MOLDEJAZZ, DAG 5, 21. JULI 2017: NÄ merkes det bÄdepÄ kropp og sjel, at man har vÊrt pÄ jazzfestival i litt for lang tid. Men vi gir oss ikke riktig ennÄ. I gÄr satte vi av god til til to konserter; den franske pianisten, komponisten og orkesterlederen Eve Risser og hennes White Desert Orchestra, og Vijay Iyer Sextet, som gjorde sin fÞrste konsert under deres turné i Molde.
Den franske pianisten og orkesterlederen Eve Risser, oppdaget vi fÞrste gang for noen Är siden i duoen Donkey Monkey, sammen med den japanske trommeslageren Yuko Oshima pÄ den flotte 12 Point-festivalen.
Risser har senere gjort flere strÄlende solokonserter, blant annet pÄ Avanthagen pÄ Kongsberg-festivalen, hvor Fireflatenestor, Johan Hauknes etterpÄ erklÊrte at Eve skulle spille solo i hans begravelse! Hun har spilt med Orchestre National de Jazz, og nÄ er hun i Molde med sitt White Desert Orchestra, et band som har gjort suksess med platen «Les deux versants se regardent» pÄ selskapet Clean Feed.
Dette er et halvstort ensemble som per i dag bestÄr av Risser pÄ piano, Silke Eberhard pÄ altsaksofon, klarinett og bassklarinett, Benjamin Dousteussier pÄ tenor og baritonsaksofon, Sophie Bernado pÄ fagott, Eivind LÞnning pÄ trompet, Fidel Fourneyron pÄ trombone, Julien Desprez pÄ gitar, Luc Ex pÄ bass og Yuko Oshima pÄ trommer.
à drive et sÄpass stort band som White Desert Orchestra, krever at man pÄ kort varsel kan skifte ut musikere, omtrent som de mange, forskjellige prosjektene til Trondheim Jazzorkester. Derfor kan det forekomme flere «vikarer» pÄ konserten i dag. Jeg vet at dette er andre konserten hvor Silke Eberhard er med, og tredje gang Yuko Oshima spiller med bandet.
Bandet spiller utelukkende komposisjoner av Risser, og la det vĂŠre sagt med en gang â dette er definitivt ikke lett tilgjengelig musikk for «plebsen»! Rissers komposisjoner er nĂžye nedtegnet, men gir Ă„pninger for fri improvisasjon innenfor gitte rammer. Det gjĂžr at musikken blir mye mer enn Rissers komposisjoner, og hver musiker fĂ„r bidra med sitt eget «fingeravtrykk».
De Äpner med Yukos gong-gonger, fÞr Eivind LÞnnings umiskjennelige og svÊrt «norske» trompetspill kommer inn. Deretter fÞlger resten av ensemblet pÄ, og herfra og ut var dette en fest nesten ut av en annen verden.
Jeg fÞler at mye av musikken bygger mye rundt LÞnnings trompetspill, og han har fÄtt en mye mer sentral rolle i ensemblet enn tidligere. Vi fÄr en heftig gitarsolo, og det litt sarte lydbildet fra starten endres dramatisk. Hele ensemblet «kÞler» pÄ, og det koker, fÞr de igjen tar det helt ned. Men de forblir ikke sÄ lenge i balladeland. Etterhvert fÄr tenor- og baritonsaksofonist Benjamin Dousteussier vist seg fram med en drivende solo, og jeg tenkte pÄ George Adams i salige Alexandrakjelleren i 1980. RÄtt, brutalt og veldig tÞft! Luc Ex hiver seg frampÄ med sitt sÊrpregede og nÊrmest spastiske bass-spill fÞr trombonist Fidel Fourneyron gjÞr en oppdatert versjon av «Humlens flukt».
