NATTJAZZ, BERGEN, 2. JUNI 2023: Så gikk det raskt mot slutten for årets Nattjazz. På forhånd, da jeg studerte programmet, var jeg ikke helt sikker på om det totale programmet helt tilfredsstilte undertegnedes smak og behag. Men slik er det jo ofte. Man har en ønskeliste, eller flere, om hva man har lyst til å høre på en jazzfestival. Men når festivalen går mot slutten oppdager man at man har fått høre vanvittig mye god musikk, pluss ting som ikke falt helt i smak, men som andre likte. Og det er jo ikke for oss journalister at man lager festivaler. Man skal tilfredsstille så mange som mulig, og da bryr de seg «katta i» hva vi gamle særinger foretrekker å høre.
I dag, lørdag, er siste dag på årets Nattjazz. Men i dag er salt peanuts* sin utskremte utkalt på annet oppdrag, så vi avsluttet årets festival med bergenssaksofonisten Aksel Røed og hans Other Aspects (hovedbildet), men det kommer vi tilbake til.
Dansk/britisk eleganse
Men vi startet, som vanlig, inne i Sardinen, selv om vi egentlig skulle ha blitt sittende utenfor i sola (!) med en kald en. Men så lenge trommeslageren Snorre Kirk (eller Kørk, som i Roland Kirk, som han ble introdusert som), skulle spille med sin europeiske kvartett, så måtte man sette av tid.
Snorre Kirk kjenner jeg godt fra min tid i København. Han er ofte å se på de mer «streite» jazzscenene i byen, som på Jazzcup i Gothersgade, rett overfor Rosenborg slott. Han er egentlig sunnmøring, men etter 30 år i «kongens by» er alt av norsk språk forsvunnet.
På Nattjazz denne kvelden observerte vi kun fire menn i dress og slips. Og alle fire sto på scenen i Sardinen i dette bandet. Snorre Kirk med et trommeoppsett som så ut som det kom rett fra en reklamekampanje fra trommeprodusenten, rakrygget på trommestolen, og med et stort smil om munnen. Ved siden av han, den danske bassisten Anders Fjeldsted, som er en av Københavns mest benyttede bassister innenfor den «streitere» jazzen, ved siden av han, den britiske pianisten Joe Webb. Og foran altsaksofonisten og klarinettisten Giacomo Smith.
Nattjazz har forstått ideen om å presentere ytterst variert musikk i, eller i tilknytning til, jazzens mer eller indre godtatte begreper. Og Snorre Kirk European Quartet, tok virkelig for seg sjangrene swing og mainstream denne kvelden. Med stor presisjon ledet Kirk kvartetten gjennom en rekke låter som kunne vært laget før andre verdenskrig, men jeg har en mistanke om at det meste var skrevet av Kirk. Med ett unntak, en strålende duoversjon av en av Scott Joplins komposisjoner fremført av de to brittene. Smith er enn utmerket saksofonist og klarinettist, og Webb en ytterst stilsikker pianist innenfor sjangrene, Fjeldsted stø som en «påle» og Kirk med pådrivende, distinkt og nydelig trommespill. Og dette var noe folket i Sardinen satte pris på, for stemningen var høy helt fra første til siste tone.
Jeg ble sittende og tenke på at man egentlig hører altfor lite til denne type jazz. Kanskje begynner man å bli gammel? Kanskje er det noe med at man hører slik muusikk altfor sjelden? Men jeg hygget meg i alle fall med denne gjengen!
Fra Cuba med noe som kunne blitt et kommersielt sirkus
Mange lot seg for noen år siden forføre og forelske seg i filmen Bueno Vista Social Club. Og når platen kom ut, med dette aldrende, cubanske bandet, med noen av øyas mest betydningsfulle musikere og vokalister i front, var alderdommen sikret for musikerne. De reiste land og strand rundt med konseptet, og høstet suksess nesten uansett på hvilken scene de spilte.
En av nøkkelpersonene fra Bueno Vista Social Club, var gitaristen og vokalisten Eliades Ochoa, og han har satt sammen sitt «Star Of Buena Vista Social Club», som han nå gjestet Nattjazzen med. Med en gjeng dyktige musikere fikk vi en strålende forestilling, som overgikk alle mine forventninger. Her var det ikke noe «show» slik jeg var redd for, med dansere og mye staffasje som var med kun for å lage et kommersielt show. Her fikk vi en ytterst ærlig og dyktig Ochoa, som ledet de dyktige musikerne, som alle spilt «annenfiolin», gjennom en gripende og svingende time, hvor musikken var intens, vital og fengslende, som det var omtalt som i programmet. Kanskje ikke så mye jazz, men det spilte ingen rolle. Dette var deilig og ærlig musikk som gikk rett i hjertet på denne anmelderen.
Mer cubansk
Men cubanerne ga seg ikke med det! De hadde virkelig inntatt Verftet denne kvelden. Og i Sardinen hadde man booket pianisten Rolando Luna Trio, som en slags forlengelse av Ochoas «forestilling».
I de senere årene er det kommet en rekke pianotrioer med utspring på Cuba, som har reist fra festival til festival i Europa med sin «fort-fort»-jazz. Vi har hørt Gonsalo Rubalcaba, som også etablerte seg som stjerne i USA, Chuco Valdés og Gabriel Hernandez med flere, som alle spilte «fort-fort» jazz med kvalitet, innlevelse og ynde. I programmet kalte man musikken for «latinjazz med karibisk snert».
