ØYKJELYKKJESÆTRA, FREDAG 5. AUGUST 2022: «Kven skal eg takke/ for det eg fekk sjå/ sola gå under/ og berga bli blå?/ Kven skal eg takke/ for all denne æra/ i dette å gå her/ og vera og vera –
«Du namnlause gjevar,/ eg finn ikkje fred/ før eg kan takke/ for alt som laut skje –/ Men kjem du kje nær meg/ så takkar eg henne/ du gav meg for det eg/ skal brenne og brenne –»
Lomværen Tor Jonsson var vokst opp ved fjellet, på en husmannsplass ved foten av Lomseggja, litt lenger oppover dalstrøkene vi nå befinner oss i. At denne litterære essayisten var glad i fjellet er det ingen tvil om, som uttrykt som her i diktet «Til ein namnlaus».
Selv har jeg vel også et spesielt forhold til fjellet, spesielt om sommeren, et forhold som går tilbake til tidlig barndom. Det er noe med den syrlige lukta av safta i dvergbjørka når sola skinner på den, den varme, gode lukta av geit og kyr og deres etterlatenskaper og av einer og varme fjellheier, som fremmer mental helse.
Etter nok en gang å ha kjørt meg selv til grunne, er det en lise å snu nesa mot Gudbrandsdalen og Vinstra, for deretter å bli kjørt opp på Sødorpfjellet og hjemtraktene til skrythalsen Peer Gynt. Det er like før vi bryter ut i ordene til presten og forfatteren Kristofer Janson, «Hu hei! kor er det vel friskt og lett/ uppå fjellet!/ her leikar vinden i kåte sprett/ …/ og hjartat kveikjande hugnad fær/ uppå fjellet!»
Der får jeg høre en konsert med et band som ingen har hørt før, men som mange vil drømme om å få høre!
Råtasser i alle land, forén eder
Utrolig nok er det fem år siden sist vi var på vei til denne hestenga ved Peer Gynt-vegen på Sødorpfjellet overfor Vinstra. Den gangen opplevde vi andre utgave av Peer Gynts etterkommer, Simen Skoes, ville idé om å invitere en musiker opp på fjellet til å spille i fjôset, i ladugården, på sæter’n hans som «Årets råtass». Saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm var den første råtassen i 2016. Året etter var det Nils Økland som var ‘årets råtass’. Deretter fulgte synthesizermester Ståle Storløkken i 2018. Bassisten Ingebrigt Håker Flaten kom over fjellet fra Oppdal i 2019, mens sjølvaste Audun Kleive var råtass på trommer i fjor.
I år var ideen til kulturgründeren Simen Skoe å samle alle de foregående fem råtassene til en unik konsert. Nils Økland kunne ikke delta, så dermed er stjernelaget redusert til en kvartett. Men det var overhodet ikke til forkleinelse for musikken. Vi som fikk høre kvartetten trakk sommerens vinnerlodd. For dette ble kanskje årets konsert, for et publikum av lokale, av hytteboere, og noen få tilreisende. Skoes egen idé var å kalle bandet «Ø», med en åpenbar referanse, i mitt hode vil jeg for alltid tenke på denne all star-kvartetten som Råtassar Reunis. Navnets bakgrunn tør være opplagt av teksten nedenfor.
Nå kan jo lesere som ikke har norsk helt inne i dagligspråket, undre seg over dette ordet — råtass. Meg bekjent har det ingen direkte ekvivalenter i svensk eller dansk. Derfor dette: Første stavelsen rå- kommer fra norrønt hrár, og ved omtale av personer er det ikke spesielt positivt. I utgangspunktet kan det om personer være synonymt med udannet eller grusom. Siste stavelsen -tass er bl.a. knyttet til tomter og nisser, eller tusser – som i ‘tusser og troll’ – og peker på en liten uanselig figur. Kanskje er det en liten en som tasser?
Sammensetningen råtass blir da ikke spesielt attraktivt. En diminutiv ond og grusom, liten nisse! Men råtass har etter hvert fått en annen og langt mer positiv mening – og det er den vi skal tenke på her. En råtass er en vågal tøffing/tuffing/hård fyr, eller noe i nærheten av en våghals/vovhals. En som tør å kaste seg ut i ukjent terreng, en modig og dristig person, men som ikke er dumdristig – noe midt mellom en badass og en daredevil på engelsk, kanskje.
