KAMPENJAZZ, SØNDAG 8. OKTOBER 2023: Some may call it swing, we call it galumphing! Noen av oss kan denne fortellingen nesten utenat: Etter at Lewis Carrolls lille Alice går gjennom speilet, kommer hun til en spennende, ny verden der alt er speilvendt og bakvendt. Vi som kan vår Prøysen vet jo at i Bakvendtland, der kan alt gå an.
Galumphing with Alice
Etter at hun har møtt den røde kongen og den hvite dronningen i dette bakvendte landet, ser Alice en bok liggende på bordet ved siden av seg,
«… she turned over the leaves, to find some part that she could read, “—for it’s all in some language I don’t know,” she said to herself. / It was like this.
.YKCOWREBBAJ
sevot yhtils eht dna, gillirb sawT’
ebaw eht ni elbmig dna eryg diD
,sevogorob eht erew ysmim llA
.ebargtuo shtar emom eht dnA
«She puzzled over this for some time, but at last a bright thought struck her. “Why, it’s a Looking-glass book, of course! And if I hold it up to a glass, the words will all go the right way again.” / This was the poem that Alice read. / JABBERWOCKY. …»
Den typografiske gjengivelsen av Lewis Carrolls tekst blir ikke helt korrekt, da vi på salt peanuts* dessverre ikke kan gjengi teksten helt korrekt med speilvendt typografi. Dette beklager vi. Gjengivelsen er etter beste evne og med de beste intensjoner.
Uansett: Den unge prinsen – eller er det bare jeg som forestiller meg at det var en prins? – som etter at hans «vorpal blade went snicker-snack! / He left it dead, and with its head / He went galumphing back» med den farlige – eller var det bare noen som sa den var farlig? – Jabberwockens hode over skulderen. Det er i det minste slik i mine bilder. Og så da, hva er i det hele tatt en Jabberwocky? Er det noe i slekt med Han Solos venn, Chewbacca, han var jo en Wookiee, Eller kanskje en bedre transkripsjon er at han var en Wocky?
Fylt med Lewis Carrolls ordlek og nyskapinger sitter du igjen som Alice tilbake etterpå, og undrer: Var det i det hele tatt en historie her? «… “It seems very pretty,” she said when she had finished it, “but it’s rather hard to understand!” (You see she didn’t like to confess, even to herself, that she couldn’t make it out at all.) “Somehow it seems to fill my head with ideas—only I don’t exactly know what they are! However, somebody killed something: that’s clear, at any rate—”». Eller er det? En ting er sikkert: Ingenting er sikkert i Lewis Carrolls verden. Eller er det det? Så sikkert? Om det ikke er sikkert at noe er sikkert, er da noe i det hele tatt sikkert? Eller er det akkurat det det er?
Det ene av Lewis Carrolls mange nyord, galumphing, altså en presens partisipp av et verb to galumph, forklares aldri. Flere andre ord i diktet blir forklart – som dette: «‘Brillig’ means four o’clock in the afternoon—the time when you begin broiling things for dinner.», forklarer Humpty Dumpty seinere. Men i motsetning til dette får vi aldri noen klargjøring av galumphing. Mange har spekulert på om det fra Carrolls side var intendert som en sammentrekning av ‘triumferende galopp’, men uten noe solid grunnlag er dette fortsatt et åpent spørsmål. Og dette er jo selvsagt Carrolls intensjon — denne åpenheten. Jakten på en entydig mening i Carrolls ord og tekster er jo i seg selv et anatema til hans intenderte mening. Ingenting er som det burde være i hans verden. Ingenting er som det synes å være i hans verden. Det eneste som betyr noe i hans verden er galumphing. Hva nå enn dette er eller måtte bety. Men det kommer vi tilbake til.
Galumphing Duo
Dette ordet har altså Galumphing Duo valgt som navn på seg selv og dermed som en karakteristikk av sin musikk. Shannon Mowday har inspirert mange unge musikere gjennom sitt arbeide med AOJO – Akershus og Oslo Ungdomsjazzorkester. Det var ikke overraskende for mange at hun vant Jazzprisens statuett for Ungjazzprisen tidligere i år. Da hun slapp albumet The Land In-Between, var det en markering av hennes eget møte med norske musikktradisjoner med hennes opprinnelige og levende, fusjonsbaserte sørafrikanske miks av musikktradisjoner. En fusjon av fusjoner. Les hennes refleksjoner på å leve i dette spennet og om å være bevisst, og tro mot sin egen historie og sine tradisjoner.