Det er godt mulig det. Men jeg følte at dette var en slags kopi av altfor mange cubanske pianister jeg hadde hørt før, og bestemte meg, etter en stund, for å vandre trappene opp i Studio USF, for å avslutte kvelden med bergens-ungdommens galskap.
Aksel Røed er ett av de nye navna
Og her oppe hadde ungdommen funnet sin plass. Vi i den eldre garde fikk oss, etter hvert, stoler å sitte på i front ved scenen, mens ungdommen måtte stå. Og på scenen kom Aksel Røed’s Other Aspects, og vi fikk noe helt annet enn det vi hadde hørt tidligere denne kvelden.
Aksel Røed er en av de unge «barikadestormerne» på den lokale jazzscenen. Han er med å drive Bergen improklubb og Tedans – to av de mer frittgående og spennende klubbene i byen, og sammen med blant andre pianisten Isach Skeidsvoll, er han en ytterst driftig brikke i det lokale jazzmiljøet. I tillegg spiller han i en rekke yngre konstellasjoner, fra duoer til store band, og hans Other Aspects er hans hovedprosjekt nå.
I bandet finner vi broren, Lyder Øverås Røed på trompet og flygelhorn, Lauritz Lyster Skeidsvoll på saksofon, Andreas Hesselberg Hatzikiriakidis på trompet, Michel Barnes på saksofoner, Isach Skeidsvoll på piano, Sverre Sandnes Sæbø på bass og Sigurd Steinkopf på trommer. Selv trakterte Røed tenor- og sopransaksofon.
Nå har vi her på salt peanuts* gitt en ytterst positiv anmeldelse av deres relativt nye plate, Do You Dream In Colours? på Is It Jazz?-labelen, så vi hadde relativt store forventninger til konserten. I tillegg fikk Røed årets Vossa Jazz-pris, så det var nok ikke bare vi på salt peanuts* og ungdommen i Bergen, som hadde sans for den gode saksofonisten.
Og fra første tone merket vi at dette kom til å bli en «höydare». De startet med hele ensemblet i en «intro» som nesten kunne dateres til 60- og 70-tallet, og de mange amerikanske, litt større ensemblene som dukket opp etter Gil Evans og hans like. Hvis man kombinerer denne tradisjonen med mer frittgående spill, som vi fikk fra for eksempel Horave Tapscott eller Sun Ra, så nærmer man seg det vi fikk høre denne kvelden.
Etter den fine «introen» smalt Røed til med en relativt fri solo, og de var i gang. Dette er et band med en samling utmerkede ensemblemusikere og solister, og gjennom den timen de holdt det gående, merket vi oss spesielt Lyder Øverås Røed med kreative og spennende solier på trompet og flygelhorn, Lauritz Lyster Skeidsvolls fine tenorsaksofonsolier og, som alltid, Isach Skeidsvolls fantastiske og drivende pianospill. Han minner mye om salige Don Pullen i spillet, samtidig som det ligger en retning mot Sør-Afrika der som fascinerer (sjekk ut hans nye plate Dance to Summon på Ultrrääni, som nettopp er anmeldt på salt peanuts*). Og fremst i energiutladningene var Aksel Røed både bandleder, ensemblemusiker og solist som slo gnister.
Dette ble en heidundrandes fest av et sett, hvor vi fikk møte den unge garde av bergenske jazzmusikere som klubb- og festivalarrangører bør notere seg. Og som avslutning på kvelden ble dette en solid innertier. Så får Matthias Eick og hans kvintett, ha oss unnskyldt for at vi iikke fant oss en ståplass i Røkeriet for å få med oss deres konsert, som ryktene forteller var strålende.
Coda
Så er Nattjazz 2023 over for vår del. Vi har slitt oss over brosteinen gjennom den pittoreske og fine bydelen Nordnes, nesten hver ettermiddag siden fredag 26. i forrige måned. Vi har kejmpet oss gjennom det typiske bergensværet, hvor det regner og blåser motvind uansett hvilken vei du går. Vi har stått og stått inne i Røkeriet og kjent smerten komme krypende opp beina i en aldrende kropp. Vi har sittet som sild i tønne, enten på en hardt tilkjempet stol eller på scenekanten i Sardinen og vi har stått på tå oppe i Studio USF for å få et glimt av musikerne på scenen. Men vi har kost oss «glugg i hjel». Vi har hatt en rekke, stor, musikalske opplevelser som vil bli sittende i hodet i lang tid, og vi har hørt nye konstellasjoner med «streit», frittgående, tøff og energisk musikk som vi håper vil få gode vekstforhold framover, slik at vi kan få oppleve disse fine øyeblikkene flere ganger.
Og det e kun ett år til neste Nattjazz, og jeg lover at salt peanuts* vil være på plass igjen da, hvis helsa holder og kulturmyndighetene ser positivt på våre søknader om økonomisk støtte, slik at vi slipper å bruke altfor mye av egen pensjon på å oppholde oss i Bergen midt i en tid med Nattjazz og Festspillene, Sjufjellsmarsj, marathonløp og sykkelritt, som var tilfellet i år, og som driver hotellprisene skyter godt over både Løvstakken og Ulriken. But We’ll be Back!
Tekst og foto: Jan Granlie
Snorre Kirk European Quartet
Snorre Kirk
Eliades Ochoa
Aksel Røed