Det lÄter plutselig big band, slik jeg mener et big band skal lÄte, langt unna Glen Miller og Neal Hefti-arrangementer. Vi fÄr et parti hvor ensemblet viser kontrastene mellom de rÄ blÄserne og det heftige kompet mot vakkert flÞytespill, fÞr vi fÄr en god dose minimalisme a la Phillip Glass under LÞnnings piccollotrompetsolo.
Risser sjarmerte stort med morsomme introduksjoner, og forteller at all musikken har med steiner og fjell Ă„ gjĂžre.
SÄ runder de etter hvert av med en sart og vakker ballade, som gÄr over i en av de heftigste avslutningslÄtene jeg har hÞrt pÄ lenge, hvor Silke Eberhard virkelig fÄr «blÄst ut». Hun leverer en fantastisk solo med energi og trÞkk herfra til mÄnen, og de andre musikerne fÞlger pÄ og vi fÄr en utrolig tÞff avslutning.
Jeg tror bÄde Sun Ra, Albert Ayler, Misha Mengelberg og Lester Bowie satt oppe pÄ skyen sin og smilte gjennom hele denne fantastiske konserten!
Nest siste oppgave for Ärets Artist in Residence, Vijay Iyer, var konsert med sin egen sekstett i klubblokalet Storyville. De har en ny CD pÄ ECM pÄ trappene, «Far From Over», som er ute om seks uker.
I bandet finner vi trompeteren Graham Haynes, en litt hemmelig, men ytterst spennende musiker, som har holdt seg litt under radaren de senere Ärene. PÄ altsaksofon finner vi Steve Lehman, en musiker som har markert seg pÄ plateselskapet Pi Recordings, ogsom har lÊrt av «platesjef» Henry Threadgill, og pÄ tenorsaksofon Mark Shim, et ukjent navn for meg, men som kommer fra Kingston i Canada, men som flyttet over grensa til Sambandstatene, hvor han har spilt med Hamiett Bluiett i Harlem, Elvin Jones, Mose Allison, Betty Carter, Greg Osby og Mingus Big Band. Han debuterte med egen plate pÄ Blue Note i 1998, og i 2000 kom det to nye plater med han.
PÄ bass finner vi nok en musiker som har vÊrt litt under radaren, Stephan Crump, som har deltatt pÄ en rekke plater og band, og som snart er ute med ny plate i eget navn. Og pÄ trommer fant vi Tyshawn Sorey, den nye trommehelten fra USA.
Det startet med en kort intro, hvor jeg en uggen fĂžlelse om at dette ble en helt vanlig ECM-inadvendt konsert, men etter kort tid brĂžt det lĂžs!
Fremst blant blÄserne var hele veien Shim med kraftfullt saksofonspill I starten syntes jeg hans tone i saksofonen var litt kjedelig og uspennende. Men etter hvert klinte han til, og kunne minne litt om George Adams (har vi ikke sammenlignet andre med han tidligere i dag?). Altsaksofonist Lehman har en litt anonym tone i hornet, eller var det bare at han var lavt mikset?, og var ikke den som stakk seg fram mest. Men bak regjerte bassist Crump og trommefenomenet Sorey med heftige spark til de andre. Kanskje var Sorey litt hÞy i miksen, slik at hans distinkte trommespill tok vel mye plass, men han er en mesterlig trommeslager som man bare mÄ fÞlge med pÄ.
Musikken var, etter hva jeg kan bedÞmme, en slags moderne tapning av neobop, og etter hvert beveget de seg et godt stykke unna ECM-tradisjonen, og det swingte upÄklagelig.
FÞr jeg mÄtte forlate konserten, etter en drÞy time, skiftet Iyer over pÄ elpiano, fikk vi en nydelig, funky sak hvor Iyer la an en fin groove pÄ elpianoet, og de andre heiv seg pÄ pÄ en fortreffelig mÄte. Og jeg bestemte meg for at det var rett tid Ä forlate Ästedet.
Tekst og foto: Jan Granlie