OSLO JAZZFESTIVAL, VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 16. AUGUST 2018: Torsdag, kl. 18.00 under Oslo jazzfestival. Et vanskelig tidspunkt på programmet — publikumsmessig. Vil det komme noe særlig folk til en slik konsert, nesten for tett opp til at de potensielle publikummerne ennå ikke har fått summet seg etter jobben, langt mindre fått fullført middagen.
Trondheim jazzorkester & Ole Morten Vågan — helt uten forkleinelse til verken bandet eller til lederbassisten fra Brønnøysund — er ikke akkurat den aller største publikumsmagneten, eller?
Men neida, joda! Klokka nærmer seg raskt 18.00, og Victoria fylles opp. Klokka passerer kl 18.00 og det er ytterst få sitteplasser igjen. Ansiktet til festivalsjefen, Edvard Askeland, slapper av, og et bredere og bredere smil trer fram ettersom det fylles opp. Trondheim jazzorkester svikter ikke!
I høst kommer TJO med en ny plate, «Happy Endlings», den vil slippes på labelen ODIN i oktober i år. Plata vil selvfølgelig blir omtalt på salt peanuts* når den kommer. Vi skulle nå være så heldige at vi fikk en forhåndstitt — eller er det en forhåndshøring? — på musikken fra denne plata. Og vi kan si med en gang, det lover svært godt.
Nå får vi endelig høre Trondheim jazzorkester i sin fulle bredde, med et program ene og aleine komponert av Ole Morten Vågan, etter at Vågan overtok som kusntnerisk leder av storbandet i fjor.
Trondheim jazorkester er jo som dets publikum kjenner godt til, et storband — eller rettere en prosjektbase — som endrer sammensetning etter hvilket prosjekt de er i gang med. Men basen som utnyttes er hele tiden det store antallet — og den breie musikalske profilen — i poolen av tidligere studenter og lærere ved jazzlinja i Trondheim. Og svært ofte supplert med inviterte gjester som er en del av det som kan kalles «den utvidede Trondheimsfæren».
I dag blir vi presentert for et TJO som vel må karakteriseres som et slags TJO All Stars! Vi presenterer fra høyre mot venstre i ytterste rekke, Oscar Grönberg på piano, Espen Reinertsen på tenorsaksofon og bassklarinett, Eirik Hegdal på alt- og barytonsaksofon og klarinett, Øyvind Brekke på trombone, Eivind Lønning på trompet, Sofia Jernberg på vokal, Fredrik Ljungkvist på klarinett og tenorsaksofon, Daniel Formo på Hammond B3 og andre tangenter, Adrian Løseth Waade på fiolin.
Og så i forreste rekke fra høyre til venstre, Ole Morten Vågan på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Gard Nilssen også på trommer, og Øyvind Engen på cello.
Om det vi fikk presentert denne kvelden er en indikasjon — og det bør det jo være — er det ei storveis plate på gang. Låtene til Vågan er medrivende, tøffe, hardtslående, men inn i mellom også myke og pelskledte nøster som sniker seg innpå deg og legger seg godt til rette i halsgropa di.
Ole Morten Vågan forteller oss at platas tittel refererer til begrepet «endlings» — endlingere på norsk — av en biologisk art. Det vil si det aller siste eksemplaret av en art — en art som ved dette ene eksemplarets død er fullstendig utdødd.
Et klassisk eksempel på en endling er da den aller siste dronten — eller dodo på engelsk — på øya Mauritius, ute i det Indiske hav, øst for Madagaskar. Den siste dronten — etter Esbjörn Svenssons kanskje mest velkjente låt, må jo det være Dodge the Dodo? — ble sett på øya i 1662. Så når du neste gang hører om endlingere, tenk på Dodge the dodo!
Bandet starter med ei låt som «Vilken låt ska vi inte spela nu» — en slags surrealistisk leik på linje med Rene Magrittes mest kjente bilde, «Ce-ci n’est pas une pipe» — det her er ingen pipe. Låta gir meg klare assosiasjoner til Håvard Wiiks musikalske univers.
De fortsetter med en komposisjon som Vågan omtaler som «The Sussex pub in Essex» — eller omvendt. Et lite parti med et effektivt time-dobbelttime-skifte vekker minner i meg om tilsvarende mekanismer hos Frank Zappa. Deretter blir vi presentert for en lengre komposisjon som framstår for meg som mer som en suite. Såvidt jeg oppfattet, ble den introdusert kort og godt med tittelen «Intro».
I denne suitens forskjellige tema og strukturelle landskaper hørte jeg ytterligere referanser til annen musikk, så det slår meg at platetittelen, happy endlings, kan bli gitt også en annen referanse, ved bare å flytte én bokstav tre plasser, happy lendings! — en hilsen til den som låner bort trekk og egenskaper! Eller er det kanskje jeg som sier det, etter at jeg meget glad har tillat TJO å låne mitt øre?
Trommesamspillet — og -motspillet — mellom Johansen og Nilssen er så effektivt og drivende. Med to av Norges kanskje fremste trommisser i dag — i hvert fall når det gjelder trommeslagere som er like hjemme uansett stil, sjanger eller form — har TJO i denne formen en grunnmur som er urokkelig stødig, men som også kan «rocke» båten noe ordentlig når de drar til.
Vi får noen sterke soli fra så godt som hele bandet underveis, det tjener ingen å forsøke å beskrive dem engang. Det er bare så usedvanlig sterkt og varmt, og det å nevne noen ville kreve at vi omtalte dem alle sammen. Ingen over, alle ved siden!
Men Vågan og bandet har også en mer romantisk side. I «Far Ago and Long Away», tegnes det opp noen lange linjer, lange blåner mot horisonten. Det bølgende lydbildet danner bakgrunn for en intens leik, der blåserrekka legger inn avtalte riff som strålende cues inn av Eirik Hegdal under et sololøp av Espen Reinertsen.
Etter dette fortsetter med det jeg hører som en liten impresjonistisk perle — «Un-Merry-Go-Round». Men nå slutter ikke låta — som tittelen antyder — på en D. Den slutter på en G! Om jeg oppfattet det riktig.
Men høydepunktet kommer med ekstranummeret. En rocka låt som med Formos tangentspill til tider minte meg om lyden i Stevie Winwoods excesser på seint 1960-tall. Etter en strålende leik med nær demokratisk fordelte, cuede passasjer bak og i samspill med solistene ble det en herlig symfonisk eksegese over låta som lå i bånn.
Så til sist, og selv om Ole Morten Vågans forklaringer til platas og prosjektets tittel har åpenbare og meget tydelige endetidstegn i seg. Er vi selv happy endlings — som lever som om intet var å frykte, som om vi kunne fortsette den champagnefesten vi holder på med i vår del av verden som om ingenting ville skade oss — i ennå tusener av år?
Sitter vi der selv som det bløtdyret — mollusken — som Vågan fortalte oss om? Der sitter de aller siste eksemplarene av en art bløtdyr i fjære og lar bølgene slå varmt og deilig innover seg. De koser seg og nyter livet — men altså et liv som snart vil være totalt utdødd!
Men allikevel vil vi altså helt til slutt si: Åsså så gøy det var, da!!!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Stein Hødnebø / Oslo Jazzfestival
