NATTJAZZ, BERGEN, 24. MAI, DAG 2: Så er andre dag av Nattjazz 2025 gjennomført. Jeg startet også denne dagen med Nutschell, denne gangen i Statsraaden Pub ytterst på den gamle turistmagneten og UNESCO-bevarte Bryggen, hvor den store diskusjonen har gått (som alltid i Bergen) i lang tid, om biltrafikken skal erstattes av Bybane i stedet for den evinnelige biltrafikken som i dag preger området.

Her fikk vi høre trommeslageren Øyvind Skarbø sitt nyeste prosjekt, Telehiv, hvor han samarbeider med Benedicte Maurseth på hardingfele, Håvard Aufles på synthesizere, Martin Myhre Olsen på saksofoner, Joel Ring på cello og Ola Høyer på bass.

Skarbø er og blir en snodig skrue med stor humor i det meste han foretar seg, både verbalt og musikalsk. Tidligere har hans hovedprosjekt vært Skarbø Skulekorps, og før det igjen trioen 1982, men nå har han gått videre med prosjektet Telehiv. Og det mest originale med dette utspillet er utvilsomt instrumentsammensetningen. Med alt- og sopransaksofon i «føringen» og med sterke innslag av den originale blandingen av synthesizere, spilt på humoristisk vis av Aufles, kombinert med en strykeavdeling med hardingfele, cello og bass. Som alltid legger jeg merke til Maurseths originale og fine hardingfelespill, sammen med Høyers pågående og drivende bass-spill. Og som «styrmann på skuta» loser Skarbø oss gjennom noen relativt komplekse melodier, hvor det hele avrundes med en utmerket «sviske» som like godt kunne vært en hitlåt.

Dagens, og årets, showcase-konserter på Nutschell ble avrundet med konsert på Bergen Camping (som ikke er den lokale campingplassen, men en pub midt i byen) med det dansk/trønderske bandet Dafnie. Her møtte vi den danske saksofonisten Amalie Dahl, som har gjort trønder av seg, sammen med Oskar Andreas Haug på trompet, Jørgen Bjelkerud på trombone, Nicolas Leirtrø på bass og Patrycja Wybranczyk på trommer. Bandet har to LPer ute, som begge har fått god omtale.

Hovedkomponist er Dahl, men dette er et kollektiv som leverer drivende jazz tett på frijazzen, og hvor det serveres komponerte sekvenser som musikerne får boltre seg relativt fritt i. Jeg legger godt merke til kompet med Leirtrø og Wybranczyk, som pisker, slår og sparker de andre til å yte maksimalt. Og her kommer trombonespillet til Bjelkerud svært godt til sin rett, og hans «dueller» med Haug med mange invitasjoner til Dahl, topper det fine laget. Dette er et band Dahl har hatt gående en god stund, noe som kan merkes i det sammensveisede spillet.

Duo som sjarmerte
Duen med alt- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen (en travel dag for den utmerkede saksofonisten) og vokalisten Rohey Taalah som vi kjenner fra bandet Gurls og Trondheim Jazzorkester med mere, var neste band ut for eders utsendte.

De to gjør, i hovedsak, standardlåter, pluss låter vi kjenner fra andre komponister. Og etter mange konserter var det en ytterst samspilt og sjarmerende duo som gledet et, i overkant, fullsatt Sardinen.

Myhre Olsen er en saksofonist som dukker opp i stadig flere spennende prosjekter, og hver gang overbeviser han med ypperlig spill og mange gode ideer. Taalah har en stemme som ligger tett på både soul og godspell. Den er «voksen» i uttrykket, og hun er ytterst sjarmerende i introduksjonene, slik at det hele blir en hyggestund med det tradisjonelle, fremført på deres helt egenartede måte, som både er spennende og ytterst sjarmerende.

Relativt frittgående energi
Amalie Dahl hadde også en travel dag denne lørdagen. Etter å ha ledet bandet Dafnie, endte hun opp på Studio USF, oppe på «loftet» sammen med det ytterst kreative kollektivet Superspreder (hovedbildet). Her hadde arrangørene regnet med masse folk, slik at alle stolene var fjernet og vi ble, i utgangspunktet, tvunget til å stå. Men en ytterst hyggelig og hjelpsom vakt klarte å skaffe undertegnede og portugisiske Pedro Costa (fra det utgående plateselskapet Clean Feed) to stoler, slik at vi fikk høre musikken, selv om vi ikke fikk sett så mye av hva denne gjengen med lystige damer og et par mannlige alibier gjorde på scenen.

Superspreder har akkurat sluppet en LP, som skal puttes på spilleren umiddelbart etter at jeg kommer hjem, for å sjekke om musikken gjør seg like godt på plate som på konsert. Ved siden av Dahl består bandet av, fra venstre mot høyre på scenen: pianist Oliver Skou-Due, vokalist Miriam Namtero Kibakaya, saksofonist Amalie Dahl, bassist Oda Kristine Steinkopf, trombonist Guro Kvåle, saksofonist Mona Krogstad og trommeslager August Glännestrand.