Jeg vil anbefale den nysgjerrige leser og lytter til å se filmen om AOJO, laget i 2018 da orkestret spilte under Oslo jazzfestival. Der møter du også en yngre utgave av den unge mannen som i dag utgjør den andre halvdelen av duoen, Jørgen Bjelkerud. Sammen har de laget en duo for å leike sammen, for å galumfe sammen. Leser du videre, vil du kanskje skjønne hva det kan bety. Eller kanskje ikke? For skal vi forklare absolutt alt? Kanskje skal vi heller erfare mer, føle det på kroppen?
Musikken som de nå for aller første gang presenterer fra en scene i Norge er morsom, leiken, intrikat, ornamenterende, medrivende, dansende musikk, full av latter, mening, humor og alvor. Dette er fusjonær fusjonsmusikk, der en nesten uendelighet av musikalske referanser og historier møtes i noe som må oppleves for å kunne erfares. Konserten på Kampenjazz denne søndagen er slippkonsert for duoens første plate, Contrast of Opposites. Kontrastenes oppgave er å overskride, å transcendere, seg selv. Oppgaven ligger i å skape noe tredje, noe nytt, i fusjonen mellom to kjente materialer.
Som når mennesket en gang for noen tusen år siden oppdaget at å blande kopper og tinn, skapte et nytt materiale som det gikk an å bygge omfattende og rike sivilisasjoner på. Bronsen de utviklet hadde egenskaper som gikk langt utover de som utgangspunktet hadde. Man kan jo undres hvordan han eller hun som ble den aller første bronsesmeden – eller de, for hvor ofte er det ikke at vi forestiller oss at det er én ur-smed. Mens det antakeligvis var mange, mange uavhengige av hverandre – som oppdaget det samme, denne første gangen. At ved å blande kopper og tinn fikk hen et nytt metall som ikke bare kunne formes, men som også var sterkere, og hardere, enn utgangspunktet. Et metall som kunne danne grunnlag for sivilisasjoner. Var det et uhell? Eller var det det rett og slett som følge av galumfing?
«Supposing», en vals som ikke er en vals, en herlig variasjon over variasjoner over Bach-tema og masse mer. Smeltedigler både her og der, på begge sider av jorden, og på alle nivåer. Alltid med et kontrapunktisk samspill mellom de to stemmene, Bjelkeruds trombone og Mowdays barytonsaksofon, altsaksofon, kontraaltklarinett eller i den herlige lyden av en B♭-tubax. Subtil signalering, enkelte ganger mer åpenlyst, og rollene skifter umerkelig. Hvem fører an, hvem understøtter? Ballene går fram og tilbake. Johann Sebastian ville ha fått fot for dette. Og måttet skrive minst ett nytt kapittel til sin Die Kunst der Fuge. Kanskje måtte han til og med ha skrevet Die Künste der Fuge?
Tubaxen som instrument er i utgangspunktet basert på en kontrabassaksofon, men denne B♭-tubaxen er egentlig mer å sammenlikne med en subkontrabassaksofon. Den går ned til en oktav under bassaksofonen. Og har i Mowdays hender en h…vetes flott lyd i hele registeret. La det bare være sagt, er det ett lydbilde du må oppleve live, så er det den feite lyden av denne tubaxen som sterkt savnede Nils Jansen anskaffet. Ingen gjengivelse av lyde på noe lydopptakende medium kan gjenskape denne lyden langt der nede i den uhørlige, men sterkt følbare infralyden. Denne tubaxen ble spesialbygget av tubaxens oppfinner, Benedikt Eppelsheim, spesielt for Nils Jansen og hans navn er inngravert i instrumentet. I dag er den eid av Østnorsk jazzsenter — takk for det sier vi unisont — og stilles til rådighet for musikere, som Shannon Mowday. Du kan ikke gjøre det bedre enn å lytte til Shannon Mowday framføre musikk live på dette fabelaktige instrumentet.
