STOCKHOLM JAZZ FESTIVAL, DAG 2, 14. OKTOBER 2023: Så var man plutselig i Stockholm, denne byen jeg har store problemer med å bli helt fortrolig med. Blant alle byer som sliter med at det graves mye i gatene, tar Stockholm førsteprisen. For hvor mange år de har holdt på med å ferdigstille ombyggingen rundt knutepunktet Slussen, vet jeg ikke, men det er ennå ikke ferdig. Og jeg tror, at om du kommer til byen om 10-20-30 år, er man fremdeles ikke ferdig med dette vei- og baneprosjektet – midt i byen.
Men det bryr jeg meg fint lite om, siden det viktigste på andre dag av Stockholm jazz festival, var å komme seg tørrskodde gjennom byen fra konsert til konsert. For de regnskyllene som besøkte byen denne lørdagen, var helt på høyde med de heftigste man opplever i Bergen fra tid til annen. Jeg startet fra Bergen før «fugla hadde fisi» denne dagen, og ankom byen mange timer før hotellet hadde klart å gjøre i stand rom til meg. Derfor ble det til at man drev rundt i byen en del timer før man kunne finne roen og konsentrere seg om det man var her for, nemlig jazzfestivalen.
Stockholm Jazz Festival har i mange år slitt en del med å finne sin identitet. De har flyttet tidspunktet for festivalen fra sommeren til oktober, så nå ligger festivalen kun ett par uker før Umeå Jazz Festival, lenger nord i landet, og som har vært en av salt peanuts* sine favoritter i mange år. I tillegg har de nå landet på et format for organiseringen av festivalen som ligner den man har på Copenhagen Jazz Festival. Det vil si at festivalen fungerer som en paraplyorganisasjon, hvor de selv arrangerer noen konserter, med et slags nav på jazzklubben Fasching, og så er det åpent for «alle» å arrangere konserter i denne to ukers-perioden, hvor barer, puber, jazzklubber og nesten hvem som helst, kan arrangere jazzkonserter som en del av festivalen.
Dette er en løsning som kan fungere i såpass store byer som København og Stockholm, men er med på å gjøre festivalen til et mer «urbant» arrangement, hvor intimiteten og nærheten blir vanskelig å finne, og at busselskaper og metro er de som tjener penger på festivalpublikummet som må bevege seg rundt i et stort hovedstadsområde for å få med seg de konsertene man gjerne vil.
I Coltranes fotspor del 1
Jeg startet disse få dagene jeg har fått innvilget besøk i byen i kjellerklubben Källarbyn, sentralt plassert midt i Gamla stan. Her skulle jeg høre et av mine svenske favorittband Sol Sol (hovedbildet), som til nå har utgitt ett par plater, Unaccustomed Soil og What year is it?, begge platene er anmeldt på salt peanuts*. Jeg har aldri hatt muligheten til å høre kvartetten på konsert før. Kvartetten består av saksofonisten Elin Forkelid, tidligere Larsson, som for en del år siden utga noen utmerkede plater med Elin Larsson Quartet, gitaristen og medleder David Stackenäs, som vi har hørt siden han var en sentral musiker på plateselskapet Sofa på begynnelsen av 2000-tallet, og som spiller i en lang rekke, mer eller mindre, permanente band, blant annet sammen med vokalisten Lina Nyberg. Og nesten selvsagt, måtte deler av den store, musikerfamilien Agnas også finne sin plass her. I denne konstellasjonen møtte vi et par søskenbarn, bassisten Mauritz Agnas og trommeslageren Nils Agnas. Tidligere har det vært trommeslageren Anna Lund som har tatt seg av trommespillet i kvartetten, om Agnas denne gangen var med som vikar, vites ikke).