Dette er enda et resultat av det kreative miljøet rundt Jazzlinja ved NTNU i Trondheim, og dette kollektivet er kanskje ett av de mest sprelske og morsomme bandene som er dukket opp på lang tid fra «bartebyen». Hele bandet består av ytterst frittgående og glade musikere, som gjør akkurat det det vil på scenen, noe som fører til en solid fest, hvor trøndersk hjemmebrent er helt unødvendig for å få opp stemningen.

Egentlig synes jeg Dahl har en adskillig friere rolle i denne sammensetningen enn i hennes «eget» band, Dafnie. Eller kanskje det bare er at hun her kan slippe seg enda mer løs? For det «brenner» kraftig i soloene hennes. Kvåle er enda en fremragende trombonist man aldri vet hvor man har. Men her leverer hun utsøkt spill sammen med saksofonist Krogstad. Og bak styrer kompet med piano, bass og trommer det hele på en stødig og råtøff måte.

Og på ytre venstre står vokalist Namtero Kibakaya og serverer noen vokale perler som blir en slags kontrast til all «galskapen» fra de andre musikerne. Og måten hun gjør det på fascinerer. Hun har en utsøkt stemme som, stort sett, er myk og deilig sett opp mot resten, så det blir en nydelig kontrast til helheten. Festivalens største overraskelse til nå!

Punktlig til Punkt
Inne i Røkeriet, nok et sted med stående publikum, skulle vi få møte et nytt stjernelag av norske musikere. Trommeslageren Audun Kleive, gitaristen Eivind Aarset og organist Ståle Storløkken har startet et nytt samarbeid, som jeg formoder er laget spesielt for Punkt-festivalen i Kristiansand.

Det var spennende å høre Aarsets lange linjer i gitaren kombinert med det ytterst distinkte trommespillet til Kleive, med Storløkkens lekne orgelspill i midten. Men jeg synes kanskje det skjedde litt for lite i samspillet til at det ble en innertier. Dette er tre av våre absolutte toppmusikere, som kanskje må spisse samspillet og foreta en idémyldring på bakrommet, for at dette skal falle helt i smak hos undertegnede. De tre musikerne er glimrende hver for seg, men det føles som om noe mangler i samspillet.

Jøss! En amerikaner!
Så var det duket for en av de mest omtalte musikerne fra dagens amerikanske jazzscene. Saksofonisten Immanuel Wilkins omtales på følgende måte i festivalprogrammet: «Han er knapt 27 år og har allerede fått sitt store gjennombrudd med debutplate på Blue Note, årets beste jazzalbum fra New York Times og årets beste jazzdebut av NPR. Musikken til saksofonisten og komponisten Immanuel Wilkins er fylt med innlevelse og overbevisning, og binder sammen buer av melodi og klagesang til store gester av rom og pust, der den kollektive summen er større enn bidragene fra hver enkelt musiker – noe som også har gjort han til turnepartner for alt fra Jason Moran og Wynton Marsalis til Bob Dylan og Solange Knowles. Wilkins spilte en fantastisk konsert på Bergen Jazzforum med kvartetten sin høsten 2023, og er nå aktuell med det nye albumet Blues Blood. Musikk for fremtiden». Han og bandet kom direkte fra konsert på Spor5 i Stavanger, etter en tidagers gjesteopptreden på Village Vanguard i New York.

Ved siden av Wilkins fikk vi høre pianisten Micah Thomas, trommeslageren Kweku Sumbry og bassisten Ryoma Takenaga – alle tre litt «mystiske» musikere som ikke viste et eneste spor av glede over å spille i Sardinen, som var fylt til godt over bristepunktet.

Og siden eders utsendte også her ble nødt til å stå, ble det klin umulig å holde ut gjennom hele konserten, så noen utfyllende anmeldelse fra hva de serverte, må utstå til neste gang jeg får muligheten til å høre bandet. Men det jeg hørte, viste en adskillig mer opplagt og interessant saksofonist enn hva jeg hørte da han gjestet Bill Frisell under hans Artist in Residence-opphold på Moldejazz i fjor.

………

I morgen har Meteorologisk Institutt avdeling Vestlandet meldt om regn, regn og atter regn på Vestlandet, og alt er tilbake til det normale. Men eders utsendte har bestemt seg for å utvide oppholdet med et hotelldøgn, for å få med solokonserten til gitaristen Marc Ribot, den svenske trompeteren Goran Kajfeš og hans band Tropiques pluss møtet mellom Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud og in the country. Og utover i uka, kan det godt hende at det kommer mer fra Nattjazz, for det planlegges noen flere togturer ned til bydn. Man har jo, tross alt, investert i en ukesbillett på Vy!

Tekst og foto: Jan Granlie

(Hotell for salt peanuts* sin utsendte, er betalt av Nattjazz).

Dafnie

Telehiv

Martin Myhre Olsen og Rohey Taalah

Miriam Namtero Kibakaya i Superspreder

Guro Kvåle i Superspreder

Eivind Aarset

Audun Kleive

Ståle Storløkken

Immanuel Wilkins