MOLDEJAZZ, mandag 13. juli:
Brann, knirk og barock i Molde
For de som følger med i timen, er det åpenbart hvor tittelen er hentet fra. Moldesangen er en patriotisk sang til Molde skrevet av Palle Godtfred Olaus Dørum (1818–1886) til en melodi av Karl Groos (1789–1861). Melodien skal visst nok være komponert i 1818. Første linje lyder:
Hvor Atlanterhavet
slår mod Romsdals kyst
Temaet vil bli videre uviklet de nærmeste dagene.
salt peanuts* er på plass i Molde på det nordlige vestland i Norge. Moldesommeren fornekter seg ikke. Tolv grader, et lett drøs av regn og havne full av gigantiske cruise-skip som stenger utsikten mot fjellranda sør for fjorden.
Utover mandagen fylles gatene, og vi begynner å kjenne igjen byen fra tidligere års uke 29. De tidligere dødsstille og så godt som tomme gatene fylles med jazzere, turister, kikkere og de lokale heltene. Som vanlig jobber salt peanuts* utskremte for deg på to fronter. Vi rapporterer daglig her. Samtidig jobber vi dag og natt med festivalavisa Fireflate. For å få full dekning, følg også med på fireflate.no
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra denblå-blå regjeringa åpnet festivalen , uten at det satte noen vesentlige historiske spor. Fireflates redaktør for året, Arild Rønsen, påpeker at det gikk i ball for minsteren når han ville bruke jazz som metafor for frihetens og demokratiske verdier. Han forsøke å vinne poeng for Høyres ståsted ved å hevde at siden jazzmusikken opphavlig var opprørsmusikk, var den et strålende eksempel på den vestlige verdens frihetsbegrep. Jazz som musikalsk språk har frigjort mennesker og samfunn.
På samme måte holdt konserrndirektøren i Shell Norge som er sponsor for Moldejazz’ jazzstipend til unge talenter. Prisen ble tildelt tromeptisten Kristoffer Eikrem – som salt peanuts* sist omtalte under årets Kongsberg-festival. Tildelingstalen – utover juryens begrunnelse – var en pinlig affære, hvor han til fulle greide å vise sin stabs kunnskapsløshet gjennom en meningsløs omgang med musikalsk begreper og omtale av jazzmusikk.
I begge tilfelle er det topper i tunge oranisasjoner som sitter på store ressurser som mobiliseres hver gang toppene opptrer offentlig. Det er en disrespekt for kravet til kunnskap og refleksjon som ellers stilles på de omtrådene de arbeider.
Første stopp er åpningskonserten i Bjørnsonsalen. Den tradisjonelle åpningskonserten er i dag med Fire! Orchestra. Nærmest selvfølgelig – da Mats Gustafsson er årets Artist-in-Residence. For en nærmere presentasjon av Mats Gustafsson og hans musikk, se denne forhåndsomtalen om ham i Fireflate av salt peanuts* utskremte her ute ved havet.
Innledningsvis tar festivalsjef Hans-Olav Solli en prat på scenen for å presentere årets A-i-R. Og vi har mye godt i vente. Jeg gleder meg som et barn til konserten med The Thing med James Blood Ulmer, og til Mats’ Petter Northug-prosjekt.
Om vår egen Jan Granlie var over seg av begeistring for deres to konserter i København fredag og lørdag før de reiste til Molde, er denne skribenten langt over toppen. Etter at de har spilt materialet kalt «Ritual» tre ganger på en miniturne i Sverge, før konserten med materialet i København, satt det som et skudd. At det røyk på scenen var bare symptomatisk. Her var det Fire! fra første til siste stund.
Med nitten menn og kvinner på scenen, pluss lyd- og lysmester, er det medrivende og heftig. Det brenner i Rosenes by, og deres leir! Et fett riff åpner det hele før Sofia Jernberg og Mariam Wallentin drar i gang med en vokal som er fantastisk.
Innledningsvis i konserten er det noen lydproblemer, som gir liten detaljering og definisjon i lyden ute i rommet. Det meste rettes opp av lydmester tidlg i konserten. Men i ensemble-partiene forsvinner ofte det tekstlige innholdet – som er skrevet av Mats og Erik Lindegren – inn i en sto lydmasse.
