FESTIVAL METROPOLITANO BARI IN JAZZ, 19.-23.06.2015: Italia er et land som vet hvordan man arrangerer jazzfestivaler. I flere år har jeg deltatt på en rekke mindre festivaler i dette landet. I nord i Bergamo og Clusone, midt i landet i Roma, og i sør, i Catania på Sicilia. Og denne gangen sto Bari på ‘hælen’ på østkysten for tur.
Dette er en relativt liten festival, med en eller to konserter daglig, men den varer over to uker, så det blir god tid til å høre musikk, samtidig som man kan nye en del av Italia som ikke er så kjent hos det nordiske publikum.
Å si at festivalen arrangeres i den sjarmerende kystbyen Bari er ikke helt riktig. For her er mesteparten av konsertene i små, sjarmerende landsbyer i regionen Puglia, som omkranser Bari.
Vi ankom den lille byen Gioia del Colle fredag. En by som blant de norske musikerne som var her da vi ankom, ble kalt Brummunddal. På svensk kanskje Åmål og på dansk muligens Svendborg. Noen få gater, men, i motsetning til byene man ble sammenlignet med, med en mange hundre år gammel historie som sitter i veggene i kirkebyggene, bolighusene, de trange gatene – og i kulturen.
Første band ut, etter at skribenten Luca Vitali hadde tjuvstartet festivalen med presentasjon av sin bok ‘Il Suono Del Nord’, hans bok om den norske jazzen, var den lokale pianisten Kekko Fornarelli og hans band Massive 4, sammen med den italienske gitaristen Walter Beltrami, den tyrkiske, nå Sverigebosatte trommeslageren Robert Mehmet Ikiz og den norske bassisten Mats Eilertsen. De hadde fått med seg den norske saksofonisten Håkon Kornstad som gjest denne kvelden.
Konserten ble holdt inne i ‘borggården’ på det flotte Castello Svevo, med nydelig lyssetting og et relativt entusiastisk publikum. Musikken var i hovedsak skrevet av Fornarelli, og var moderne kvartettjazz av det nordiske slaget, med E.S.T. og det mer lyriske, nordiske musikalske landskapet som ledetråd.
Fornarelli er en god komponist og en svært habil pianist. Det samme kan man si om gitarist Beltrami, mens den store overraskelsen av trommeslageren Ikiz med sobert og lydhørt spill, sammen med bassist Eilertsen, som alltid spiller med vidåpne ører og med en nydelig tone i bassen. Det eneste vi kunne sette fingeren på denne kvelden var at Kornstads saksofon var mikset altfor lavt, slik at han ble litt anonym i lydbildet. Men satt man på en av de fremste radene, så man fikk med seg monitorlyden, så fikk men med seg hans nydelige spill.
Det offisielle programmet for dag to for festivalens internasjinale gjester, startet med besøk på et av byens museer. Deretter bar det enda lenger ut på landet, til en aldelses fantastisk restaurant, hvor vi ble servert noe som føltes som en 1000 retters lunsj med forklaringer om hver kjøttbit i forkant av ‘etegildet’.
Etter denne mange timers lange lunsjen, samt litt skinkesmaking og pølefest med prøvesmaking av den lokale primitivo-vinen, var det duket for, visstnok, en av de store helter, i alle fall for det litt yngre publikum. Konserten skulle opprinnelig være i den samme flotte borggården, men på grunn av regnbyger gjennom hele dagen, ble den flyttet inn i byens rådhus.
Her fikk vi stifte bekjentskap med vokalisten Petra Magoni (fra Pisa) i duo med bassisten Ferruccio Spinetti. Det er ikke så mange som gjør duo vokal/bass lenger. Danske Sinne Eeg gjør det, og Sheila Jordan har gjort det med stor suksess med Harvie Schwarts eller Arild Andersen tidligere, men i helt annen tapning enn det vi fikk denne kvelden.
Magoni er tydeligvis en stor stjerne i regionen, og hun fremførte en rekke eldre, italienske sanger, pluss egne slägere med stor allsang-faktor i det som, hvis vi er veldig positivt innstilt, kan kalles popjazz. Alt var på italiensk og lyden i salen var under enhver kritikk, så salt-peanuts utsendte ga tapt etter en halv times tid. Det beste vi kan si om denne konserten var vel at publikum var ytterst entusiastiske, så det kan hende det var oss det var noe feil med…
Dag tre startet med tur inn til Bari og historisk omvisning i den flotte gamlebyen, før det var en lang biltur langs stranda til den lille turistbyen Polignano a Mare, for å overvære kveldens to komserter. Regnværet hadde forlatt oss, men vinden var både heftig og kald utover kvelden.
