OSLO JAZZFESTIVAL, TORSDAG 18. OG BLOW OUT FESTIVAL TORSDAG 18. OG FREDAG 19. AUGUST 2016: Torsdagskvelden nøyer vi oss med to konserter. Fredagskvelden forholder vi oss rolig på MIR – dette fredens lokale der vi svever på vinger mellom planetene.
Vi starter torsdagskvelden med Fire! Orchestra i Marmorsalen på Sentralen. Denne gærne gjengen som styres av «udyret fra Umeå» – Mats Gustafsson. Han makter kunststykket å få denne gjengen av frittgående gærninger til å synge som et velsmurt maskineri, til å bevege seg raskt og smidig som det elegante lokomotivet «the Mallard» – stokkanda – som innehar hastighetsrekorden for damplokomotiv.
Men orkesteret kan også bryte ut i det verste lurveleven av utadvendt livsglede. Hver plass i bandet er besatt med musikere på øverste hylle på sine instrument, også på uvanlige jazz-instrumenter som valthorn, contrabass-klarinett i binders-design, det koblede sopran- og alt-saksofon-instrumentet kjent som braithofon. I disse dager er vel også bass-saksofonen et utradisjonelt instrument.
Jon Klette kritiserte i 2009 – les det i dette intervjuet med Jan Granlie – frijazzen og impromusikken for at den var redd for det som groovet og det som var «pent», tonalt og sangbart. Mats Gustafsson og hans kumpaner er ikke redd for det.
Jeg har hørt dette bandet i flere omganger siden oppstarten for tre-fire år siden. Og det blir bare bedre og bedre. Jeg har ikke hørt bandet så samkjørte som denne kvelden i det gamle hovedkvarteret til Christiania Sparebank. Og etter at Mats Gustafsson etter 2014-5 har valgt å plassere seg selv midt i forsamlingen for derfra å guide hele herligheten gjennom vamp etter vamp, hvor det puster, det peser, det blomstrer – og det groover.
Det var et tight band som sto på scenen i den gamle bankhallen denne kvelden. Ikke vet jeg om prost Johan Storm Munch – Edvard Munchs grandonkel – og de andre underskriverne av oppropet i 1822 om etablering av sparebanken hørte festen. Men om de gjorde det, ville nok enkelte av dem ha tenkt at dette gikk over streken.
Og det gjorde det – gikk over streken. Den streken som Mats et al. hadde trukket som det fremste av sine framføringer tidligere. Dette var fart, fyrverkeri og fest. Og med Sofia Jernberg og Mariam Wallentin i front, hvor jeg opplever det som da Annisette fra Savage Rose virkelig spruta på 1970-tallet når Mariam drar igang. Og Sofia har gjemt en R&B-sanger av format i sin gyldne strupe. Men det ante vi, jo.
I strålende humør forlater vi Sentralen for å vende nesa mot Mir på Grünerløkka. Nok en gang er det tid for årets Blow Out-festival i Oslo i dette hølet i veggen hvor sfærene synger. Riktignok har Saturn oppunder taket mistet sin ring, og planetenes plassering har gått gjennom et jordskjelv siden i fjor.
Men Mir selv henger på samme sted, og har nå fått følge av en rakett med et design slik «alle» raketter så ut i sci-fi-magasinene på 1950-tallet. Sigarformet, med tre halefinner – etter mønster av de tyske V2-rakettene til Werner von Braun.
Vi får med oss såvidt avslutningen av settet med Torben Snekkestad og Lene Grenager og kan dessvere derfor ikke rapportere noe om dette. Men siste sett denne kvelden er med noe av et stjerneband. Opp på scenen kommer Alan Skidmore, Vidar Johansen, Ole Morten Vågan og Raymond Strid (hovedbildet). Her drar de i gang med noen Coltrane-låter i ett hundre – og derfra går det bare én vei – rakt oppover. Nå veit jeg endelig hvordan det var å høre Trane sjøl i høl i veggen som Half Note i 1965-6.
Raymond Strid er ikke Elvin Jones – og takk for det. Han er Raymond Strid. Og det til gangs. Ole Morten Vågan speller som om han var født i 1939, og ikke i 1979. Det er så gromt å høre Vidar Johansen igjen i fullt slag, i en musikk han puster i. Alan Skidmore veit vi hvor vi har – og som han leverer det. Hadde ikke natta falt på, skulle jeg ønske dette bare fortsatte, og fortsatte, og …. til tidlig morgen.
Fredagen tar vi det med ro, og nøyer oss med to sett på Blow Out. Vi får med oss en del av settet til Susanna Gartmayer, klarinett, Frode Haltli, trekkspill, Kim Johannesen, banjo og Ingebrikt Håker Flaten, bass. Et kammermusikalsk møte i himmelen.
Banjo i impro, sier du? Trekkspill? Vel, de som kjenner sin musikklitteratur innenfor disse tradisjonene i grenselandet mellom impro og samtidsmusikk, veit at det kommer an på musikerne som behandler instrumentene. Og med Johannesen og Haltli er kredden selvfølgelig til stede. Og det sitter som et sug i mellomgulvet.
Siste settet på Mir denne kvelden forestås av et legendarisk band – trioen GUSH – med Sten Sandell, Mats Gustafsson og Raymond Strid. Trioen har sine røtter tilbake til 1987-88 og utga en forlengst utsolgt plate – «Tjo och Tjim» på Dragon i 1990. I 2013 feiret de sitt 25-årsjubileum med en liten turne. Nå er de endelig tilbake i Oslo.
Med et lite flygel på scenen for Sandell var det trangt i allerede trange Mir, men musikken var ikke trängd. Sten Sandells pianospill er en nytelse å høre til og Raymond Strid er som alltid på plass på feil sted til riktig tid! Eller omvendt. Helt riktig blir det i hvert fall. Og Gustafsson er i dette selskapet leken og «rolig» att lyssna på.
Bandet er et overflødighetshorn – et cornu copeia – hvor ideene spruter – gusher – fram. Herlig!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Heiko Purnhagen
