FASCHING, STOCKHOLM, ONSDAG 15. FEBRUAR 2023: Noen ganger har man det slik som den lille gutten man en gang var, han som gleder seg til jul eller bursdag – og fantaserer om hva han vil komme til å få. De gangene fantasiene blir virkelighet kan telles på ingen hender. Selv vet jeg ikke hvor mange ganger jeg ønsket meg et Märklin togsett! Bilbane kunne være det samme.
Et elektrisk togsett, derimot …! For en drøm: Et gjennomført NSB-sett i skala H0, med El13-lokomotiv og tre-fire Type B3-vogner, et Di3-lok med godsvogner. Og så selvsagt damp; en NSB 63 Stortyskeren. Det hadde vært noe. Men det ble aldri en realitet … Siden var det andre, minst like markante tog som overtok drømmene. På den andre siden er det jo drømmene om hva som kan bli som gjør livet verdt å leve. For det er i drømmene og lengselen etter det vi drømmer om at vi finner kraften til å pushe videre. Ikke sant?
Men noen drømmer går i oppfyllelse. Noen drømmer blir virkelighet. Da Mats Gustafsson første gang annonserte at arbeidet med en vinyl-boks som dokumenterte og kommenterte den særegne – og i hans egen samtid den ofte misforståtte – musikken til saksofonisten Bengt Nordström, med kallenavnet Frippe, etter tiår med arbeid, nærmet seg slutten, skapte det også drømmer. Da han seint på høsten 2022 annonserte at denne boksen skulle lanseres med en stor Frippe-fest på Fasching 15. februar, var det ganske så selvsagt for noen av oss, hvor vi drømte om å være den dagen. Dette kom til å bli en av 2023’s største begivenheter. Det var ikke noe spørsmål en gang. Denne gangen skulle drømmen bli virkelighet.
Drømmer om frihet
Så derfor stiger jeg av toget her, i Stockholm, i denne byen der jeg tilbragte så mye tid for snart 25 år siden. Jeg er tilbake i denne byen, som jeg innrømmer at jeg fortsatt har varme følelser for. Nå skal jeg ikke snu Fred Åkerströms formuleringer i sitt kjærlighetsbrev fra Oslo for mer enn seksti år siden til sin da femårige datter, «… Man kännert och man märkert här i Stockholm /Att Stockholm nu är Oslo när jag var grabb»! Nei, ikke bare fordi det ville være en løgn, men også fordi de to tvillingbyene – de to hovedstedene i det gamle tvillingriket – er svært forskjellige, både nå og da.
Årsaken til at jeg er her, heter Bengt Nordström. Han var en musikalsk brobygger over til det som skulle komme: I stor grad ikke akseptert i sin samtid, men seinere løftet fram som en spydspiss i en ny avantgarde. Han ble født i 1936, altså hadde han samme fødselsår som John Tchicai, Albert Ayler, Don Cherry og Chris McGregor. Tilfeldig? Neppe! Da den unge og foreldreløse gutten var 14, i 1950, fant han jazzen på slump fortalte han Orkesterjournalen i 1985! «… den tog hand om mig på ett sätt som ingenting annat och ingen annan hade gjort», la han til i samtalen med OJ. Mot slutten av sitt liv fikk han nærmest en legendestatus blant nye og unge generasjoner av frittgående svenske musikere. Bengt Nordström døde i 2000 – og løftes nå, over tjue år seinere, fram som en nyskapende kraft i svensk improvisert musikk.
De myteomspunne innspillingene av ham selv og andre, egenproduksjoner som han håndsolgte fra sin bæreveske for noen få kroner, kan i dag hente mange tusen kroner. Uoppnåelig for en normal jazz-platesamler – om du da ikke er medlem i Discaholics Anonymous. Med unntak av en CD-utgivelse med opptak gjort i studioene i BRA-huset i Gamla Stan, utgitt av Harald Hult og Mats Gustafsson på Blue Tower Records for tjue år siden, er det derfor lite av musikken fra Nordströms Bird Notes-katalog som er tilgjengelig for de vanlig dødelige av oss. Det store gross av disse platene finner du ikke gjenutgitt.
