sitt nå og da. I pausene gleder vi oss heller over lyden av de lysvåkne måkene. Bandet denne morgenen spiller forresten ofte så lavt at de overdøves av måkeskrikene.
Trommeslager Øyvind Hegg Lunde slår ofte så lavt, og er så aleine i lydbildet, at det både lyder og ser ut som om han slår høl i lufta. Men det låter strålende!
Går det en times tid før vi får noe som kan tolkes som takt og rytme? Noe sånt. Og det hele føles veldig fint — med frokost fra sponsoren i bagasjen. (Arild Rønsen)
Karin Krog. Foto: Moldejazz/Ole B. Steinsvik
Call me Dame Krog
Fredagens festivalAkademiet var avslutningen av Karin Krogs residentskap i årets the impossible festival, Moldejazz 2020. Karin Krog! Birds and flutes are singing, everybody’s free …
Da akademiets rektor Audun Vinger spurte om Karin Krog kanskje var lei av alle betegnelsene som «dronningen av norsk jazz», svarte Krog kjapt og tydelig, med et bredt smil om munnen og latter i stemmen: — Call me Dame.
Det ble en deilig times vandring i Karin Krogs fotspor gjennom norsk og internasjonal jazz og Moldejazzens historie. Vi skal ikke her gjenfortelle alle historiene. Men denne skribenten vil framheve tre interessante ting som framkom.
For det første opplevde vi her i Molde, for aller første gang, Karin Krog gjøre et rent Thelonious Monk-program. Dette er forøvrig også første gangen jeg har hørt et nesten rent Monk-program med vokale tekstforedrag og -tolkninger. Det har tatt 54 år fra det øyeblikket Karin Krog bestemte seg for en gang å gjøre en konsert med de kantete og diatoniske låtene til Thelonious Monk, til hun sto på scenen i Teatret Vårt på torsdag. Et minne som kan sitte lenge.
Hun fortalte at det var først rett etter jul at hun plukket opp tanken igjen, og hun og John Surman begynte å velge ut, sørge for tekster og arrangere denne musikken. Når hun da fikk spørsmålet fra festivalsjef Hans-Olav Solli om å være residerende artist under årets festival, 5. mai, for kun to og en halv måned siden, var et av hennes første forslag å gjøre dette som en del av programmet.
På norsk har vi jo uttrykket om «å hoppe etter Wirkola». På norsk er dette nesten synonymt med «å være dømt til å mislykkes». Det andre interessante delen av samtalen var hvordan Karin Krog i selskap med the Meantimes feat. John Surman, kunne velge å gjøre de to Billie Holiday-låtene Strange Fruit og God Bless the Child i Teatret Vårt for et par dager siden. De aller fleste vil vel si at dette er bortimot galimatias å forsøke. Men duo-versjonen av Strange Fruit med Karin Krog og Tom Olstad sitter fortsatt i ryggmargen. Krog fortalte at hun ville gjøre det som duo med Olstad ikke minst på grunn av hans erfaringer som teatermusiker. Og det sitter fortsatt; det var en teatralsk versjon! Og det er overhodet ikke negativt ment! Karin Krog hoppet etter Wirkola, og i motsetning til Dieter Neuendorff under ski-VM 1966 i Midtstubakken, hoppet hun til både 18 og 19 i stil.
Og så til slutt: I 1971 var Karin Krog musiker på Moldejazz-festivalen. Hun spilte i kinoen med blant annet Kjell Bækkelund og John Surman. På den tiden tok Karin Krog stemmmetimer hos en lærer på Musikkhøgskolen. Hun bygde fram til konserten i Molde opp et repertoir med sanger av Alban Berg! At det hadde vært framført Alban Berg i Molde kino, var for meg ny informasjon. Jada, det kan godt være at jeg burde ha sett det. Men det har jeg ikke. Men nå er det notert! (Johan Hauknes)
Dieter Neuendorf. Foto: ukjent
Hvem hoppet Bjørn Wirkola fra?
Fra skihopp-sporten i Norge har vi uttrykket «å hoppe etter Wirkola»; den som hoppet etter Bjørn Wirkola under hans storhetstid i hoppbakkene i Europa var nærmest forhåndsdømt til å mislykkes.
