SILDAJAZZ 2020, HAUGESUND, DAG 3, FREDAG 7. AUGUST 2020: Vi la oss ned andre dag. På den tredje dag sto vi opp … fôr så opp til en bedre frokost, for derfra å komme tilbake med en solid dagsrapport. I mellomtiden måtte vi gi slipp på ideen om å besøke Haugesund Bedehus der Helga Myhr skulle holde hus med sin stemme og sine hardingfeler.
Hemulen danset ikke i dag
I stedet konsentrerer vi oss om å rekke konserten med Hanna Paulsberg Concept i Haugesund Billedgalleri. Vi finner vår plass på omtrent samme sted i samme lokalet som dagen før, denne gangen bak ryggen på Oscar Grönberg.
Rommet er minst like skranglete som i går. Grönberg kommenterer til meg etterpå, – jeg hadde vel omtrent samme lyden som deg! Trommer i et slikt lokale er svært vanskelig! Men vi anstrenger oss for å fortolke lydbildet til beste for kvartetten som stiller seg opp på scenen.
For det er en kvartett denne gang. Som lesere av våre tidligere rapporter fra Molde-festivalen har fått med seg, er det i år 10 år siden Hanna Paulsberg Concept tok til vingene. Men i motsetning til den gangen er det nå uten ekstra gjester. Uten at det er noe savn. HP Concept har ingenlunde noen problemer med å glede og berike oss alene.
Siden begynnelsen har kvartetten gitt ut fire album, de to siste på det nylanserte Odin Records. I jubileumsåret spiller de et potpurri av låter fra sine fire album, noen gamle, noen brukte, noen nye. De starter friskt ut med «Waltz for Lilli» fra førsteplata, før «Ayumi» svever gjennom rommet. Både den og «Eastern Smiles» er fra samme tredjealbumet. «Sang til pastor Wang» fra førstealbumet og tittelsporet «Daughter of the Sun» fra sistealbumet gis en kyndig, dynamisk og kraftig behandling.
Avslutningen kommer med en ny låt som Hanna Pauslberg har kalt «Homer Wells». Dette må vel forstås som en tributt til den ene av hovedpersonene i John Irvings bok «Siderhusreglene». En viss matthet oppstår hos publikum, noe som nok i stor grad må tilskrives lydforholdene i dette rommet.
Dermed får vi altså – for første gang på riktig lenge, tror jeg – en konsert med HP Concept uten at Hemulen danser foran oss. En sjekk med bandets jukselapper viser at Hemulen ikke bare suste i sivet, men også lå der og ventet som den berømte gjedda. Her var det muligheten for at Hemulen både skulle kunne dra på byen og ta ferie. Og kanskje mer. Men det får bli en annen gang.
Fengslende i rådhuset
Vi må løpe gjennom halve byen for å komme fra kunstmuseet ved Byparken til Rådhusparken og byens staselige rådhus fra 1931 som troner som en løve på sin klippe med utsyn over parken foran og ned til leden gjennom Smeasundet. Bygget ble opprinnelig tegnet i 1922 av de to kollegene Herman Munthe-Kaas og Gudolf Blakstad i nyklassisistisk stil, men etter utsettelser og forsinkelser i byggeprosessen ble det forenklet noe med innslag som dro bygget i en mer funksjonalistisk retning.
Her skal vi opp til Bystyresalen, men vi er allerede forsinket i forhold til konsertsal. Her skal gitaristen Trond Kallevåg Hansen fra Haugesund framføre et bestillingsverk for festivalen han har kalt «Fengselsfugl». Kallevåg Hansen har arbeidet som gitarlærer i Oslo Kretsfengsel, et fengsel som også undertegnede er godt kjent med etter å ha vært inne der i flere omganger.
Kallevåg Hansen vant Sildajazzprisen for tre år siden og kvitterte for prisen med verket «Bedehus & Hawaii». I arbeidet med årets verk har Kallevåg Hansen latt seg inspirere av skillingsviser og sine erfaringer fra fengselet i Oslo. Komponisten antyder med et smil om munnen at grunnen til at dette verket framføres i Rådhuset, er at fengslet og rådhuset i Haugesund har om lag samme gammelrosa farge, fengslet en anelse mørkere. At rådhuset altså skulle være et metaforisk fengsel!
Uansett; det er et mangefasettert og variert verk Kallevåg Hansen har skapt. I det jeg forsinket kommer inn og finner meg en plass i publikum, er bandet i gang med første hovedlåt i verket, «Fengselfugl». Tre videoskjermer bak bandet er fylt med filmatiske sekvenser av Botsfengslet, den kanskje mest karakteristiske delen av vår felles arbeidsplass på Grønland i Oslo. Et fengsel som nok de fleste forbinder med det som la grunnlaget for navnsettingen av alleen opp til fengslets hovedinngang, Egon Olsens Allé», etter de tre danske/svenske/norske filmsuksessene med Olsenbanden/Jönssonligan.
Ivar M. Asheim, konsertens perkusjonist, viser seg som en veritabel stemningsskaper på glass, jeg tror vel det er bortimot første gang jeg har hørt glass brukt instrumentalt i en improvisert setting! For øvrig var dette også Asheims fødselsdag, så la oss benytte anledningen til å gratulere Ivar med dagen.
Adrian Løseth Waade på fiolin, har nok ikke all verden å jobbe med i dette verket, men fargelegger deler av verket på en utmerket måte. Alexander Hoholm legger en solid grunnmur på kontrabass. Komponisten og bandleder Kallevåg Hansen, som jeg ærlig må innrømme å kjenne dårlig på forhånd – det er med dette lovet rettet opp – viser seg på sin Fender Jazzmaster som en effektiv stemningsskaper og –maler. Med enkle virkemidler maner han fram kraftfulle bilder som understrekes av de valgte filmstrekkene som vises på skjermene i bakgrunnen.
Første del av verket dreier seg om fengslende tilværelser. Etter låta som har gitt verket sitt navn, følger «Desember», før det istemmes med «Til fengslet jeg vandrer», bygget over en skillingsvise som tilskrives den norske fengselsfugl par excellence, Gjest Baardsen. Baardsen satt, som mange av våre norske lesere kanskje husker, i lange perioder i fengsel i Oslo.
Riktignok ble Botsfengslet bygget på slutten av Baardsens levetid, så Baardsen satt aldri der. Det var på Akershus Slott han diktet om sitt eget liv og la grunnlaget for alle mytene om gentlemannstyven Gjest Baardsen. Han ble vel benådet av den norske regjeringen omkring samme tid som første byggetrinn av fengslet, bygget etter det moderne «Philadelphia-systemet» sto ferdig på Grønland. Denne sekvensen i verket følges – nærmest selvsagt – av sekvenser fra den norske filmen «Gjest Baardsen» fra 1939, med Alfred Maurstad i hovedrollen.
Andre del av verket, vil jeg vel omtale som «drømmen om Amerika». Etter en innledende gammel filmsekvens med cowboy og indianere slik det så ut fra Hollywood på 1930-tallet, er historien tydelig bygget over fortellingen om utvandringen til USA mellom 1870 og 1920. Bilder fra Amerikabåten, av og fra mottakssentret på Ellis Island i New York, utsynet mot Manhattan fra båten(?) over fra Ellis Island, og ikke minst, profilbilder av immigrantene fra innreiseprotokollene.
Et talende og svært beskrivende verk avsluttes med en sekvens som Kallevåg Hansen har kalt «Leaves», men som i mine ører og øyne dreier seg om vannets bølgende dynamikk, om det stadig foranderliges uforanderlighet, … eller skal det være omvendt?
Gjennom det hele slår det meg at den som virkelig setter toppen på kransekaka på plass, legger på den endelige ferniss, setter skapet innholdsmessig på plass, er Geir Sundstøl. På gitar, pedal steel og munnspill, inn i mellom med hjelp av elektronikk, suger deg inn i Kallevåg Hansens bilder og fortellinger. Utsøkt, rett og slett.
Det er tredje dagen, og vi merker at vi skal dosere ut kreftene riktig for ikke å gå på en smell. Vi lar Stein Torleif Bjella få holde på i fred, mens vi dessverre må takke nei – tross iherdige oppfordringer – til å overvære Linda Eides Melodi Grand Jazz.
Heftig dans i svett gymsal
Vi konsentrerer kreftene mot konserten med lukt av svette gymsalmatter, med sure toner og friskt spill, det er tid for konsert med Skarbø Skulekorps. Det vet vi alltid blir en gedigen fusion-fest. En fest med Frank Zappa-perspektiver, og så langt fra drømmen om skolekorpsøvelser i svette gymsaler som det går an å komme. Uniformene som Øyvind Skarbø kjøpte på markedsplasssen finn.no, blir bare flottere og flottere, jeg savner bare at de eldre medlemmene i bandet fra gang til gang får flere medlajer på og nedover brystet.
Denne gangen er det en del av de eldre i korpset som har trukket seg. Midlertidig? Eller har de falt for den klassiske ungdoms-terskelen i et gjennomsnittlig skolekorps? den ved 13-15 år. Det fører uansett til at besetningen denne gangen, ved siden av bandleder, dirigent og kakesjef Skarbø, omfatter veteranene Eirik Hegdal, som vanlig, på klarinett, C melody-saksofon og perkusjon, Signe Emmeluth på altsaksofon og knotter, Chris Holm på el-bass og synth, og ikke minst Hans-Olav Molde på lyd.
Og så: Fra aspirantkorpset er tre nye hentet opp, Torstein Lavik Larsen på trompet, Guoste Tamulynaite på diverse tangenter og knotter, og konfirmant av året – og som allerede har vokst ut av uniformen – Ivar Grydeland på el-gitar (nok en Fender Jazzmaster for øvrig), og pedal steel.
Det svinger rått og uhemmet fra første til siste anslag. Pila skyter ut av buen med lysets hastighet. Mens strykebrettet hennar mor tjener som anretningsbord for Tamulynaites ulike verktøy. Det er en fest, det er en leik, det er en musikalsk gulasj av covre, og feiende flotte arrangementer. Lukten av svett gymsal erstattes av noe langt bedre, heftig, dampende, svettende musikk som gjør at vi nærmest skriker etter å bryte alle regler som smittevern-korrekt avstandsholding – vi sier ‘skitt i meteren, la oss danse!’
La det være sagt, i dag var det faktisk aspirantene som strålte mest! De i dag fraværende veteranene skal kjempe hardt i framtidige uttaksprosesser mot dette nye trekløveret.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Sildajazz/Tommy Neverdal