De to danser heftig musikalsk på scenen og vi danser med. Når så Justyna Lichacy kommer opp på scenen og bidrar med dans er det bare å prise seg lykkelig for at vi er her i kveld! Vi var der. «Subtropical Thicket» annonserer Mowday, og understreker behovet for å lytte til vår egen uttale, «… thicket, thicket, … thick-t, thick-t, …». Sidika Camara sitter inne på to låter, denne mesterperkusjonisten som har gledet oss så mye. Herlig.
Men det er duoen Galumphing Duo som gleder oss mest i dag. Bjelkeruds «Sørgemarsj» starter som en herlig dirge, drevet av Mowdays ostinat dypt nede i bassen. Bjelkeruds trombone er stilriktig stemningsskapende, og svever over den langsomme marsjen. Men så begynner Bjelkerud å danse over det hele. Vi er tilbake til en av de tidligste referansene til jazzens inspirasjoner. Hvem det er vi har vaket over, vet jeg ikke. Sørgemarsjen fulgte kisten og gravfølget hjemmefra til kirkegården. Hjem igjen etter jordfestelsen, da danset man og musikken. Ikke for å danse bort sorgen, eller for å glede seg over bortgangen til fiende. Nei, man danset til ære for den avdøde. For å gjøre veien til dødsriket vakrere, bedre, lettere for oss som er igjen … og for avdøde selv.
Til slutt får vi en herlig hyllest av Torgrim Sollid, Østerdalsmusikken og Søyr. Det er mye av Sollids fortjeneste at Mowday er her i kveld. «Bånsull etter P.G. Lien» kjenner vi fra albumet Østerdalsmusikk fra 1975, plata som la grunnlaget for Søyrs rike historie.
Publikum i salen vil ikke det skal ta slutt, musikerne vil ikke at det skal ta slutt. Det ble i løpet av de siste dagene visstnok satt en verdensrekord på en hel maraton, 42 195 m, enda nærmere den magiske grensen på to timer blank. Duoen avsluttet godt over halvannen time, en ekstremsport med denne musikken som krever mye av kroppens organer. Både de fysiske og de åndelige. Verdensrekorder måles ikke, men imponerende.
Vi forsøker desperat å lande etter denne veritable musikalske festen. Det tar sin tid. Mens vi galumfer ut i det som nå er blitt et høstmørke. Men hva gjør det om den kalde vinden biter i fingertuppene, når hodet er varmt av denne musikken.
To galumph or not to galumph – that is the question
Lewis Carrolls nyord fra omkring 1870, ble selvfølgelig svært populært etter at Through the Looking Glass ble gitt ut i 1871. Ikke overraskende, det skulle jo bare mangle. For bare lyden av ordet to galumph var så sterkt, det måtte jo slå mange røtter. Slår du opp i ordbøker i dag, som Oxford, Cambridge, Merriam-Webster og andre finner du forklaringer som at det betyr ‘bråkete’, ‘klumsete’, ‘brautende’, osv. Forklaringer som overhodet ikke fanger mystikken i Carrolls nyskaping. Man kan undre seg hvor disse forklaringene kom fra. Én ting er helt sikkert, ingen av dem er i nærheten av hva Lewis Carroll tenkte på da han skrev ned dette ordet for første gang, da den unge prinsen «… left it dead, and with its head / He went galumphing back».
Prøv å si det, høyt, og lytt til din egen stemme, ga-lumph-ing. Fascinerende. Det må jo bety noe! Kanskje den beste meningen befinner seg der James Joyce møter Lewis Carroll. Som Jabberwock meets Finnegans Wake – er denne siste boka virkelig om en vake over Finnegan, eller ikke? Eller var det akkurat sørgemarsjen etter vaken over Finnegan vi nyss hørte? Kanskje er det der vi skal søke etter Lewis Carrolls mening. Eller ikke?