Uttrykket spredte seg raskt til alle andre samfunns- og kulturområder, og ble et fast uttrykk, på linje med «liten tue velter stort lass».
Det er mange diskusjoner om hvor dette uttrykket kommer fra. Men her får du nå fasiten hvordan dette kulturelle memet ble skapt. Det skal dog sies at strengt tatt er ikke dette et mem. Et mem er noe mer fundamentalt, akkurat slik Richard Dawkins etablerte og definerte betegnelsen i boka The Selfish Gene i 1976, men se det, det er en helt annen historie.
Jeg bruker allikevel ordet her i den folkelige varianten som det i dag er vanlig å snakke om det i sosiale medier. Som et kortfattet billedlig eller språklig uttrykk, gjerne en metafor, som raskt sprer seg viralt i pandemiske proporsjoner i sosiale medier. Legg allikevel merke til den norske skrivemåten, det heter ‘et mɘ:m’ på norsk, det skal ikke uttales med engelsk uttale, ‘et mi:m’. Ordet ble dannet av Dawkins i analogi til ‘a gene‘ som jo på norsk er ‘et gɘ:n’. Derfor!
Men tilbake til uttrykket og hvem Wirkola hoppet fra. Alle som forsøker seg med å si at det var Bjørge Lillelien som skapte uttrykket «å hoppe etter Wirkola» i 1966, blir slått ned av en eller annen som mener seg å vite bedre. Utsagnet som gjerne blir hevdet med sterk stemme er at «… det er feil! Det var Torbjørn Yggeseth som skapte uttrykket!» Men dette er faktisk feil, og nå skal jeg fortelle deg hvorfor:
Det dreier seg ikke, slik mange altså synes å mene, om at Yggeseth brukte disse ordene første gang i 1965. Det er helt korrekt at Torbjørn Yggeseth under sendingen fra NM i Midstubakken, i normalbakkerennet i 1965, uttalte før Toralf Engan skulle hoppe at «… selv for Engan er det ikke moro å hoppe etter Wirkola.» Men det var sportsreporter Bjørge Lillelien som i 1966 skapte memet. Og det var ikke Toralf Engan han hoppet fra. Engan kom tross alt på tredje plass i dette NM-et. Det skulle gå langt verre med ham som Wirkola hoppet fra.
Riktignok ytret altså Yggeseth i 1965 de samme ordene på NRK, men hans utsagn denne dagen under NM 1965 var ikke mer enn å fastslå en selvfølgelighet — «å hoppe etter en mester som allerede har ytt sitt aller beste, er selv for en av de beste vanskelig.» Ikke akkurat et grunnlag for å etablere et munnhell, et ordtak, et meme, som skulle leve langt utover situasjonen det ble uttalt i.
Det var først under ski-VM i Oslo, søndag 27. februar 1966, at situasjonen som skapte memet «å hoppe etter Wirkola» oppsto. Under ski-VM i storbakke i Oslo denne dagen var det svært vanskelige værforhold. Før hopprennet i stor bakke denne avsluttende søndagen, var vinneren av rennet i normalbakken, Bjørn Wirkola, en av flere favoritter. Wirkola hadde vunnet normalbakkerennet foran en av de store favorittene, Dieter Neuendorf fra Øst-Tyskland. Nå var det den øst-tyske stilhopperen «alle» trodde ville vinne. I den store bakken skulle Neuendorf få sin revansje, og det på avslutningsdagen på et svært vellykket ski-VM.
Så, ved trekningen av startnummer, trakk Dieter Neuendorf startnummeret etter Wirkola. I sitt førstehopp i avslutningsrennet, i selveste Holmenkollen, hoppet Wirkola lengst av alle så langt, 84,5 meter. Mer enn det, han hadde et så stilsikkert hopp at han fikk to ganger 19, tre ganger 19,5 i stil. Men dette var allikevel fremdeles 4,5 meter bak Lars Grinis bakkerekord i bakken på 89 meter. Så det var mye å gå på, mulighetene var der. Dieter Neuendorf satte utfor på startnummeret etter. Nå skulle han revansjere tapet for Wirkola i normalbakken.