I motsetning til tildligere verk, som «Enter», har Mats nå plassert seg sel i midten av orkesteret, omgitt av sine medmusikanter på alle sider. Rett bak ham befinner hans partnere i trioen Fire! seg, Johan Berthling på elbass og Andreas Werliin på trommer. På hans to sider står Anna Högberg og Mette Rasmussen, med Lotte Anker, Jonas Kullhammar og Per-Åke Holmlander videre. Og slik fortsetter det. Toppnavn over hele linja. Vi lot oss rive med i et stort verk.
Mats’ plassering viser seg å være gjnnomtenkt. Hans ledelse av bandet er mindre kontrollerende enn i tidligere verk. Men han pumper og syrer de store linjene i verket. Med røyken som henger over hele scenen, og lysmesterens overlys fokusert på Mats, framstår han – når han strekker armenen ut og opp for å drive orkesteret til klimaks, som en frelser omgitt av sin menighet.
Men han overlater initiativet til musikerne – fordi han stoler på at de deler hans og Mariam Wallentins ide med verket. Lotte Anker leverer en solo det smaker krutt av, Anna Högberg følger opp – og leder over i et kor for saksofonrekka. Hild Sofie Tafjord på valthorn – ikke verdens letteste solinstrment – drar i gang solo som røsker i meg, og utvikler et samspill Jonas Kullhammar på bass-saksofon og etter hvert Per-Åke Holmlander på tuba. Jeg mener: Valthorn mot to bass-instrument? Når etterhvert Johan Berthling også slår seg sammen med de to bassene, blir det heftig. Intet hus stær mer slid!
Goran Kajfes spiller slide trumpet så glitrende, og underveis har Mats og Anna levert «tounge slapping» sakskraft så tøft at det holder til månen. Når Mats og Jonas ved siden av Gorans sleide-trompet drar i gang på denne sleide-fløyte-hybriden med sax-munnstykke, som ofte omtales som flutofon, er det like før jeg ser Romlingane fra barne-TV komme.
Over et strålende soulbasert riff drar han som Granlie har utpekt til verdens beste trombonist, Mats Äleklint, i gang med en solo, så det ikke bare er kald scenerøyk som driver utover. Nei, det lukter sannelig krutt av lufta!
Til Sofa og Mariams repetere al fino of Ritual …. Ritual, toner verket ut. Rett frade svenske skoger til Molde.
Jeg regner med at Ritual snart blir en Fire! Orchestra skive nær deg! I hvertfall nær meg. Et ekstranummer starter som Fire!-trioen – improvisert fram – før Mette og Lotte blir med og Sofia, Mariam og resen av ensemblet blir med. Det er passasjer der som minner meg om det gamle britiske bandet Gong!. Herlig.
Det knirker om høsten
I april i år slapp Espen Reinertsen ei plate på Susanna Wallumrøds platelabel SusannaSonata med tittel Forgaflingspop. I følge maestro Tor Hammerøs innledning skal begrepet referere til et ord – forgaflingspunkt – som Reinertsen kom over og som han fant morsomt nok til å lage en liten lek med. Musikken på dette albumet er utradisjonell i sin bruk av popmusikkens nyere konvensjoner, men i en annen og improvisert retning. Den pop-musikken albumet refererer til omtales ofte litt nedlatende som knitrepop, som en refleksjon av dens utstrakte bruk av elektroniske og støy-generende virkemidler.
Musikken fra plata dannet grunnlaget for Espen Reinertsens musikk skrevet for Trondheim Jazzorkester, som hadde sin premiere i Teatret Vårt mandags kveld. Konserten er Reinertsens kvittering for å ha mottatt JazZtipendiatet for 2014/2015.
Om forgaflingspunkt er et eksisterende ord, er det meg ukjent. Men jeg antar at det refererer til et synonym for furcation points, som gjerne omtales på norsk som forgreiningspunkter. I teoretisk fysikk er dette et begrep knyttet til kritiske fenomener i komplekse systemer. For å bruke et enkelt bilde som illustrerer hva fenomenet kan være: Du kan kjøle ned vann til godt under null grader Celsius, men slik at det ikke fryser til is. Under de rette forhold forhold er det fortsatt flytende. Så tilsetter du et lite sandkorn eller liknende – og på svært kort tid fryser vannet til is.
En mulig tolkning er derfor at verket vi fikk høre er en parafrase over forholdet mellom pop og jazz – som gjerne også blir sett på som et skille mellom kommers og kunst. At med bittesmå virkemidler, forandres det ene til det andre. Kommersiell pop blir med bittesmå grep til kunst – og omvendt.
