VINTERJAZZ, København, 8. februar: Vinterjazz i Kongens by fortsetter, og i dag har salt peanuts* befunnet seg i platebutikken JazzCup, et usedvanlig hyggelig vannhull, på solokonsert med pianisten Henrik Gunde.
JazzCup er en platebutikk som også fungerer som vertshus, og innehaver Søren Friis er høyt og lavt, selgende plater, organisere konserter og utgi plater på Stunt Records.
En av artistene i Stunt-stallen er pianisten Henrik Gunde. Han har bl.a. utgitt plater hvor han har tolket Eroll Garner, som var en av 40- og 50-tallets store pianister.
Henrik Gunde er av en helt annen generasjon. Født i 1969 og elev av Butch Lazy og Carsten Dahl ved konservatoriet i Esbjerg. Han har spilt med navn som The Orchestra, Lars Møller og Thomas Blackman, men det er nok hans soloutgivelser som har bragt han mest fram i lyset.
i JazzCup gjorde han to fine sett, hvor det andre, på mange måter ble en ønskekonsert, hvor publikum kom med ønsker som Gunde fremførte på sin egen måte.
Gunde er en teknisk overbevisende musiker, som gjør en rekke kjente standarder, iblandet egne komposisjoner, men uten at det kan høres at noe av materialet ikke er skrevet for 50-60 år siden. Grunnen til det er i første rekke at han har sin spesielle stil og spillemåte, som henter inspirasjon fra nevnte Garner, Jaki Byard, Bud Powell og helt fram til Esbjörn Svensson og Keith Jarrett. Faktisk tenkte jeg underveis at dette kunne ikke Jarrett ha gjort bedre, selv på en svært god dag.
Gunde er en lyriker som kjenner sitt piano som sin egen bukselomme. Han utbroderer og varierer de gamle standardene, på mange måter på samme måte som Jarrett, men i motsetning til Jarrett, komuniserer han med publikum på en svært sjarmerende måte.
Han kunne fortelle at han var svært høyt oppe da han ankom JazzCup. Han hadde nemlig øvd og gjort konsert med det danske Radiostorbandet og John Scofield, og han hadde hatt Scofields amp i øret i tre dager.
Høydepunktet for undertegnede ble en versjon av Beatles-låta «Norwegian Wood» som ble koblet sammen med en Carl Nielsen-komposisjon, som en stakkars nordmann ikke kjente tittelen på. Hele låta, eller begge låtene, ble fremført med stor overbevisning, humor og et lyrisk tonespråk som imponerte.
Denne konserten beviste til fulle at Vinterjazz er en festival som favner alle typer jazz, og for en nordmann er det godt å høre at det også skjer mye interessant på jazzfronten også i Danmark. Musikk som ikke nødvendigvis dreier seg om fri improvisasjon eller covering av de gamle mestere som Ben Webster og Dexter Gordon.
En fin ettermiddag i vindfulle København, med en musiker man bør merke seg i de andre nordiske land.
Tekst og foto: Jan Granlie