Så da Mats Gustafsson, sammen med Thomas Millroth, Fasching og plateselskapet NI-VU-NI-CONNU i månedsskiftet november/desember inviterte til slippfest onsdag 15. februar for en plateboks med fire LP-er med opptak fra Nordströms katalog, samt en hyllest av ham fra flere av dagens fri-improviserende unge og ikke lenger fullt så unge musikere, så var veien kort til å bestille togbillett tur-retur Stockholm.
Reisen mot friheten
For vi reiser selvfølgelig med tog. Det er snart tjuefem år siden norske – og svenske – politikere «dreit på draget» da de forbød togselskapet LINX å konkurrere med flyselskapene etter dereguleringen og frislippet på flystrekningen Oslo-Stockholm. Med det sørget de for at en gedigen – også kommersiell – suksess ble umuliggjort av et de facto forbud mot konkurransen. De samme politikere sto ikke mange årene etterpå fram og påsto at de hadde «… reddet togforbindelsen» – de hadde vel innsett sin brøde. Det gjorde det ved å få satt opp 1960-talls togmateriell som tok åtte timer mellom hovedstedene. En redningsaksjon vi kunne spare vår begeistring for. En løsning vi kunne svare på bare en måte; med en hånlig latter.
Men endelig – nå har det skjedd noe: Fra midten av desember 2022 satte jernbaneselskapet SJ opp en kombinasjon av Intercity-tog og SJ3000 på strekningen. Det går nå daglig fem tog i hver retning! Om så bare BaneNOR kan sørge for å gjøre jobben og gi disse togene høyeste prioritet på den norske siden (på reisen til Stockholm tok det to over timer å reise fra Oslo S over Kongsvinger – en strekning som ikke bør ta mer enn én time), så er vi om noe tid forhåpentligvis tilbake der vi var for tjuefem år siden – til en reisetid under fem timer.
For det bør være like selvsagt å reise med tog fra Oslo til Stockholm og København som til Bergen og Trondheim — eller til Lillestrøm for den saks skyld. Til priser som er konkurransedyktige. At infrastruktur- og linjeselskapene – Trafikverket, Banedanmark og Bane NOR – i de tre skandinaviske brødrenasjoner ikke for lengst har etablert full tospors X2000-standard mellom alle tre hovedstedene er en katastrofe og en stor unnlatelsessynd.
Stockholm er en på alle måter og på alle språk, rolig by å være i. Men enda roligere blir det når vi ser fram til et plateslipp av boksen Bengt Frippe Nordström vinyl box. Vi kommer tilbake med en anmeldelse av boksen og dens innhold når vi har fått fordøyet den.
Jeg stiger inn døra til Fasching fra Kungsgatan, står i køen og leverer fra meg ytterklær i garderoben som vanlig. I døra inn i hovedrommet, slår inntrykkene, lydene og luktene fra tidligere konserter jeg har opplevd her mot meg. Sist jeg var her – for alt for lenge siden – var for over fire år siden, da jeg opplevde den japanske legenden Yasuaki Shimizu her. Mine inntrykk fra den gangen kan du lese her. Gode minner.
Men det er minnene fra mine to døtres første, levende møte med Esbjörn Svensson Trio – en gang på vinteren 2000, tror jeg – som står klarest fram. Der opplevde vi sammen trioen som på den tiden var i ferd med å eksplodere internasjonalt, fra sentral plass rett foran scenen i dette rommet. Det er disse minnene som sitter sterkest og som nesten overvelder meg i det jeg stiger inn i lokalet.
Men nå er det tid for å møte en annen legende, i form av minner og feiring. Jeg innfinner meg i tide til å få meg en rimelig god plass i dette rare lokalet. Jeg er så heldig at jeg etter hvert får dele bord, lyttestunder og noen ord med bassisten Sven Hessle, før, under og etter konserten. Hessle er en av de legendariske svenske musikere som har spilt med Nordström. Hans samspill med ‘Frippe’ er dokumentert på Bird Notes, og noe av dette er med i den nye boksen. Det er bare å glede seg.