I denne forstanden er årets møte med fire råtasser på Øykjelykkjesætra i Fiskdalen på Sødorpfjellet et møte med fire tøffinger som overhodet ikke er redd for gjennom utagerende improvisasjon å skape det noen av oss kaller vakker musikk.
Riktignok stiller Storløkken med et sett med synthesizere som må karakteriseres med at han ‘is travelling light’, ikke stort over førti-femti kilo. Men det går ikke utover kraften i musiseringen. For samtidig skal jo dette drives på et sted der det er dårlig mobildekning, ingen strømtilførsel, og der ett av de mest besøkte steder ved siden av konsertlokalet i fjôset, er litlhuset, eller das Häuschen, på godt norsk/svensk, dassen/dasset. I Skoes fjôs er det ikke mange rom, det er bare ett … men det er nå mange kontakter som leverer aggregat-drevet strøm.
Tiden går, men hva består?
Fem år har gått siden sist jeg satt i det lille huset her oppe og filosoferte. Jeg bruker tiden godt, tenker jeg. Men er virkelig tiden noe som kan brukes? Hva er tid? Kanskje det enkleste spørsmålet å stille, men det vanskeligste å svare på. Greier du å skille mellom din egen tidsopplevelse og din opplevelse av å være, å eksistere? Hva er virkelig – er tiden virkelig, eller bare en fiksjon som vår hjerne har funnet opp?
Nå er jeg her og nå, tenker jeg. Jeg skal på konsert i fjôset, klokka 19.30, jeg skal til et der og da. Men når jeg kommer dit, så er dette stedet til denne tiden, helt magisk blitt her og nå! På toppen av det hele: Det tidligere ‘her og nå’ er plutselig blitt et annet sted, en annen tid, et uoppnåelig ‘der og da’. Men eksisterer da de fortidige og de framtidige ‘der og da’ noe annet sted enn i mitt hode?
Kirkefader Augustin mente nei, vi lever på en knivegg som vi kaller nåtid, mellom noe vi forestiller oss som fortid og framtid. Men hvordan kan vi da bruke tid, når tiden selv dermed er en illusjon? Men hva er da igjen av musikken? For hva er musikk uten tid? Hva er musikkens ‘time’ uten tid? Om det er noe som fordrer tid for å utfolde seg, så er det jo musikk!
Det er mange spørsmål, og få svar. Men én ting er jeg trygg på, å reise opp hit og tilbringe noen timer i lag med mennesker som vil meg og andre vel, og som uyttrykker det gjennom vakker musikk, er en god måte å bruke ‘hva nå enn dette er’ på. Det er godt «å gå her, og vera – og vera», som Tor Jonsson uttrykte det.
Bruk tiden vel!
Og hva er en bedre måte å bruke tid på enn å lytte til musikk som beveger deg, musikk som berører deg. Slik som i kveld. Avtalen er at hver av de fire skal ta med noe musikk for kvartetten. Til sammen ble det en palett med en bredde som spente over lang tid, i det minste fra 1724, da François Couperin utgav samlingen «Les Goûts-réunis» til september 1991, da Nirvana og Kurt Cobain slapp «Nevermind». Hva ville Augustin sagt om dette?
Men vi lar Augustin hvile i fred nå, og konsentrerer oss om det som skjer rett foran oss. Vi har sikret oss plass på et sted vi regner med å ha rimelig god balanse mellom trykket i Kleives trommer, og lydene fra Storløkkens tasterier – Audun Kleive på venstre side av scenen, Ståle Storløkken på høyre side (for oss) og Ingebrigt Håker Flaten bak og Rolf-Erik Nystrøm foran mellom de to vingene.
Et helt nykomponert lag – denne konfigurasjonen har ingen sett før. Ikke før i dag. Kleive er høyreving, Storløkken stiller som venstreving, Nystrøm er senterløper og Håker Flaten har den frie rollen som libero nr. 5. Gammeldags oppsett kanskje, sett fra et fotballperspektiv, men definitivt au courant i framføring av improvisert musikk. Det er ingen forgrunn og bakgrunn i moderne jazz, det er et herlig åpent og sammensatt midtbanefelt, der diamantformasjonen de danner dekker like godt forsvar, som godt angrep.