Da bandet kom på scenen, kom to av musikerne rett fra en heftig konsert i et helt annet lydspråk i Bjørnsonsalen med Mats Gustafssons Fire! Orchestra: Hild Sofie Tafjord på valthorn og Sofia Jernberg på vokal. Sterkt! Det krever respekt.
Ti personer på scenen. Espen Reinertsen plasserer seg helt ute til høyre – og et trinn ned i forhold til de to andre treblåserne, Eirik Hegdal og Klaus E. Holm. Sentralt og fremst på scenen setter Erik Nylander og Kyrre Laastad seg ned ved hvert sitt trommesett, Laastad og med vibrafon ved sin side. Ytterst til høyre Christian Wallumrød med klaver og andre tangentinstrumenter og Ole Morten Vågan på bass.
Bak dem Ole Jørgen Melhus på trombone, Hild Sofie Tafjord og Eivind Lønning på trompet. Mellom Lønning og Klaus Holm står Sofia Jernberg og Trine Knutsen på fløyte. Tolv stykker på scenen.
Det starter som en dybdestudie i det som på godt norsk på fagspråket omtales som extended techniques – utvidede teknikker – dvs. bruk av alle de teknikker på hver sine instrumenter som definitivt ikke står i læreboka over hva som er korrekt teknikk.
Det utvikler seg til et vakkert lite samspill mellom Wallumrød og Vågan. Etter hvert knirker det fra alle bauer og kanter, men det er en klar jazzestetikk under. Vi tenker at dette gir ny mening til begrepet knirkepop. Er det pop, eller er det jazz? Who cares?
Knirk og andre lyder i samme univers er vanligvis digitalt generert, men er det fysisk skapt. Dette er analog knitring.
Det lyder høststormer fra scenen – generert av utradisjonelle pusteteknikker, før Sofia stille framfører en tekst melodisk, «Det er høsten, den er kald og grå …». Flere tekster følger, men det er ikke alltid like enkelt å få med seg teksten, men vi skjønner at dette er Reinertsens egne tekster, smått naive i sin utforming. Kanskje som en lek med deler av popens bortimot meningsløse tekstverden.
«Jeg flyr i mørket…», og så min favoritt; «Kan du lukte suppe? …»
– Ut til våren, ut til vinden // ut i tåke // ut i natta // ut i byen //…
Det er ikke fengende musikk, man blir sittende som en observatør og høre musikken – lete etter finurlige detaljer. Men det er fornøyelig. Og mesterlig gjort. Musikken appelerer ikke til fot og kropp, men til hode og intellekt. Men det gjør den da også på en mesterlig måte. Meget bra, Espen Reinertsen! Og takk til Midtnorsk jazzsenter og Moldejazz som lot det skje.
Jeg skal definitivt gi dette en nærmere lytting når NRK-opptaket blir tilgjengelig. Og ser fram til at Midtnorsk jazzsenter gir det ut på plate.
Armensk barock
Siste konert i dag er med Tigran Hamasyan oppe i Storyville på kulturhuet Plassen. Et publikum som står som sardiner i sild (!) – eller småabboren i storgjedda for dem som har fått innsjøenes gribb på kroken.
Armenske Tigran Hamasyan kom som et skudd som 18-åring for snart ti år siden. Etter å ha bodd i Los Angeles noen år, etablerte han en trio som etter hvert har kommet med flere plater, ved siden av hans solo-arbeider. Sist jeg hørte ham live var i Kristiansund på Punkt-festivalen for noen år siden.
Plata «Mockroot» med trioen med Sam Minaie på bass og Arthur Hnatek på trommer, kom tidligere i år. I Molde spilte de i hovedsak musikken fra denne plata. Live fortonr seg musikken svært lik plata, men med noe lengre strekk. Musikken er medrivende og fascinerende. Med polyrytmikk og armenske tonaliteter. Som E.S.T.. som skapte en ny verden for pianotrioen i moderne jazz etter «From Gagarin’s Point of View». Men med til dels helt andre musikalsk referanser. Men det er en ting som ligger fast, og det er fascinasjonen hos triolederne for Bach’s barokk-musikk. Som Esbjörn Svensson er Tigran Hamasyan vel skolert i klassisk barokkmusikk og unytter denne referansen til fulle i sin musikalske estetikk.
Det er flott, og det skaper medlevelse. Men det er fortsatt noe uforløst over musikken. Noe som gjør at det er flott der og da, men det er ikke musikk som jeg kommer til å vende ofte tilbake til.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim
