VOSSA JAZZ, FREDAG 8. APRIL 2022, DAG 1: Så var vi endelig i gang med «vårens vakreste eventyr» i bygda Voss, 57 meter over havet og en og en halv time fra Bergen med tog. En togreise hvor de reisende fra Bergen, Arna, Trengereid, Vaksdal, Stanghelle, Dale, Bolstadøyri og Evanger blir minnet på at man er på vei til Vossa Jazz av festivalsjef Trude Storheim som annonserer alle stasjonene over høgtalarane. Eller om man kommer østfra fra Oslo, da har man «jazztoget» med egen jazzvogn, med musikk og jazzquiz på veien over fjellet.
En togtur, særlig den fra Oslo, kan bli lang. Men når man stiger av toget på Voss stasjon er trettheten blåst vekk. Da er det bare å sjekke inn på det valgte overnattingssted, som det er mange av på Voss, og komme seg ned på festivalkontoret for å ordne billetter, for så å treffe gamle kjente på Café Stasjonen på Park hotell. Ritualene disse dagene er mange, og holdes aktivt i hevd.
I år var det spesielt å sitte på cafeen og se gamle venner man ikke har sett siden festivalen i 2019, siden 2020-utgaven gikk opp i røyk på grunn av pandemi-nedstengingen, og 2021-utgaven ble flyttet til september. Denne siste fikk form av en nedskalert festival, og der mange av de faste tilstedeværende ikke så seg i stand til å komme.
Men i år var alle på plass denne første dagen. Man traff kjente rundt hvert hjørne, og mange hjertelige gjensyn oppsto. En slags klassefest, eller reunion-følelse var i lufta. Og det var åpningskonserten med Jon Balke og hans mauriskinspirerte ensemble Siwan vi alle hadde sett fram til. Sammen med de stemningssettende ritualene den første dagen: Vi fikk, tradisjonens tro, først Jørn Styves fremføring av Per Inderhus’ festivalfanfare «Heime på steinane», før årets festivalåpner Randi Fuglehaug entret podiet. Hun er vossing, og aktuell med kriminalromanen «Tonedød», om mordet på saksofonisten Marta Tverberg under framføringen av ett av de mange bestillingsverk til Vossa Jazz. Om det var under framføringen av «sjølvaste tingingsverket» eller ikke, skal være usagt. Det må du lese boken for å finne ut av. Men Fuglehaugs fortellinger om sitt eget forhold til festival i fortid og nåtid, i barndom, ungdom og voksenliv, tar sitt utgangspunkt på stikk motsatt banehalvdel av det som rommer hennes fiksjonsdetektiv i bøkene, journalisten Agnes Tveit, sitt forhold til festivalen. Tveit liker festivalen, men bare på tross av musikken. For Fuglehaug er det motsatt. En åpningstale uten de store vyer og utsyn, og kanskje først og fremst av interesse for de lokale innbyggerne i bygda.
salt peanuts* er denne første dagen litt amputert i journaliststaben, siden den ene av tidsskriftets tre medarbeidere pådro seg kovid-19 rett før festivalen, men vi andre to fikk med oss flere av konsertene denne åpningsdagen. Vi satt som alltid klare på første rad før åpningen og forberedte oss til festens åpning og Balke og hans Siwan-prosjekt.
Verda er vid, men Voss er vidare
Mer verdensschwung enn i åpningstalen blir det under åpningskonserten: Jon Balke er på plass med ytterligere tretten musikere for å framføre musikk laget for og av det store ensemblet som går under navnet Siwan. Det er lenge siden prosjektet startet. Det henter inspirasjon og tekster fra de poetiske tradisjonene i det mauriske Spania—den arabiske multikulturen som sørget for at viktige deler av det antikke tankegodset etter ikke minst Aristoteles, men også en rekke av hans kolleger, overlevde mørketidene i Europa. Mørketider som strakk seg helt fram til den perioden da strengeinstrumentet som ble utviklet, inspirert av den arabiske al oud, lutt som det fikk som europeisert navn, perioden etter det de europeiske pavelige imperialistene og mørkemennene betegnet som la Reconquista—gjenerobringen. En blomstrende og rik kultur ble druknet i inkvisisjon og kjeppjakt.