Jeg er ingen fotball-afficiando, selv drev jeg det vel aldri lenger enn til Askers Gutter C, før jeg forlot fotballen og det etter hvert ble leik med andre og større baller. Men det er noe med å se et lag som spiller fotball som et kollektiv, der det er felles formasjoner som teller. Fotball der en kan se at dette er et strategisk, kollektivt lagspill, og ikke en arena for dyrking av individer, primadonnaer som tror seg viktigere enn kollektivet de er en del av. Få ting kan være vakrere enn flytende formasjoner på en fotballbane, der du ser at det ligger en innarbeidet strategi bak alle endringene.
I en god strategi ligger alltid en evne til stadig å tilpasse taktiske mål og handlingsvalg, til å endre taktikk på et øyeblikk. Slik kan en tenke når kollektivet på scenen skaper en musikk som er myk som en kattunge, føyelig som et lam, hard som oksen Ferdinands muskulatur, endringsvillig, smart og tilpasningsdyktig som en oktopode.
Det er vakkert når diamanten former musikken og musikken former diamanten. Vi kan nyte det skjønne i formasjonene, vi kan la oss overraske over de taktiske skiftene, vi kan la oss imponere av briljansen i utføringen. Det ligger en overordnet skjønnhet over utfoldelsen av samspillet og fellesskapet over tid.
Gamlinger danser ikke lenger sarabande
En fri improvisatorisk åpning leder over i Nystrøms «Balladen om den bitre gamlingen». Det er noe med å nyte musikere som ikke bare har en dyp forståelse for musikk, men som også har en så intim og dyp forståelse med og av sitt instrument. Med alle dets begrensninger og muligheter, og kunnskap til å bruke dem musikalsk.
Men mer enn det – som også har utforsket og som behersker det spesifikke instrumentet, «the axe» eller «hornet» som noen uttrykte det en gang, som hen spiller på. Og som også bruker dette i sin musikkskapende virksomhet. Det er vel ingen som har en slik bredde i det musikalske uttrykket på en alt-saksofon som Nystrøm på sin – for den saks skyld på hele rekka av E♭-saksofoner han bruker etter hvert, alt-, baryton- og sopranino-saksofon.
Underveis i «Dark Fragments» av Storløkken viser Kleive seg fram som den eminente videreføreren av Jon Christensens trommespill han er. Christensens spill var så eklektisk, så personlig særegent, at det ikke er mulig med noen Christensen-skole på trommer. En tilsvarende eklektisk karakter av spillet sitt har Kleive.
Men allikevel er det en slags estetisk linje mellom dem, en affinitet om du vil. De begges trommespill er preget av en slags minimalisme – ikke i Terry Riley og La Monte Young-forstand, men i en estetikk der det vakre ligger i det enkle – in simplicitate formosum, i enkelheten ligger skjønnheten. To visper og en skarptromme – det er nok det til å skape magi.
Håker Flatens «Praia de Aguda» – visstnok oppkalt etter en fiskelandsby og sandstrand rett sør for Porto i Portugal. Med Nystrøm på barytonsaksofon viser dette seg å være funky som bare rakker’n kan være det. If you catch my drift? Et ballutvekslende samspill mellom Storløkken og Kleive utvikler seg slik at vi mister tellingen av hvor mange baller som er i lufta samtidig.
Frie improvisasjoner fører over til tredjesatsen – en Sarabande – i Concert no. 14 fra verket «Les Goûts-réunis» (de gjenforente smaker), også kjent som «Noveaux Concerts». Verket ble utgitt i 1724 av François Couperin, eller Den store Couperin som han gjerne omtales som.
Det skal sies at de ti konsertene som inngår i verket «Les Goûts-réunis» ikke er det vi vanligvis forbinder med konsert, med symfoniorkester og soloinstrument. Couperins konserter er skrevet for to og tre instrumenter, og er dermed å se som kammermusikk, og ikke orkestermusikk. Den fjortende konserten er skrevet for to instrumenter, og på tittelbladet står angitt at verket kan spilles på alle musikkinstrumenter; «a l’usage de toutes les sortes d’instruments de Musique».
Den framførte satsen kan for øvrig gjenfinnes på albumet som kom ut av Nystrøms prosjekt «Oriental Winds of the Baroque». Det viser seg at alt-saksofon, kontrabass, trommer og synthesizer går aldeles utmerket, selv om nok François den Store nok ikke ville goutere alle de lydene som gjaldt i denne framføringen. Det er tross alt tre hundre år mellom ham og oss. En samtidsmusikalsk fornyelse av den franske mester – med litt inspirasjon fra Øykjelykkjesætra og dens omgivelser.