Men som vi vet, Neuendorf mislyktes totalt i sitt hopp i den første omgangen. Han endte vel ikke en gang blant de ti beste i rennet. Han viste da også sitt voldsomme sinne over eget hopp på sletta etterpå, både for publikum og for de som så rennet på TV. Akkurat da var det Bjørge Lillelien utbrøt på radiosendingen på NRK: «Slik går det når man hopper etter Wirkola!» Da var ordtakets mening, selve memet, etablert; «å hoppe etter Wirkola» var etter det synonymt med «å være dømt til å mislykkes totalt».
Bjørn Wirkola fortsatte å hoppe sikkert i andre omgang og vant som kjent rennet, foran japanske Takasi Fujisawa og svenske Kjell Sjöberg. Så nå vet du det! (Johan Hauknes)
Kongle Trio. Foto: Thor Egil Leirtrø
Kongle Trio vinner jazzINTRO i Molde
En godt voksen Artist in Residence i år, Karin Krog. Da er det ekstra hyggelig å konstatere at det heldigvis gror godt hos musikere som er mer enn 60 år yngre.
Kongle Trio er Liv Andrea Hauge (Mosjøen) — piano, Øystein Skjelstad Østensen (Kongsberg) — kontrabass, Veslemøy Narvesen (Kristiansand) — trommer. Sammen er de kjempegode!
De spiller fritt, men med mål og mening. Når det låter som aller friest, havner de før vi aner det i et skrevet tema. Nydelig samspill — og tidvis rett og slett melodisk. Mest Finnerud Trio, kanskje — men her anes også passasjer i retning Chick Corea og Keith Jarrett/Jan Garbarek. Tro det, eller ei. Det vil si: tro det.
Det er muligens ufint å måle disse utøverne mot hverandre, men jeg synes likevel det må være lov å framheve Veslemøy Narvesen. Her lukter det en «Jon Christensen».
Chuck People er et helt annerledes band. Medlemmene møttes gjennom jazzlinja i Trondheim, og spiller noe så «gammeldags» som temmelig tradisjonell bebop.
Vi har altså å gjøre med ungdommer, som velger å se seg tilbake til 50- og 60-tallet: Erlend Vangen Kongtorp (Odda) — saksofon, Hogne Kristoffer Kleiberg (Trondheim) — piano, Alf Svendsen Høines (Porsgrunn) — kontrabass, Martin Heggli Mellem (Lier) — trommer.
Tenorsaksofonisten Vangen Kongtorp er gruppas komponist, men det virker dessverre nesten som om han er hakket for «utlært». Låtene er greie nok, men heller ikke mer enn som så.
Dette inntrykket gjenspeiles i det musikalske uttrykket som helhet. Helt OK, men ikke oppsiktsvekkende på noe vis. Beste solist: Pianisten Kleiberg.
Koronakrisa har endra tidsplanen for årets Jazzintro, sånn at vinneren ikke kåres før langt henimot jul.
Kampen mellom Kongle Trio og Chuck People var semifinale. Fireflate sender Kongle Trio videre fra Molde. (Arild Rønsen)
Steinar Raknes. Foto: Hogne Bø Pettersen
Den ubarberte baryton
Steinar Raknes fra Otrøya opererer i et landskap der mange elver møtes. Vi har overhodet ingen innvendinger mot at konserten inneholdt kun egenskrevet materiale, men han kunne jo ha kostet på seg coverversjonen av “Speed of the sound of loneliness”, da.
Undertegnedes kunstneriske anlegg er ingenting å sende stussen i taket av, men om vi ble presset til å male et naturalistisk landskap av konserten med Steinar Raknes & Stillhouse Band i Bjørnsonhuset i går kveld ville vi ha kolorert det på følgende måte:
Midt i bildet en bred og buktende flod der en en gjeng ubehøvlede blues-entusiaster seiler motstrøms på en falleferdig flåte, deres obsternasige søskenbarn i den beryktede americana-banden, noen få av dem med en cowboyhatt på snei, padler pesende på en sideelv for å slutte seg til. På det stedet der den sterkt strømførende floden buldrer inn i et stryk, står Raknes selv med bassen sin i en vannsky av skummende sølv.
I det fjerne kneiser noen rocky mountains mot den mørke nattehimmelen, og ved elvebredden, i skjæret fra leirbålets slikkende lys, sitter Bruce Springsteen og Tom Waits og bivåner der hele med begeistring i blikket. Noe sånt!
Steinar Raknes’ komposisjoner har altså mange tentakler. Men selv om den eminente bassisten stjeler som en ravn — hvem i musikkens verden gjør ikke det, forresten — er han en tyv med teft og suffisanse som kryster de ulike impulsene sammen til noe som blir hans eget. Han skriver gode tekster, og i går kom sanger både tilegnet sønnen og faren — i tillegg til de mer, man kan vel si, obligatoriske temaer om kjærlighetens krokveier. I tillegg til å være medrivende melodiske, er dette sanger som tilkaster tilværelsens luner et trist blikk.
Det er en god dose Tom Waits i stemmen hans, med fradrag for femti tusen sigaretter og noen bøtter med bourbon, og når hans ubarberte baryton krysser klinge med Unni Wilhelmsens sonore sopran blir det veldig fint. Raknes synger som står han i ruinene av en branntomt. Det finnes en stridslyst i disse sangene der bassspillet er innflettet i musikkens marg, særlig når Raknes bruker bassen som om det skulle være en akustisk gitar, med akkorder og fingerspill.
Det musiseres som om det skulle være det enkleste av verden, omtrent som å sette garn i et oppdrettsanlegg, men de underliggende strukturene er snirklete nok. Unni Wilhelmsens fine vokalarbeid er allerede nevnt. Per Oddvar Johansen utfører trommearbeidet lytefritt, og Even Hermansen trakterer gitaren på propert vis uten å briefe. Jørgen Mathisens saksofoner kompletterer det rufsete inntrykket, og særlig når han bruker sopransaxen tilføres lydbildet et streif av noe orientalsk.
En bekjent av meg mener at alle skikkelige popsanger skal spinne rundt dette ene og evige temaet; My baby left me and I feel blue. Alt annet er overflødig, snikksnakk. Raknes følger vel ikke denne formel til punkt og prikke, men tekstene hans er rak på sak og drenert for dilldalleri. (Christen Hvam)
Trondheim Voices ved Sissel Vera Pettersen. Foto: Thor Egil Leirtrø
Magnifikt i Domkirken
Trondheim Voices og TrondheimSolistene leverte Jon Balkes integrerte verk Anodyne/A World of Daughters i noe som må ha vært en av tidenes vakreste kirkekonserter i Molde Domkirke.
Det stemmer oss alltid til ettertanke og refleksjon i det vi stiger inn i kirkerommet i Molde Domkirke. Det er noe med alle de store konsertene som klinger under det høye taket i kirkeskipet, og som skaper resonans og assosiative harmonier i oss som minnes dem. Forventningen sitrer i kroppen — nok en gang. Men i dag er det noe som gjør denne følelsen enda sterkere og så mye tyngre å bære. Et minne som er tungt å bære, men som også må stå som en advarsel til oss alle.
I dag skal vi oppleve et verk skrevet av Jon Balke (hovedbildet, foto: Thor Egil Leirtrø) for kor, strykere, perkusjon og elektronikk. Verket er skrevet over to tekster av den nå 79 år gamle amerikanske poeten Yusef Komunyakaa, «Anodyne» og «A World of Daughters». Denne informasjonen alene skaper sterke følelser, i det minste hos denne skribenten. For diktet «Anodyne» — som betyr smertestiller, fra gresk ‘an odynos’, ‘uten smerte’ — hørte vi første gangen i Balkes regi med Trondheim Voices og Batagraf, lørdag 23. juli 2011 i Kulturhuset.
Akkurat, du har helt rett, dagen etter den infamøse fredagen med Regjeringskvartalet og Utøya. I de timene og dagene som for alltid vil være brent inn i sjelen på mange av oss. Framføringen i Kulturhuset den kvelden ble akkurat det som tittelen til Komunyakaas dikt angir — det ble smertestillende. Vi roper det det ut, høyt, sammen: Aldri mer!
Siden den gang har Jon Balke skrevet mer musikk for Trondheim Voices, denne gang over teksten «A World of Daughters» fra samme forfatters hånd og hjerte. Dette verket har tidligere blitt framført av Trondheim Voices og Jon Balke i samarbeid med München Kammerorkester. Komunyakaas tekst er en hyllest ikke bare til Komunyakaas egne døtre, men også til all verdens døtre, i nåtid, så vel som fortid. Han trekker i teksten linjene tilbake til Lucy, den 3,2 millioner år gamle kvinnen av menneskearten Australopithecus afarensis.
Lucy, eller som hun gjerne kalles i Etiopia, Dinkinesh — ‘du er fantastisk’ på amharisk, det semittiske språket som tales av mange i Etiopia. Lucy ble oppdaget i Awash-dalen i Etiopia i 1974 og var en stor sensasjon og banebryter for en helt ny forståelse for menneskehetens forhistorie. Navnet Lucy fikk hun fordi ekspedisjonen som fant henne stadig spilte Beatles’ «Lucy in the Sky with Diamonds» høyt under utgravningene. Komunyakaas budskap i denne teksten, slik jeg leser det, er at vi alle er medlemmer av Lucys klan, vi er alle hennes etterkommere, og dette må vi aldri glemme. Vi må ikke akseptere skiller, forskjellsbehandling, ‘oss og dem’-argumenter. Vi er et felles vi, vi er alle oss og ikke dem, takket være en verden av kvinner.
I går ble vi servert nyskrevet musikk av Jon Balke over diktet «Anodyne», denne gangen altså for strykere, stemmer og perkusjon/elektronikk, integrert sammen med musikk over teksten «A World of Daughters». Det er definitivt en integrasjon, for jeg opplever dette som et integrert verk; et dynamisk, organisk voksende, ebbende, trøstende, oppbyggende verk.
TrondheimSolistene ble ledet av Christian Eggen, denne mannen er en mester i å skulpturere og løfte fram detaljer i kompositoriske verk som dette. For dette er først og fremst komponert musikk, selv om det forekommer mange improvisatoriske elementer i løpet av framføringen. Men det er ikke soloprestasjoner — verken improviserte eller komponerte — som skal framheves her. Det kollektive og samhandlende uttrykket fra TrondheimSolistene, Trondheim Voices og Jon Balke på perkusjon og elektronikk er det eneste som teller.
Vi blir først servert diktet «Anodyne» som et grunnlag for en musikalsk reise som ikke kan beskrives med ord. En til tider nærmest nyklassisk overgang og fragmenterende gjenoppbygging leder over i musikk over teksten «A World of Daughters». Til sammen gir det et mektig budskap. Menneskeheten er i ferd med å ødelegge seg selv og sitt livsgrunnlag, det som den har brukt hundrevis av år på å oppnå. Dette er vi i ferd med å kaste på båten, akkompagnert av falske profeter som gjør alt de kan for å etablere det de kaller alternative sannheter. Ene og alene fordi det tjener dem og deres kumpaners interesser. Jeg innrømmer det gjerne, jeg er redd for menneskets framtid. Livredd!
Kampropet om at vi er ett, vi er i samme båt, må nå gjalle sterkere enn noensinne. Uten det går det ad undas med oss alle. Hva var det Torbjørn Egner sa? «Meget er forskjellig, men det er utenpå.» For inni, der er vi alle like! Et godt sted å begynne er å låne øre til Jon Balke, Trondheim Voices of TrondheimSolistene.
«It begins in memories» heter det i Komunyakaas tekst. Det hele er sublimt, det er vakkert, det er overveldende. Men mer, det er bildeskapende som få andre musikkverk jeg har opplevd i det siste. Det er et polyfonisk vell av kontrapunktisk vellyd. Men det blir aldri massivt, det blir overveldende, men uten at du drukner i det, blir borte eller forsvinner i det. Verket har en letthet, en nesten gjennomsiktig skjørhet, som løfter, og som drar deg med oppunder takhvelvet i denne kirken. Det advarer, men det trøster også.
Jeg må gripe tilbake til et gammelt ord for å beskrive opplevelsen, framføringen har en skirhet i seg som blir hengende ved i lang tid etter at vi har gått ut fra kirken. Ut i Molde-natten på denne nestsiste kvelden i den sekstiende jazzfestivalen. Aner vi «A new dawn?» (Johan Hauknes)
Tekst: Johan Hauknes, Arild Rønsen, Christen Hvam
Foto: Thor Egil Leirtrø, Hogne Bø Pettersen, Moldejazz/Ole B. Steinsvik