Konsertene startet med et satt med den italienske vokalisten Nancy Vieira, som sammen med sitt band hadde passet bedre på en av fergene som går mellom Oslo og København eller Stockholm og Helsinki, med gamle slägere som vi mye heller hører i originalversjonene.
Deretter kom festivalens største overraskelse. Vokalisten Amalia Gré (bildet) fra Kap Berde inntok torget i den lille byen med nydelig musikk. Ikke jazz, men mer en Kap Verde-utgave av fado. Intens stemme, nydelig sceneopptreden og et band som passet perfekt til Grés litt mørke vokal. Hennes sjarme var nesten uimotståelig, og publikum var med fra første tone. Ulempen var at seansen ble avsluttet med at hun gjorde ‘Volare’ som duett sammen med Vieira, hvor Vieira tok så godt som hele scenen. Men Amalia Gré er en verdensmusikkartist man bør sjekke ut!
På mandag, og siste festivaldag for salt-peanuts utsendte, skulle vi få servert den norske gitaristen Eivind Aarset i samspill med den italienske trommeslageren Michele Rabbia. To musikere som befinner seg i skjæringspunktet mellom impro, electronica og rock.
Konserten var på det fine torget i Polignano a Mare, en turistmagnet som ligger på klippene ute ved kysten, sør for Bari.
Og det startet så vakkert så vakkert. Aarset med sine lange, litt svevende linjer, og Rabbia nesten magisk og tett på hvert vink fra gitaristen. Litt rock kom inn, ned til en slags Rypdalsk ‘Ørnen’ før det igjen steg i intensitet og rocken kom inn igjen. Så smallt det! Musikerne stoppet og lydfolket løp til. Det var noe fundamentalt feil med lydanlegget eller PA-systemet. En lang pause med mye ‘mekking’ mens musikerne beholdt roen på sine plasser og publikum fikk mulighet til å snakke med sidemannen og kanskje kjøpe seg noe leskende i den vakre sommerkvelden.
Så gjør man et nytt forsøk. Mer svevende denne gang, og det kunne virke som om musikerne var litt redde for at det skulle smelle enda en gang. Og så skjer det selvfølgelig nok en gang. I et svært vakkert og lyrisk parti virker det som om musikerne vil rocke det hele opp, men så er det lydanlegget som slår seg vrangt igjen. Mer løping fram og tilbake for lydfolket, og etter en stund forlater de to musikerne scenen. Noen publikumere gir opp og forlater torget, men de fleste blir. Musikerne tar det rolig bak scenen mens det jobbes febrilsk fra lydfolket.
Etter en lang stund kommer en ny PA på plass, og de to kan fortsette kosserten. Denne gangen med et svært lyrisk og vakkert strekk, hvor Aarset leder an med sine typisk lange linjer og Rabbia som en ‘klegg’ ved siden av. Etter et svært vakkert og lyrisk strekk, takker de for seg, men de gjenværende publikummerne vil ha mer. Så avsluttes det hele med et fritt improvisert strekk hvor vi få enda mer lyrisk spill, mens solen går ned bak de hvite husfasadene, og publikum er fornøyd.
…..
Dette var den 10. utgaven av Bari in Jazz 2015, og den absolutt største til nå, i omfang. For den som befinner seg i denne vakre delen av Italia, kan denne uken høre for eksempel trommeslageren Manu Katché Quartet, trommeslageren Hamid Drake i duo med Pasquale Mirra, gitaristen Paolo Angeli solo, saksofonisten Enzo Favato med en gjeng italienske kolleger, trompeteren Luca Aquinos ‘The Doors-prosjekt’, og den norske vokalisten Kristin Asbjørnsen med gitaristen Olav Torget.
For den som har lyst til å kombinere sommerferie på østkysten av sydlige deler av Italia, kan absolutt Bari in Jazz anbefales. Det er en eller to konserter hver dag, strandliv, god mat, sjarmerende byer og folk, og små sjarmernde landsbyer så langt øyet rekker.
Tekst og foto: Giovanni Granelli aka Jan Granlie
