COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 9. JULI: Nå begynner det (heldigvis) å gå mot slutten for årets jazzfestival i København. Det tar på en gammel mann, å skulle farte rundt og dekke konserter nesten 24/7 i ti dager, men vi har klart det, og vi gir oss ikke før siste tone slutter en gang utpå mandag morgen.
Jeg har forsøkt å ikke overdrive konsertbesøkene i år. Egentlig er det mange konserter jeg har hatt lyst til å besøke, som for eksempel Eve Rissers konsert i går, men siden festivalen er såpass lang, og avstandene fra spillested til spillested er såpass store, har jeg bevisst valgt meg ut noen av de mindre konsertene, og latt de store navna seile sin egen sjø. Som i går hvor Chick Corea holdt pianomøte med Herbie Hancock.
I stedet ble gårsdagen avsatt til 5e, stedet hvor musikerkollektivet ILK holder til, i Kødbyen, rett nedenfor det litt tvilsomme strøket rundt Istedgade og Kulltorvet.
Det startet med den svenske saksofonisten Sture Ericsson (den musikeren jeg kanskje har hørt mest under denne festivalen), sammen med den danske bassisten Adam Pultz Melbye og den norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg. Et frittgående sett som ga oss frijazz av beste merke. Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne, at Ericsson er en storveis begavelse på saksofonene og klarinetten, enten han spiller med eller uten munnstykke. Musikken er kreativ og oppfinnsom, og de tre fant hverandre nesten umiddelbart i et strålende samspill.
Deretter fikk vi et triosett med den danske trommeslageren Stefan Pasborg og saksofonisten Ljudas Mockunas for Litauen og den danske elbassmester Peter Friis Nielsen. Enda heftigere frijazz ble servert på sølvfat, med en strålende opplagt Friis Nielsen, som er altfor lite kjent, men som med kreativitet og en lyd i elbassen som er utenomjordslig. I tillegg får du Mockunas med noe av det heftigste saksofonspill man kan ønske seg og Pasborg i en litt annen rolle enn det vi er vant til å høre i band som Ibrahim Electric, Firebird eller Odessa 5. Strålende.
Etter en liten pause var det tid for det danske bandet med det heftige navnet Dødens Garderobe. Her fikk vi et gjenhør med den sterke saksofonisten Laura Toxværd, som man bare må merke seg. Solid trøkk og helt på plass. Vi valgte å høre konserten fra utsiden av det røffe konsertstedet, men det ga nesten like gode lytterforhold som inne i salen. I tillegg var sittebekvemmelighetene adskillig bedre… Trioen mellom Sture Ericsson, Raymond Strid og Ingebrigt Håker Flaten lot vi seile sin egen sjø, siden vi hadde hørt dem tidligere og på grunn av at behovet for å innta fast føde kom smygende, men vi kom sterkt tilbake senere på kvelden.
Da fikk vi nok en verdenspremiere. Denne gangen på Lotte Anker Nearly Double Trio. Her fikk vi høre Lotte Anker på saksofoner, Sture Ericsson på saksofoner og klarinett, Ingebrigt Håker Flaten på elbass og trommeslagerne Raymond Strid og Ståle Liavik Solberg. Og for en konsert det ble!
På grunn av at Ericsson hadde sin travleste dag til nå, med fire konserter på en dag, rakk han ikke fram til starten av konserten, så den startet med trommeduo med Liavik Solberg og Strid, en flott åpning, som viste at disse to trommeslagerne er to mestre i god kommunikasjon. Deretter kom «monstret fra Oppdal», Ingebrigt Håker Flaten og Lotte Anker på, og herligheten var i gang. Fritt improvisert og ytterst heftig. Midt i det første strekket kommer Ericsson halsende inn i gul regnjakke med masse saksofonkofferter med seg, og mens koket fortsetter pakker han opp, og begir seg inn i lurvelevenet, som om han hadde vært der hele tiden.
Anker åpner opp og gir han plass. Håker Flaten kaster seg frenetisk over bassen og kjører et heftig og rocka basskomp som får Liavik Solberg og Strid til å hive seg frampå og yte maksimalt. Ericsson og Anker kommuniserer nesten på et høyere plan, og jeg får en slags Art Ensemble Of Chicago-følelse (uten trompeten og legefrakken til Laster Bowie). Det rytmiske skifter i ett sett, og de fem føler hverandre på tennene som om de hadde gjort dette tusen ganger før. Innimellom tar de det ned og vi får nesten streit bebop. Liavik Solberg spiller nesten swing-trommer, og Strid smiler på andre siden av scena. Så tar det seg opp igjen. De vrir og vrenger på samspillet og det koker fra scena.
Da de omsider avslutter (helt på likt), er vi mer enn fornøyde. Vi vil rett og slett ikke høre mer musikk. Vi er mer enn fornøyde og vil ha fred. Da tar jeg med Liavik Solberg og vår amerikanske fotografvenn gjennom byen, til Jeppe’s Badehotell, for å avslutte kvelden/natta med et ørlite glass og Jan Perssons flotte fotoutstilling med legendariske bilder fra jazzhistorien i Kongens by.
Men i dag kommer Fire!Orchestra til byen – for å gjøre to jobber! Mer om første gig med dette mammutorkesteret i morgen!
Tekst og foto: Jan Granlie