Lytt til din egen stemme, mens du leser høyt for deg selv. Der finner du kanskje det som er den grunnleggende meningen i ordet. Listen to the environment! Listen to yourself! Listen within yourself! John Cage meets George Russell, while James Joyce is talking to Lewis Carroll. Miles sa det kortest av alle: Listen! Frank Zappa la til shut up ‘n play yer guitar, men lyttingen var jo alltid en sentral del av Zappas budskap. «æ hør’ ka du prøv å sei» er den sentrale lærdommen fra Trondheim, courtesy of John Pål. Duke Ellington spurte alltid «… does he (or she) know how to listen?».
Ett av mine store intellektuelle forbilder er Gregory Bateson. Han er et forbilde fordi han stilte alle de ‘dumme’ spørsmålene, de smarteste spørsmålene som rokker ved det som ‘alle’ tror de vet. Gregory Bateson er femåringen som står foran folkemengden og sier at keiseren er naken. En av hans tidligere studenter som viderefører slike møter med virkeligheten, er Stephen Nachmanovitch. Nachmanovitch har aldri lagt skjul på sin inspirasjon fra Bateson.
Nachmanovitch har grepet tak i dette Carrollske ordet, to galumph, og bruker det til å karakterisere noe vi alle kjenner igjen i oss selv. Hver gang du undrer deg over hvorfor du i dette øyeblikket gjorde det du gjorde. Hva skjer når jeg gjør sånn? Eller slik? Og innser at det som ofte er ubevisste handlingsvalg eller valg som gjøres av totalt irrelevante årsaker, er en eksperimentering, en leik, en utforsking, av ditt eget møte med virkeligheten. En utprøving av grensen mellom det du opplever som et jeg, og den fysiske, kulturelle og sosiale verden rundt dette jeget.
Da er det at det slår deg, du driver og galumfer. Noen kaller det innovasjon, noen kaller det improvisasjon, noen leiker, noen av oss kan velge å kalle det – på norsk – galumf. Og det er akkurat det samme. Det er alle synonymer for det å leve, til hva det er å leve: Det er å galumfe. For livet er en utforsking av grenseskiktet mellom meg og omverdenen, livet er en kontinuerlig improvisasjon rundt et omfattende og inderlig eksistensielt tema, en leik, en galumf. Hvem er jeg? Improvisasjon er selve essensen av det å leve. Galumf er leik. Leiken er livet. Lego, ergo sum!
Ja, kanskje mer, jeget selv er i denne leiken, av denne leiken, i denne galumfen. Å galumfe, leike med virkeligheten er ikke bare noe vi allerede kan – alle sammen. For det er så mye mer: Det er noe vi alle vet at er – innerst inne – essensen, og det er noe vi gjør bevisst og ubevisst, hele tiden! Vi erkjenner etter en stund at selv vår hukommelse, den er en kontinuerlig og mangefasettert historie om vår egen galumfing.
Det å leve er å galumfe. Det er «… one of the prime talents that characterize higher life forms. Galumphing is the immaculately rambunctious and seemingly inexhaustible play-energy apparent in puppies, kittens, children, baby baboons …. Galumphing is the seemingly useless elaboration and ornamentation of activity. It is profligate, excessive, exaggerated, uneconomical …», skriver Nachmanovitch. Vi må kanskje skrive om den gamle salmen; «Å leva det er å galumfe». Men elsken vokser da også fram av leiken, så kanskje kan vi la denne teksten få være som den er.
Det var en biolog, Stephen Miller, som første gangen koplet galumphing til barns leik i antropologi og psykologi. Å galumfe er ikke en separat kategori av aktiviteter, mente han. Akkurat som leik og leikenhet er det en adferdsstrategi – en måte å gjennomføre alle mulige aktiviteter på. Å galumfe, det er det som barn av alle slag og i alle aldre gjør når de leiker – denne barnlige leiken er akkurat dette; en galumf. En kreativ utforsking av og leik med et jeg i møtet med verden. Dette er det duoen utforsker. Som også jeg gjør når denne teksten blir til. Galumphing is not a what, it is a how! for å parafrasere Bill Evans’ karakteristikk av hva jazz dreier seg om.
Dermed kan det se ut til at denne ‘nye’ betydningen av ordet – om en aktivitet et sted mellom leik og utforsking — har, kanskje gjennom smitte, arvet betydningen i det gamle engelske verbet to gambol – som jo igjen indirekte er relatert til det gamle norske ordet gaman – om et lekende fellesskap. Hva hadde Shakespeare vært uten galumfen? Hvor hadde du vært uten den?
Når du har kommet så langt, innser du for fullt at leiken, galumfen, har en betydning som langt overgår viktigheten til mål om effektivitet, om målstyring, om sparsomhet. Galumf er en aktivitet som bryter med alle forestillinger om effisiens, om strømlinjeføring. Enhver som teller tid brukt som et mål på verdi, er ikke i tvil. Dette er bortkastet aktivitet, den er verdiløs, sier de. Men vi vet nå at de har totalt misforstått hele poenget.
Vedkommende er ikke bare fullt og helt på bærtur, hen er også helt naken på denne turen, uten forståelse for hva som betyr noe. For hva som er virkeligheten. Når blårussen sier det er bortkastet, da vet du at du er på riktig vei. Mot det som gjør musikk, kultur, leik til det viktigste i livet. Til det livsbejaende, til det som sørger for at livet vokser, i motsetning til det livsbeneiende kravet om alltid å få ‘bangs for bucks’. Om alltid å måtte veie verdien av det som kommer ut.
Men vi, vi innser at uten galumfen, så er det ingenting igjen. Uten galumf er det ikke noe liv igjen. Alt som skaper liv, mening, glede og sorg, er ofret på den hellige økonomiske effektivitetens alter. Presten ved alteret i den økonomiske effektivitetens kirke vil hevde at det jeg nå gjør er bortkastet, meningsløst, uten verdi. I beg to differ, Sir!
Til slutt undrer vi oss: Har du sett den snarken noen gang? Jeg velger å svare med en tekst som ble skrevet omtrent samtidig som Carroll konstruerte sitt speilvendte bakvendtland: «Den er halve Milen lang, / hvass bortefter, som en Ljaa. / Udfor Bræer, Skred og Lider, / rakt nedover Urder graa, …».
Vi lærte jo hva en Snark er, «For the Snark was a Boojum, you see.». Kanskje var også jabberwocken en boojum? Det vi i det minste vet er at du må «Beware the Jabberwock, my son! / The jaws that bite, the claws that catch! …». Does a Snark has claws? Or is a Boojum clawsless?
Hva betyr det egentlig at noe betyr noe? For hva er en forklaring? En forklaring bruker ord. Eksisterer ord? Er man virkelig clueless uten forklaring? Skaper ord en virkelighet? Skal alt bety noe? Kan leiken gi en forklaring? Er kanskje alt en leik? Kanskje var det leiken som var selve livet? Er min virkelighet virkelig din virkelighet?
The Galumphing Duo er mye, også leiken, men den er definitivt ikke clueless. Den er full av rike, sammensatte og mangfoldige spor, hint og pek til en bred musikalsk palett, historisk, rytmisk, harmonisk og emosjonelt. Og en og annen klo. Dette er musikk til å gledes over. Det er musikk som skaper mange tanker, om musikk, om livet, om hvorfor! Og som alltid, Douglas Adams’ store filosofiske spørsmål: … Hva er det til middag? Å ja, … jada, selvfølgelig også det andre spørsmålet, det du vet! … Hva betyr 42? Alt dette vekkes i en tilhører av en musikk som er smaksrik som en Christmas pudding og rik på historier, linjer og kulturelle fortellinger som en bibel.
Er du i Trondheim den 31. oktober, eller i Bergen den 28. november eller i Fredrikstad på et seinere tidspunkt som ikke er fastsatt, så sett av kvelden. Til alle jazzklubber og -festivaler: Er du interessert i hva som gjør at musikk noen ganger berører deg, beveger deg og overvelder deg? Da vet du nå hva du bør gjøre!
Galumf med noen du er glad i. Med musikk til å bli glad i. Musikk til å bli glad av. Music to galumph by!
It don’t mean a thing – if it ain’t got that galumphing!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien
Johan Hauknes er huspoet ved Kampenjazz og dermed, i samarbeid med musikerne og klubben, forfatter av jazzklubbens programtekster. Han har ingen andre bindinger til jazzklubben.
The Galumphing Duo.
Jørgen Bjelkerud.
Shannon Mowday.
Shannon Mowday og en B♭-tubax.