En konsert for friheten
Men nå: Nå er det tid for konsert og feiring av legenden Bengt Nordström. Mats Gustafsson ønsker velkommen og presenterer boksen kort – før dagens første høydepunkt: Torbjörn Ehrnvalls filmopptak av Bengt Nordström på scenen i pausen med tenorsaksofon, under en konsert med Dexter Gordon på Moderna Muséet, tirsdagen 29. mai 1973. Du kan selv se denne filmen her.
Slipp-festens første avdeling fortsetter med fire solosett av fire treblåsere som nå blir tilsvar og kommentarer til og videreutvikling av den innledende filmsekvensen. De samme fire musikere bidrar også med hyllester til Bengt Nordström på en 10-tommer i boksen. Framføringene denne kvelden blir dermed også et gjensvar til denne hyllesten.
Først ut er Isak Hedtjärn på en metall-klarinett, som starter ut med små gester som får lov å vokse som blomsterenga bak uthuset. Fargespill og lys skinner om kapp i Faschings langstrakte rom. Neste ut er Jörgen Adolfsson på sin kontrabassklarinett av «binders»-typen. En herlig meditasjon over Bengt Nordströms spill i 1973 og seinere også på kontrabassklarinett.
Det er deilig å høre Anna Högberg igjen, det er lenge siden jeg har hatt anledning til å høre henne de siste årene. Hennes spill på altsaksofon har alltid vært interessant og verdt å lytte til. Som jeg har inntrykk av at Nordström var tidlig ute med å understreke, legger hun stor vekt på bruke det fysiske rommets akustiske egenskaper som en medskapende kraft i musikken. Hun vandrer ut i rommet fra bakrommene og videre opp på balkongen langs den ene langveggen. Dermed kommenterer hun også den faktiske lyden av opptaket med Nordström fra 1973 som vi hørte like før. Hun kom til Fasching medbringende sin yngste datter på ett til to år. I det Högberg er på vei ned igjen i trappen på balkongens andre ende, hører vi at hennes datter legger inn et par lengtende kommentarer til mor og hennes spill, fra bakrommet. Herlig!
Disse formene for musikk minner meg ofte på John Cages ideer om tilfeldigheter i musikken, om hvordan komponistens åpning for dem og innpassing av dem kan skape genuint ny og interessant musikk. Sammen med den åpenbare lærdommen av hans verk «4:33» – du må lære deg å lytte til alle lydene i omgivelsene, de omgivelsene som musikken alltid lever i, svarer på og blir svart av. Ingen framføring er lik en annen. Dette var tanker som var revolusjonerende i 1957, men som i dag er åpenbare.
Når Dror Feiler følger opp dette med sin altsaksofon og sin klokkeutstyrte frakk, så understreker det enda sterkere viktigheten av aleatoriske element i musikken. Hans fysiske bevegelser i og gjennom rommet og med saksofonen skaper kommentarer og klokkespill fra et par-tre titalls klokker.
Om friheten hadde et navn
En dokumentarisk featurefilm av Thomas Millroth om Bengt Nordström og hans musikk er under utarbeidelse. Som en smakebit på det som kommer, var første punktet i andre settet avsatt til en framvisning av en nesten ti minutter lang trailer med utdrag fra filmen som kommer. Jeg kan bare si én ting: For den som har det aller minste interesse for moderne svensk jazzhistorie, så er det bare å glede seg.
Siste del av kveldens andre avdeling vil være lett tilgjengelig, lenge etterpå, blant de rike minnene fra det som ble en svært minnerik kveld. En helt ny bandkonstellasjon – ikke at det er så nytt i Mats Gustafssons umiddelbare omgivelser – skal lanseres. Men det er sammensetningen og den musikalske paletten som fascinerer:
Kvartetten If a Name er initiert av Mats Gustafsson på saksofoner, fløyter og elektronikk. Med seg har han Johan Berthling på gitar og bass, ikke noe overraskende – samspillet mellom de to har vi opplevd ikke minst i trioen Fire! og det utvidede store bandet Fire! Orchestra. Tyske Jan St. Werner er kjent fra bl.a. elektronikkduoen Mouse on Mars, i diverse andre navnevarianter. Det er ikke ofte professoren ved Nürnberg-akademiet og den tidligere visiterende, kunstneriske lederen for STEIM i Amsterdam, reiser utenlands. Men nå er han her.
Spill i stunden, lytt i øyeblikket! Du må være til stede i øyeblikket, sier man ofte som et mantra om denne improviserte musikken som en gang ble karakterisert som friformig. Som mer enn fraværet av form var et signal om at det brøt med konvensjonelle oppfatninger av former. Hva man kaller det er irrelevant. Men relevant er det at den ikke er formfri. Den har en form, men det er en form som også vokser ut av øyeblikket – i kollektive fenomener og evolusjonær teori snakker man om emergent properties. Form er en slik framvoksende egenskap. Men det stikker så mye dypere enn det å være i øyeblikket.
Og så … Sven-Åke Johansson på trekkspill. Et slags SÅJ kommer hjem? Legenden har jo mer virket som en særegen del av det tyske improvisasjonsmiljøet i og rundt Berlin, men alltid med åpninger for koplinger og samspill med svenske musikere. Det er noe ‘rätt så fascinerande’ med disse – skal vi våge å kalle dem – uteliggerne i svensk jazz i tiårene etter midten av 1960-tallet. Johansson er, sammen med Nordström og en rekke andre, blant disse. Det kan kanskje være verdt å minne seg selv om dette i en tid der det som en gang var et marginalt og ofte ikke forstått musikkuttrykk, i dag på mange måter er samtidsmusikalsk mainstream.
For formen skapes av bevisste kunstnere, som former og blir formet. Også gjennom avtalte – og dermed formbestemmende – bidrag. Når trioen med Gustafsson, Berthling og St. Werner har spilt seg varme, kommer Sven-Åke Johansson på scenen med sitt dragspel. I det han kliver opp på scenen, farer tanker gjennom hodet på denne tilhøreren av hvor sentral påvirkningen fra det folkelige dragspelet har vært i svensk jazz, om enn indirekte. Ikke minst, skal vi si i tiden etter at Parisorkestern kom hjem igjen på forsommeren 1949, etter suksessen ved Paris Festival International de Jazz.
Når da Johansson også – kanskje ikke overraskende – kaster ut referanser og sitater fra blant annet «Flickorna i Småland», bobler det i salen. Men enda mer, når det innledende opptaket fra Moderna Museet av Torbjörn Ehrnvall settes på og vises på bakveggen, blir dette en opplevelse som sprenger det enorme fargekartet som en gjennomsnittlig jernvarehandels blandingsmaskin for maling, peinture, färg, er utstyrt med. Taket over den lave, smale, rare bygningen som ligger inneklemt mellom et varieteteater og en spillehall, løfter seg når Gustafsson & al. svarer og kommenterer Bengt Nordströms spill fra mai 1973. Johanssons lek med og svar på Nordströms spill lar denne kvelden ende på den beste av alle måter.
Denne kvelden opplevde jeg at vi grep evigheten i øyeblikket. For det er som Karin Boye sa det i diktet Evighet, i 1935;
En gång var vår sommar /en evighet lång. /Vi strövade i soldagar /utan slut en gång. /…
Vart gick sen vår evighet? /Hur glömde vi bort /dess heliga hemlighet? /Vår dag blev för kort. /…
Men än faller tidlösa /stänk i vår famn /en stund då vi är borta /från mål och namn, /…
Då anar vi det villkor /vi en gång fick: /att brinna i det levandes /ögonblick, /och glömmer det timliga, /som varar och består /för den skapande sekunden, /som mått aldrig når.
For en kveld, for et fellesskap, … jeg lengter allerede tilbake til Stockholm. Vi ses igjen – for nye drømmer om nye evigheter.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Micke Keysendal
Mats Gustafsson
Isak Hedtjärn
Jörgen Adolfsson
Anna Högberg
Dror Feiler
Sven-Åke Johansson
If a Name