Komposisjonsoppgaven i Sol Sol er fordelt på Forkelid og Stackenäs, og selv om de to er temmelig forskjellige i komposisjonsuttrykk, syntes jeg musikken finner en fin form i denne konstellasjonen. Forkelid er en komponist og saksofonist med (minst) den ene beinet godt plantet i tradisjonen etter John Coltrane. Hun har en fyldig tone i både tenor-, alt- og sopransaksofon, som går rett i ryggmargen på lytteren. Hun skriver komposisjoner med røtter i sent 60-tall, og hennes improvisasjoner er kreative og spennende. Stackenäs er mer moderne i uttrykket og spillet. Han er en utmerket tekniker, og kommer ofte opp med uventede «vendinger» i spillet som de andre legger seg tett på og følger opp. Og de to Agnasene i kompet fungerer perfekt i sammenhengen. Bassist Mauritz bidrar med fine innspill og solier, og Nils sitter helt framme på trommestolen og pusher de andre på en utmerket måte.
Vi fikk i hovedsak komposisjoner fra deres kommende utgivelse, som er planlagt utgitt i mai neste år, men også ett par låter fra deres seneste utgivelse. Det er bare å glede seg til den kommende platen, for dette var spennende jazz, hovedsak i tradisjonen etter Coltrane, med utmerket spill fra alle fire.
I Coltranes fotspor del 2
Etter å ha tørket opp etter et forferdelig styrtregn i beste/verste Bergens-tradisjon, og tatt en liten pause, beveget vi oss (nesten) inn i royalt område. Rett ved det kongelige slott i Gamla stan, ligger Bar Brahe i en litt bortgjemt bakgate. Og her skulle vi være med på en slags gjenforening av Gyldene Trion, ett av de hemmeligste trioene i svensk jazzhistorie. Trioen består av tenorsaksofonisten Jonas Kullhammar, bassisten Torbjörn Zetterberg og trommeslageren Daniel Fredriksson, og utga på begynnelsen av 2000-tallet tre plater i samme slengen, Gyldene Tider vol 1, 2 og 3, alle tatt opp live på Glenn Miller Café. Som Kullhammar fortalte oss, så var dette — selvfølgelig — en total katastrofe. Å utgi tre album samtidig som debutalbum for en nystartet trio, var intet kommersielt blinkskudd. Senere ga Ayler Records også ut en live-plate med trioen, som i dag ikke er den enkleste å få fatt i. Men Kullhammar sitter fremdeles på noen eksemplarer, så det er bare å ta kontakt.
Dette var et band de startet for å gjøre coverversjoner av andres musikk, og på de tre debutplatene, er det vel kun to unntak; én komposisjon som er skrevet av ett av bandmedlemmene, nemlig Daniel Fredrikssons J Blooz, samt en kollektiv improvisasjon. Men de fjorten versjonene de gjorde av andres musikk, var hele veien originale og gjort på en slik måte at man kunne tro det var trioens egne.
Og denne kvelden startet de llike godt med den gamle sol-svisken «When a Man Loves a Woman», skrevet av Calvin Lewis og Andrew Wright og som først ble en verdenshit med Percy Sledge i 1966, og som blant andre Michael Bolton har gjort suksess hos de romantiske med senere. Men jeg er ikke sikker på om så mange av de som hadde tatt turen til den «hippe» baren i Gamla stan lot seg rive med, fikk romantiske roser i kinnene og speidet etter noen å være romantiske med i trioens versjon. For her fikk vi en versjon som like godt kunne vært gjort av John Coltrane eller andre med kraftig tenorsaksofontone og heftige solier. Og herfra og ut, ble dette en konsert av de helt store!
Jeg har de tre debutalbumene til trioen, og jeg har i forkant av festivalen lyttet til de tre. Og selv om Kullhammar påsto at de ble utgitt mens de tre var på topp, har det skjedd store ting med de tre sitt spill. Daniel Fredriksson er nok den av de tre som har markert seg minst innenfor jazzen de senere årene. Men han har vært med på flere plateinnspillinger, blant annet med Ludvig Berghe og Nina Ramby, pluss at han var med på platen Det kanskje händer med Bo Sundström i 2021. Så han har ikke ligget på latsiden etter samarbeidet med de to andre i trioen. Men Zetterberg og Kullhammar har i mange år vært to av de travleste jazzmusikerne i Sverige, og har, hver for seg eller sammen, utgitt ei røys av plater på Kullhammars plateselskap Moserobie, og deltatt i en rekke prosjekter.
At de har spilt mye, kan man høre på musikken vi fikk servert denne kvelden. Fredriksson er en fin trommeslager, som hele tiden understøtter resten av «holdet», pusher og bidrar med løst spill der det kreves, men aller mest, som en som pusher de andre og er en del av et fantastisk kollektiv. Zetterberg må være en av de aller beste bassistene på kloden i dag. Hans driv i det kollektive spillet må være en drøm for enhver solist, og i sine egne solier kan jeg nesten ikke tenke meg noen som bidrar med så mye kreativitet, oppfinnsomhet og spenning som denne bassisten. Og fremst på scenen, og den som nærmest framstår som bandleder, Jonas Kullhammar. Han er (kanskje) en av de tenorsaksofonistene på den internasjonale jazzscenen i dag, som på best mulig måte ivaretar John Coltranes måte å spille på. Hans kraftige tone, kreativitet og evne til å drive musikken inn i et landskap hvor selv publikum (med unntak av de som jobbet i baren) holdt kjeft og ble stående og sittende å lytte til det fine saksofonspillet. Kullhammars evne til å variere spillet, både med neddempet og lyrisk spill, i mer soulaktige utspill og i de heftige neobop-sekvensene, som det særlig ble mange av i andre settet.
Da de avsluttet med Mongezi Fezas nydelige, tilsynelatende enkle og ytterst effektive «You Ain’t Gonna Know Me ‘Cos You Think You Know Me», som jeg var sikker på var komponert av enten Dollar Brand eller Johnny Dyani, var på mange måter kvelden fullkommen. Men trioen måtte på scenen igjen for ekstranummer, hvor vi fikk en kombinasjon av en heftig låt i beste Coltrane-tradisjon med en B-del hentet fra Fezas komposisjon, før de igjen gikk over i Coltrane-land. Kvelden var fullendt. Og på vei hjem til hotellet, kvernet Fezas låt i bakhodet på undertegnede (og jeg er sikker på at det også gjeldt for de fleste av de andre som fikk oppleve denne konserten). Og da jeg våknet i dag tidlig, var den fortsatt på plass i bakhodet, noe som tyder på at Gyldene Trion hadde levert en konsert som vil bli husket – lenge.
Jeg sa til Kullhammar etter konserten at dette var et prosjekt man ikke måtte vente mange år før man fikk høre trioen igjen, og at de burde ta på turné umiddelbart. Men han var ikke sikker på at musikerne klarte å presse inn enda et prosjekt i en ellers heftig turnering. Så til alle konsertarrangører rundt om: Press på, så kanskje vi får muligheten til å oppleve dette enda en gang eller to, før vi går i graven.
Egentlig var ideen at jeg også skulle få med meg Bengt Berger Cool Funeral Beer tidligere på dagen i går. Men på grunn av værforholdene og logistikken (konserten var et godt stykke utenfor bykjernen), så måtte det droppes i går. Men jeg lover å prioritere Beche og hans Don Cherry-aktige landskap ved neste mulighet.
Og i dag skinner solen, så i dag skal jeg nok få med meg alle de planlagte konsertene som står på listen. Vi hörs, som de sier her.
PS: Men en ting festivalen bør stille krav om til underarrangørene, er at de får orden på scenelyset på konsertene. På de to konsertene jeg overvar denne dagen, var sto Stackenäs i fare for å bli grillet av en lyskaster som sto 10 cm fra hodet hans, og på konserten med Gyldene Trion, spilte Kullhammar i nærmest mørke, så derfor er ikke billedkvaliteten på de to konsertene jeg overvar av beste kvalitet. DS.
Stockholm Jazz Festival har betalt reise og opphold for salt peanuts* sin utsendte.
Tekst og foto: Jan Granlie
Elin Forkelid
Jonas Kullhammar
Gyldene Trion