Utilsiktet fra mørkemennenes side, førte denne ødeleggelsen av en rik og liberal kultur, der bokas folk—muslimer, jøder og kristne—hadde kunnet leve og virke sammen i det som i det minste relativt sett, framsto som fordragelighet, la grunnlaget for en idéhistorisk periode som i ettertiden ble betegnet som gjenfødelsen—renessansen. Det som var grunnlaget for den rike sameksistensen i al-Andaluz og Cordoba-kalifatet, er en egenskap som ikke bare inkvisisjonens rettroende strateger kunne trengt. Også visse av dagens mørkemenn med overdreven tillit til egen rettroenhet stikk i strid med historisk, kulturell og sosial kunnskap, kunne trenge en stor dose av dette.
Verda er vid, men Voss er vidare, sies det på Vossevangen eller Vangen på folkemunne. Vangen ble svært vid når Balke og hans kolleger dro i gang: Ni medlemmer av Barokksolistene, under ledelse av Bjarte Eike, med så vidt jeg kunne se tre fioliner, tre bratsjer, to celli og en kontrabass, plassert i en halvsirkel på scenen. I rommet innenfor sirkelen, fra venstre mot høyre, Jon Balke på synth/keys, Helge Norbakken på en bred portefølje av slaginstrumenter, Pedram Khavar Samini på den begerformede trommen tombak, også kjent som zarb, Mona Boutchebak på vokal og oud, og Derya Turkan på strykeinstrumentet kemençe. Per Buhre i Barokksolistene bidro også sterkt på medvokal.
Vi blir servert noe ny musikk, mikset med musikk fra de to tidligere periodene til Siwan-ensemblet. Verket Siwan startet som et bestillingsverk til musikklubben Cosmopolites 15 års-jubileum høsten 2007, og ble framført første gang i klubbens tidligere lokaler i Møllergata i Oslo sentrum. Der, i den gamle Maran Ata-salen, der det utallige ganger hadde lydt høyt av hallelujakor og andre mørke kallelser fra kristmenn på jakt etter syndere og verdens undergang, sang musikken fra al Andaluz for første gang. Det er mange av oss som var til stede den gangen som har klare og sterke minner om opplevelsen av musikken denne første gangen.
Jon Balke tok ideene bak verket opp igjen i 2012 da han var residerende artist under dette årets Moldejazz. Da presenterte han ensemblet med ny musikk til åpningskonserten mandag 16. juli med «Siwan Jadid». Etter to album på ECM, «Siwan» fra 2009 og «Nahnou Houm» fra 2017, er nå det tredje ECM-albumet på trappene, «Hafla». Og snart skal Cosmopolites 30 års-jubileum feires, med en femtenårsrunding for Siwan. Siwan er godt i gang med å etablere seg som en av de aller sterkeste dimensjonene i Jon Balkes skaperverk.
Men selv om det er Jon Balke som står som opphavsmann for mye, og som inspirator og leder for prosjektet, må det også understrekes at det er et fellesskapsprosjekt. Her er alle stemmer i koret medskapere av verket. Ikke minst blir det tydelig i løpet av denne åpningskonserten. Det er noen sekvenser med samspill mellom de to perkusjonistene i sentrum som for alltid vil brenne sterkt i minnet. Helge Norbakken og Pedram Samini oppildner hverandre, kaster ball og leiker seg. Det er som et tennis-game med Christian Ruud på trippel hastighet. Ballvekslingene flyter over i hverandre. Det blir et kontinuum av perkussiv vellyd som synger i rommet. Hundre engler sang oppunder salen i Vossasalen.
Derva Turkans instrument, den lille, pæreformede fiolinen som kalles kemençe, er ikke av de mest lydsterke. Tvert imot, lyden er sårbar, lett å ødelegge, lett å drukne. Men i dyktige hender, som Turkans, så er den i stand til å formidle et følelsesregister som få andre instrument. Og om Norbakken og Samini bedrev ballspill, så var utvekslingene mellom Balke og Turkan som et stort parti sjakk. Trekk-mottrekk, flankeutspill, med en stor dose Nils Arne Eggens go’fot-filosofi: Det gjelder å spille hverandre gode, å spille på relative styrker.
Nå var det kanskje ikke så mye barokk i Barokksolistene denne kvelden, tenker du. Men jeg vil be deg tenke deg om en gang til. Barokkens musikk er et ektefødt barn av den store idehistoriske prosessen som arven etter al Andaluz satte i gang, det som nevnt gjerne omtales som den europeiske gjenfødelsen. Jeg har tidligere uttrykt noen tanker i dette tidsskriftet om dette i omtalen av et annet prosjekt med jordsmonn i de orientalske lagene i den europeiske kunstmusikken, Rolf Erik Nystrøms «Oriental Winds of the Baroque».
Barokksolistene er hjertelig til stede i denne musikken, og selv i de aller mest rytmisk komplekse sekvensene er det hele upåklagelig presist og flott gjennomført. Med det nødvendige, en solid dose smil, hjertelighet, humør og kjærlighet til stoffet.
Men uten forkleinelse for noen eller noe, over det hele stråler Mona Boutchebak. En formidlingsevne som gjør at vi i dag også tror vi forstår arabisk. Ein åpningskonsert Vossa Jazz verdig! Takk! (JH)
«Kvinneglam» med sting
Etter Balkes åpningskonsert bar det ett par hundre meter bortover Vangen, til Gamlekinoen for å få med oss den danske altsaksofonisten Signe Emmeluths nyskrevne prosjekt, «tinga av Vossa Jazz», et verk hun har kalt «Banshee». Navnet har hun hentet fra irsk mytologi, en banshee er en kvinnelig ånd som kommer med dødsbudskap. Dette budskapet overbringer de med skrik, hyl og keening, de tradisjonelle irske begravelsesskrik/sang.
En banshee er altså en mytisk figur som vasrler død, ødeleggelse og sorg med skingrende skrik og kraftfull stemme. Sammen med et stjernelag av relativt unge, sterke stemmer, har Emmeluth laget et sterkt verk, for sju kvinnelige musikere, som på kraftfullt vis gjenskaper dette utgangspunktet. Men heldigvis uten at noen dør.
Bandet besto av Signe Emmeluth selv på altsaksofon og elektronikk, pianisten Guoste Tamulynaite, bassisten Guro Moe, vokalisten, fiolinisten og elektronica-musikeren Maja S.K. Ratkje, trompeteren Anne Efternøler, eller Andersson, som hun kaller seg til daglig, tubaisten Heida Karine Johannesddottir, og perkusjonisten Jennifer Torrence, som også trakterte elektronikk.
Dette ble et «verk» som sprikte i mange retninger. Innimellom syntes jeg det ble litt stillestående, men når musikerne fant hverandre i et kollektivt samspill eller skrik, var dette strålende. Det var gjennmgående fremragende solistprestasjoner, særlig fra kapellmesteren selv, pianist Tamulynaite og trompeter Efternøler.
Anne Andersson har jeg hørt i en rekke sammenhenger på Klub Primi i København, og hun må regnes som en av de mest kreative og spennende trompetere i Norden i dag. Hun har en variasjon i spillet som er storveis, og hennes moderne spill kan nesten omtales som en blanding av Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, i det lyriske, og Jamie Branch når det er energien som skal vises fram. Emmeluth er en av våre sterkeste altsaksofonister, og når hun setter av plass til egne solier, låter det kraftfullt og fint. Og Tamulynaites pianospill er originalt og kreativt. Første gangen jeg hørte Emmeluths eget band Emmeluth’s Amoeba, også her på Voss for noen år siden, la vi spesielt merke til Tamulynaite som noe originalt og flott. Hennes spill er «øst-europeisk» klassisk i uttrykket, og teknisk briljant, men hun har også tatt til seg mye inspirasjon fra «vesten», og fra studiene i Oslo i lag med frilynte jazzfolk. Hungir både medmusikere og publikum overraskende og fine vrier i spillet.
Ved siden av disse merket vi oss utmerket perkusjonsspill fra Jennifer Torrence, som på mange måtyer «styrte skuta», som alltid kraftfullt og fint spill fra Guro Moes el-bass og kontrabass, som sammen med Heida Karine Johannesddottirs tubaspill skapte et relativt tungt og fyldig bakteppe for de andre musikerne. Og foran regjerte Maja S.K. Ratkje, en av våre mest spennende samtidsmusikere, med stor overbevisning. Og når hele «hurven» satte i med hyl som sju ville banshees, satte det betegnelsen «kvinneglam» inn i et helt nytt perspektiv! Dermed ble da også dette en spennende konsert. Det var de enkelte, sterke stemmene, både vokalt og instrumentalt, som gjorde dette til en fin og spennende konsert. Så får vi håpe ensemblet kan jobbe videre med «Banshee», komprimere, rydde og spisse det hele en smule, så kan dette bli en musikalsk historie som vil vare lenge. (JG)
Sveitsisk/amerikansk kammerjazz av beste merke
Neste stopp er inn i Jazzklubben, dette lokalet som en gang var benevnt som Festsalen, og som var et av de kanskje aller verste lokalene i moderne norsk jazzhistorie. Etter en geometrisk omkalfatring er lokalet blitt ett av de triveligste og beste lokalene for det vi kan karakterisere som kammerjazz: Akustiske smågrupper, med en ekstrem nærhet til det som skjer på scenen.
Første konsert ut er med Sylvie Courvoisier Trio, der pianisten har med seg Drew Gress på kontrabass og Tom Rainey på trommer. Dette er musikk å leve seg inn i, å leve seg sammen med. Courvoisiers musikk stryker deg varmt om anklene og over kinnet, men hun tar heller ingenting for å gi deg en kilevink eller tre. Og det helt uten at det går på bekostning av hennes tilstedeværelse eller deltakelse i noen akademiske eller andre sammenhenger.
Tydelig er hun ikke fornøyd med dagens arbeidsverktøy som er stilt til hennes disposisjon, hun oppfordrer publikum til å sende hatten rundt og samle inn penger for å finansiere innkjøp av et nytt flygel. Men musikken holder absolutt mål, om ikke hennes arbeidsforhold er de beste.
Hun starter med harde anslag på de tre dypeste tangentene, A0 – a-null, A#0 og H0. Det buldrer mens Gress anslår et oktavsprang fra G1 til G2. Derfra er det fest i den gamle Festsalen, det er jazz i jazzklubben. Om ikke Voss kan komme til New York, så får New York komme til Vossavangen.
Tom Rainey har en særegen, nesten sleivete, slengete spillestil. Det ser ikke produktivt ut, men det er svært effektivt i forhold til det han musikalsk vil uttrykke. Så effektivt at det allikevel passer sammen som de tre siste brikkene som faller på plass i et puslespill med mange tusen brikker etter mange frustrerende timer. Denne gangen er det ikke skyskraperne i Midtown og Downtown Manhattan som er avbildet, men det snøkledte fjellandskapet med alpine ambisjoner rundt Vangsvatnet.
En låt med navn «Simone» er en hyllest til tidligere president av Europaparlamentet Simone Veil. Og slik fortsetter det, musikken er i det meste hentet fra albumene «D’Agala» og «Free Hoops», som begge kom på Intakt Records for et par år siden. Begge er selvfølgelig anmeldt i salt peanuts*.
New York-jazz i jazzklubben, fra første A til siste låt «Eclats for Ornette», soleklart skrevet til Ornette Coleman. (JH)
Den nye, lokale saksofonhelten
Voss er ei bygd med en strålende saksofonhistorie. Først ut var Olav Dale, som dessverre forlot denne verden altfor tidlig i 2014. Deretter var det Tore Brunborg som sto fram som den store saksofonhelten fra Voss, og Kåre Kolve. Men nå har Voss fått en ny, spennende saksofonist som allerede nå kalles i verdensklasse. Elisabeth Lid Trøen er født i 1992, og har vært aktiv i en lang rekke prosjekter de senere årene. Hun er med i Bergen Big Band, spiller med prosjektet «Klangen av Hoem» og i bandet Bouncealarm. Hun har skrevet musikk for store og små ensembler, og har samarbeidet med musikere som Marius Neset, Erlend Skomsvoll, Chris Potter, Jon Balke og Django Bates.
På «hjemmebane» kom hun med sitt verk «New Paintings of Jazz», som var nok et bestillingsverk til Vossa Jazz, og her samarbeider hun med sine «faste» musikere, pianisten Dag Arnesen, bassisten Ole Marius Sandberg og trommeslageren Sigurd Steinkopf (hovedbildet).
Musikken er stilmessig godt innenfor den mer tradisjonelle jazzen man fikk på plater på selskapet Blue Note på 60- og delvis 70-tallet. Og mens man satt og lyttet inne i Café Stasjonen, dukket minner fra Dexter Gordons konserter samme sted under 1977-festivalen, samt noen konserter og plater med Joe Henderson opp i bakhodet.
Trøen er en utmerket tolker av dette stoffet, og hun skriver tidsriktige komposisjoner, som flere kunne gått rett inn i «standard-settlistene» rundt om. Hun har en fyldig og fin tone i tenorsaksofonen, og hennes solier er kreative og teknisk godt gjennomførte, Konserten viste fram en sterk saksofonstemme som, på tross av ung alder, vil være med på å prege den nordiske jazzen i mange år framover.
Og med veteranen Dag Arnesen bak pianoet, er pianokompet i aller tryggeste hender. Han er veteranen i kvartetten, og legger et nydelig komp bak Trøens spill, samtidig som han avleverer noen nydelige solier. Og med Sandberg og Steinkopf sitt tette og fine komp, er det nesten umulig for en solist å «gå seg vill».
En fin konsert, som viser at Vossa Jazz kan presentere adskillig mer av det brede jazzsegmentet enn moderne, eksperimentell musikk. (JG)
Venner og naboer i godt selskap
Vi avslutter kvelden—fortsatt i Jazzklubben—i selskap med kvintetten Friends & Neighbors. Thomas Johansson på trompet, André Roligheten på treblås, Oscar Grönberg på det Sylvi Courvoisier lot stå igjen av et flygel, Jon Rune Strøm på kontrabass og Tollef Østvang på trommer.
En deilig time i lag med låtene fra det nye albumet «The Earth is #». De to blåserne i front er i dag noen av de aller fremste stemmene i dagens norske jazz. Om du i det hele tatt var i tvil, hvilket er lite trolig, så blåser de to lett all tvil langt bort i kveld. Ut vil jeg, ut! Langt over de høye fjelle! Roligheten er en lyriker der han tråkler seg veier og linjer som er fullt på høyde med de telemarkske ‘sla låmene’ i liene ned mot dalene og vatna innafor Skiensjazzdraget.
Tollef Østvang er på plass i musikken og vandrer med freidig mot gjennom dette landskapet. Med Thomas Johansson er det ikke bare Harmon-muten som viser at han har lyttet mye til guden som en gang hadde tilhold i garderoben i Idrettens Hus i Molde. Men registermessig går han mesteren en høy gang!
Men det er han som nå vel bare er halvsvensken, Grönberg, og halvt om ikke helt, nordmann, som sammen med Jon Rune Strøm virkelig suger deg inn i kveld. Oscar Grönbergs pianospill er som en vellagret burgunder, en palett av smaksuttrykk som går herfra til månen, der uttrykkene veksler håndtrykk og følger etter hverandre som et veloljet tog. Jeg synes spillet hans blir mer og mer spennende etter som årene går. En mye mer «intellektuell» dimensjon ved spillet, i stedet for å la følelsene strømme over, over musikken, kunne en dimensjon som kanskje kunne gitt musikken en kjølig distanse, og dermed trukket deg vekk fra det herlige musikkens mysterium når den fungerer som aller best. Men i Grönbergs spill får det en intellektuell dybde, og en intensitet som sterkt og tydelig overvinner en slik kjølig distanse. Og som fortsatt beholder emosjonelle dimensjoner.
Jon Rune Strøm er vel noe av det nærmeste vi kommer 1960-tallets store buldrende New York-bassister. Tenk Reggie Workman, tenk kanskje først og fremst Jimmy Garrison, tenk aller først på New York new thing i 1963-66. Denne spillestilen framstår ofte som «lurvete», som et totalt anatema til melodiøsitet, gratie og skjønnhet. Et uttrykk som kanskje skremmer bort mange fra å lytte seg inn i spillet. Men i kveld greier Strøm også å legge inn nærmest lyriske, romantiske sekvenser, og vise hvordan et slik utgangspunkt også kan klinge med i et himmelsk kor av skjønnmusikk.
Med skjønn musikk fra gode venner og naboer vandrer vi ut i natten for å gjøre oss klar til neste dag i denne vårens vakreste eventyr. Vi gleder oss allerede. (JH)
Tekst: Johan Hauknes (JH) og Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie
Jon Balke leder Siwan
Siwan
Mouna Bouthchebak i Siwan
Signe Emmeluth
Anne «Efternøler» Andersson
Guoste Tamulynaïte
Jennifer Torrence
Maja S.K. Ratkje
Sylvie Courvoisier
Friends & Neighbors