Tango for fire uten tango
Håker Flatens «Ballad for Julie» følger etter en impresjonistisk bassolo av låtskriveren. Håker Flaten har en hang til å lage catchy, sangbare, dansende låter, som jeg av og til mangler bare én ting; en tekst! Et innforstått – eller er det underforstått – spill.
Storløkkens «The Search Party» (jeg undrer, skal vi tilbake til slumrende agurker her?) gir oss et distinkt spill av Kleive. En ukrainsk folketone fra Zariczne-regionen med polsk tittel «I Zmarnowałem Swoje Życie», ifølge opplysninger fra Nystrøm følger deretter. Han forteller at han har plukket den opp i et ukrainsk samfunn på den polske siden av grensa mot Ukraina.
Folketonen leder direkte over i Nirvanas «Come as you are», med Nystrøm som arvtakeren til Kurt Cobain. Innledningsvis får vi en del med norsk tekst, før Nystrøm går over til den opprinnelige teksten. Så kan vi fortsette å diskutere etterpå hva Cobain egentlig sang om på andrealbumet «Nevermind»; «Come as you are,/ as you were/ As I want you to be/ As a friend, as a friend/ As an old enemy». Herlig!
Som ekstranummer fikk vi en herlig tributt til mester Eivind One Pedersen, som dessverre gikk bort så alt for tidlig. Kleive innledet først om forhistorien til bandet som i 1990 kalte seg Extended Noise. Deretter fikk vi framført av One Pedersens «Haben Sie keine Tangos?» fra 1990-albumet «Slow But Sudden – Langsam, aber Plötzlich» med dette bandet. Med i dette bandet var Eivin One Pedersen på keyboards, Audun Kleive som sentral kraft på trommer. Erik Balke på saksofon, Carl Morten Iversen på bass, og en kortere periode, Frode Alnæs på gitar.
For å friske på hukommelsen til de som husker noe av det, og for å korrigere noen av de opplysninger som Audun Kleive framførte: Etter at de hadde gitt ut albumet «Keep Nose in Front» i 1984, endret bandet AHA!! sitt navn fordi et visst nystartet pop-band ville ha dette navnet – et band som hadde betydelig større økonomiske muskler og advokatkraft å spille på enn det som da var en ganske så frittgående improvisasjonsgruppe.
Men nei, etter endringen het slik jeg tolker det, ikke bandet «Extended Nose», det var tittelen på 1987-albumet. Bandet kalte seg på det tidspunktet Jamaha!! – eller Jam-AHA!!. En ertende pekefinger til a-has advokater. Bandnavnet er ikke minst verifisert gjennom de vedlegg som fulgte de andre LP-plata. Uansett, det var ingen som hadde noen tango å gi til bandet, men for ei flott låt det ble allikevel. Hvil i fred, EOP!
Med det takker jeg for en uforglemmelig opplevelse sammen med en kvartett som jeg inderlig håper ikke vil nøye seg med denne ene konserten. Dette frister stort til meropplevelser av et stjernelag. Det er nok mange booking-ansvarlige hvis munner vil flomme over, som følge av de appetitt-vekte nyhetene om denne kvartetten.
Tor Jonssons «Kven skal eg takke» begynte jeg med. Nå vet jeg svaret: Et stort takk til Simen Skoe og resten av familien hans, som skapte hjertevarme omgivelser og solid og god forpleining. Og ikke minst som har initiert, planlagt og gjennomført en særegen konsert som det skal godt gjøres å overgå. Det står stor respekt av den jobben og det utviklingsarbeidet som Skoe har lagt ned gjennom de åtte årene som er gått siden de aller første konsertene her oppe. Måtte dette vâre, og måtte langt flere få muligheten til å oppleve denne unike settingen og stemingen rundt en konsert med stjernemusikere på scenen.
Søndagen benyttes til å sikre påfyll av fjelluft til lunger og muskulatur, alt mens jeg tenker på Olav H. Hauges «Til eit fjell»: «[For] i otta i dag såg eg deg: Du var ei ørn/ som venta på solkoma, flogbudd./ No har du falda dei breide vengene/ attum skogtoppane. Og skymingi/ og stjernone er dine».
Tekst og foto: Johan Hauknes
Arrangøren har dekket reise og opphold for anmelderen.
Fiskdalen med Øykjelykkjesætra
Audun Kleive
Rolf-Erik Nystrøm
Ingebrigt Håker Flaten
Ståle Storløkken
!!
