OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 10, 20. AUGUST 2022: Sa ble det en dag til med konserter på Oslo jazzfestival 2022. Jeg har vært familiær i dag, men det var første del av dagen. Men da det begynte å «dra seg til» på festivalen fikk jeg muligheten til å få med meg ett par konserter i dag også.
Fransk kammermusikk
Og jeg startet på Munchmuseet nede i Bjørvika. Dette museet som har blitt slaktet for sin arkitektur, men som jeg synes ser fint og nyskapende ut (i allefall i Oslo), og det er et bygg som jeg tror kommer til å bli et sted man valfarter til, ikke kun på grunn av alle de fantastiske bildene inne i museet, men også på grunn av arkitekturen – bare det norske folk blir vant til det.
Her fikk vi et musikalsk samarbeid mellom cellisten Anja Lechner og pianisten François Couturier, to franske kunstnere som har utgitt flere duoplater på ECM New Series som ren duo og sammen med Tarkovsky Quartet. Anja Lechner kan også skilte med et samarbeid med en av våre favorittpianister, Misha Alperin, mens Coutrier blant annet har spilt med musikere som Anouar Brahem, John McLaughlin og Louis Sclavis.
De utga i platen Lontano i 2020, hvor de blant annet gjorde komposisjoner av Henry Dutilleux, Giya Kancheli og Anouar Brahem, og jeg formener at det i hovedsak var musikk fra denne platen vi fikk høre denne tidlige kvelden.
Begge musikerne er perfeksjonister på hvert sitt instrument, og jeg har alltid har stor sans for Lechners behandling av celloen. Og Couturier må være den beste samarbeidspartneren hun kan få i dagens nyere musikk. Og den første delen av konserten, som jeg fikk med meg, var gjennomgående lyrisk og vakker, med to musikere som passer like godt på en jazzfestival som på en klassisk festival.
Fru Coltrane med et stort glass Cherry
Deretter var det opp til Sentralen, dette hovedstedet for festivalen, med flere scener og musikk hver kveld. Her hadde jeg valgt ut en konsert og hadde bestemt meg for at det skulle bli med den konserten denne kvelden.
Trommeslageren Hamid Drake kommer fra Chicago, og traff harpisten, komponisten og den åndelig sterke personen Alice Coltrane da han var 16 år. Nå har verdens blideste og snilleste trommeslager invitert inn et internasjonalt band til å hylle Alice Coltrane.
Alice Coltrane het opprinnelig Alice McLeod, og var født den 27. august 1937 i Detroit, Michigan. Hun vokste opp i en musikalsk familie, hvor moren, Anna McLeod, var medlem av det lokale kirkekoret, hennes halvbror, Ernest Farrow, ble jazzbassist, og hennes yngre søster, Marilyn McLeod, ble låtskriver på Tamla Motown. Med oppmuntring fra faren, begynte Alice med musikk tidlig, og begynte å opptre i forskjellige klubber rundt Detroit, til hun flyttet til Paris på slutten av 50-tallet. Hun studerte klassisk musikk, og jazz (med Bud Powell) i Paris, hvor hun jobbet som pausepianist på Blue Note Jazz Club i 1960. Det var der hun dukket opp på fransk TV i et konsertopptak med Lucky Thompson, Pierre Michelot og Kenny Clarke. Hun var en kort periode gift med Kenny «Pancho» Hagood i 1960 og fikk en datter med ham. Ekteskapet tok slutt etter kort tid, på grunn av Hagoods heroinavhengighet, og Alice ble tvunget til å returnere til Detroit med datteren. Hun fortsatte å spille jazz som profesjonell i Detroit, med sin egen trio og på duo med vibrafonisten Terry Pollard. I 1962 og 1963 spilte hun med Terry Gibbs’ kvartett, og i løpet av den tiden møtte hun John Coltrane. I 1965 giftet de seg i Juárez i Mexico, og John Coltrane ble stefar til Alice’ datter Michelle, og sammen fikk paret tre barn.
Alice og Johns økende engasjement i spiritualitet påvirket noen av Johns komposisjoner og prosjekter, for eksempel mesterverket «A Love Supreme». I januar 1966 erstattet Alice McCoy Tyner som pianist i John Coltranes band. Hun spilte deretter inn plater med ham og fortsatte å spille med bandet til Johns død 17. juli 1967. Etter ektemannens død fortsatte hun å videreføre den musikalske og spirituelle visjonen de hadde sammen, og begynte å gi ut plater som komponist og bandleder. Hennes første album, «A Monastic Trio», ble spilt inn i 1967. Fra 1968 til 1977 ga hun ut tretten LPer. Ettersom årene gikk, beveget hennes musikalske retning seg lenger fra standardjazz til den mer kosmiske, spirituelle verdenen. Album som «Universal Consciousness» (1971) og «World Galaxy» (1972), viser en progresjon til en mer orkestral tilnærming, med frodige strykearrangementer og brusende harper. Og fram til 1973 ga hun ut musikk på selskapet Impulse! Fra 1973 til 1978 ga hun primært ut platene på Warner, til hun etter en stund forsvant fra offentligheten, for senere å dukke opp igjen, kanskje enda mer «åndelig» og «spirituell» enn noen gang.
Hamid Drake er en av Chicagos viktigste trommeslagere de siste 50 årene. Han jobbet med saksofonisten og mentoren Fred Anderson fra 1974 til 2010, og var med i Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM). Don Cherry, som Drake møtte første gang i 1978, var en annen han samarbeidet mye med, og som satte tydelige spor i Drqakes musikk. Etter å ha møtt Cherry, reiste han og perkusjonisten Adam Rudolph sammen med Cherry til Europa, hvor de utforsket «det indre landskapet i perkusjonen» og delte Cherrys forståelse av musikkens åndelige og uendelige transformasjonsmuligheter. Drake jobbet mye med Cherry fra 1978 til hans død i 1995. Av andre musikere han har jobbet tett med kan jeg nevne bassisten William Parker, saksofonisten David Murray, perkusjonisten Adam Rudolph, saksofonisten Peter Brötzmann og trommeslageren Michael Zerang, og på CVen hans finner vi i tillegg samarbeid med blant andre Pharoah Sanders, Fred Anderson, Herbie Hancock, Archie Shepp, Reggie Workman, Yusef Lateef, Wayne Shorter, Bill Laswell, Joe Morris, Evan Parker, Paolo Angeli, Jim Pepper, Roy Campbell, Matthew Shipp, Marilyn Crispell, Johnny Dyani, Dewey Redman, Joe McPhee, Joseph Jarman, John Tchicai, Iva Bittová, Ken Vandermark, DKV Trio og nesten alle medlemmene av AACM.
Til Oslo jazzfestival kom han med seg danseren og resitatøren Ndoho Ange, altsaksofonisten og vokalisten Thomas De Pourquery, pianisten og organisten Jamie Saft, vibrafonisten Pasquale Mirra, bassisten Joshua Abrams og norske Jan Bang på live sampling.
Og det ble en usedavnlig fin hyllest til Alice Coltrane. Men ikke bare det. Her fikk vi musikk som, i en rekke sekvenser, var like mye inspirert av Don Cherry og hans spirituelle musikk. Spesielt var låtvalget og temaene gjennomgående tett på det vi elsker med Don Cherrys musikk. Men Alice Coltrane «lurte» allikevel hele tiden i kulissene, og det var nærmest som hun satt under taket i Marmorsalen og holdt kontrollen over musikerne og musikken.
Og selv om teknikken ikke hele tiden jobbet med musikerne, tok de problemene på strak arm og lot seg aldri påvirke av det, noe jeg på mange måter synes skiller de virkelig profesjonelle musikerne fra amatørene. Og alle musikerne gjorde en fremragende jobb, og det var tydelig at de koste seg på scenen. Og med kompet med Drake og Abrams, var det bare for de andre å lene seg rolig tilbake og levere lekent og deilig spill. Safts piano- og orgelspill swingte i en typisk Cherry-groove, og Mirra serverte nydelig og energisk vibrafonspill, og var den som, når det trengtes, var den som lå nærmest Alice Coltranes harpespill på måten han behandlet vibrafonen. Og Bangs live sampling la seg pent inn sammen med resten, og utvidet på mange måter lydbildet og ga oss noe «mer». Og De Pourquery er en egen historie for seg selv. Han er en fantastisk altsaksofonist og vokalist som skiller seg klart ut fra den gemene hop. Han har tidligere spilt med blant andre l’Orchestre national de jazz i Frankrike, og vi har hørt han tidligere både med Andy Emler Mega Octet og hans eget band Supersonic. Han er en saksofonist som hele tiden kommer opp med gode ideer, som har en lun humor i seg, som smitter kraftig over på medmusikantene og publikum. Og denne kvelden sprudlet han virkelig, og var med på å gjøre dette til en strålende konsert. Og i front tronet danseren og resitatøren Ndoho Ange, som jeg syntes ble litt «forstyrrende» i starten, siden jeg satt på første rad, og ble litt ukonsentrert over hennes sensuelle og vuggende dans. Men jeg ble fort vant til det, men måtte faktisk skjerpe meg kraftig for ikke å fokusere for mye på kroppsbevegelsene og dansen.
Og Hamid Drake er og blir en fantastisk trommeslager og perkusjonist. Han har en helt egen variasjon i spillet, som aldri ligger langt fra reggaen, og hans dynamikk i spillet er fascinerende. Og hele veien styrer han musikken via dynamikken og små nikk til høyre og venstre. Mot slutten satt han seg på en stol foran trommesettet, med sin «shaman-tromme», hvor han fortalte om sitt spirituelle forhold til Alice Coltrane, Don Cherry og Jim Pepper (han hadde tidligere på dagen blitt intervjuet livesammen med Bobo Stenson hvor de hadde kommet inn på Pepper komposisjon «Witchi-Tai-To»), med Saft fint kommenterende i bakgrunnen, før de endte opp med en himmelsk hyllest til John Coltrane som satt som ei kule i mellomgulvet, og som minnet om både Alice og John Coltrane og Don Cherry.
For en ukes tid siden skrev jeg en anmeldelse av Bobo Stenson Trios konsert på Sildajazz i Haugesund (hvis du gidder kan du lese anmeldelsen HER), og at den konserten var en av grunnene til at jeg, og noen få andre sjeler, aldri gir opp med å skrive om denne kunstformen alldeles gratis. At denne kunstformen er blitt selve livet for noen av oss. Det samme kan jeg egentlig si om konserten vi fikk oppleve denne kvelden med Hamid Drake og hans gode, musikalske venner. Det er noe med hvordan denne musikken treffer ett eller annet i sjelen, hjertet, magen og hele «systemet», som er med på å gjøre livet adskillig bedre å leve for en stund, og at vi kan gå på igjen, dagen etter, med nyladede batterier og så mye mer energi og livsglede. Det er det som gjør god jazz til noe helt spesielt noen av oss ikke kan leve uten!
Tekst og foto: Jan Granlie
Anja Lechner og pianisten François Couturier
Hamid Drake: The Spirit of Alice Coltrane
Thomas De Pourquery
Ndoho Ange
Jan Bang
Jamie Saft
Pasquale Mirra
Joshua Abrams
Hamid Drake
