VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 31. JANUAR 2019: Hver gang Kris Davis står — eller rettere sitter — på en scene nær oss er ikke dine rapportører i salt peanuts* vanskelige å be om å komme. Og når hun i dag kom til Oslo med den nye supertrioen Borderlands Trio, er det klart at vi er på plass.

«Think of Borderlands Trio as an all-star team of should-be jazz luminaries», skrev Giovanni Russonello i New York Times 31. desember 2017 etter deres to konserter på klubben Jazz Gallery 8. og 9. desember. Og han fortsatte; «If they were tracing some borderline, it was running through wild and uncharted terrain».

På det tidspunktet hadde de akkurat sluppet albumet «Asteroidea». Da plata ble anmeldt på salt peanuts*, var redaktør Granlie begeistret og avsluttet; «Du skal ikke se bort fra at undertegnede har fått en ny favoritt?».

La oss i denne forbindelse rette opp en liten feil i vår tidligere anmeldelse før vi fortsetter: Asteroidae er ikke gresk, men latin, fra aster, stjerne. Direkte oversatt betyr det stjerneliknende, og i biologiske termer refererer det til en stor klasse av arter, som bl.a. omfatter det vi til vanlig omtaler som «sjøstjerner». Noen av artene i denne klassen, har evnen til å regenerere armer — og for noen få, også til å regenerere dyrets sentrum med munn og fordøyelsessystem!

Men uansett, så har trioen bestemt at denne egenskapen med aktiv regenerering er en passende allegori for trioens musikk, og hvordan de ytre og omkringliggende faktorer får musikken til å endre seg og tilpasse seg, organisk. Bassisten Stephan Crump sier det slik på plata: «Gravity, magnetism, constellations, nature. With this band, we’re always expanding and contracting, recontextualizing what’s around us and heading for the instantly inevitable». Til hvilket vi vil legge til at musikken er også «… heading for the instantly not quite so obvious».

Så når Kris Davis har slått seg sammen med Stephan Crump — kjent bl.a. fra samarbeidet med Vijay Iyer — og trommeslager Eric McPherson — som spilte med Jackie McLean de siste femten årene av dennes liv, og som har vært medlem i Fred Herschs trio siden 2011 — er vi nærmest selvfølgelig på plass.

Og for en strålende kveld det ble. Vi fikk fem kvarter — i ett eneste stort strekk — som tok oss gjennom et grenseland med dynamikk, skjønnhet, fra det groteske til det avslepne, fra det humoristiske til det såre. Som Russonello skrev det; om det de operer i er et grenseland, så er det en grense mot det ukjente, det som på musikernes eget språk med referanse til en lang amerikansk historie ville vært kalt en «frontier». Et landskap mange av oss trives svært godt i, hvor den viktigste oppgaven er utforskning og kartlegging.

Stephan Crump legger ikke bare et fundament, men han vrir og vender på de musikalske innspillene og utfallene. Han kaster ut ideer, men trekker også lengre linjer og holder musikken tilbake. Eric McPherson — med sin sterkt groovende rytmeorienterte spillestil — setter opp rammer for musikken som har innflytelse på, og former musikken langt inn i framtida. McPherson og Davis har en nærmest intuitiv samtale gående, der hver lille strofe sier tusen ord.

Men det tonale og perkussive sentret i musikken framstår for meg i Kris Davis’ (hovedbildet) spill på Steinway-flygelet. Ikke fordi det veier tyngst i de kreftene som løfter og driver musikken framover, men fordi det trekker sammen innspillene og trialogene mellom alle tre. Hennes spill framstår derfor mer som en løpende syntese-generering av musikken enn som propulsiv kraft.

Men som enhver som — om enn aldri så lite — har studert Hegeliansk dialektisk metode vet, så er alltid det forrige trinnets syntese grunnlaget for neste trinns formulering av tese — og deretter antitese, før neste synteseformulering. Da vet man også at synteseformuleringen i seg selv er en kreativ prosess.

For syntesen er ikke direkte bestemt av, determinert av, det foregående (tese, antitese)-paret. Syntesen løfter prosessen opp på et nytt plan, inn i en ny dimensjon. Som når Kris Davis preparerer pianoet med gaffa-teip og får fram en lyd i mellomregistret som minner meg sterkt om synth-lyden i den elektroniske poplåta «Popcorn», som den norske frijazztrioen Jøkleba endevendte med høyt musikalsk utbytte på 1990-tallet. Og hvem visste at det er mulig å dra av gaffa-teip fra strengene på en så musiklsk måte som Kris Davis gjør?

Det er altså tre individuelle og uavhengige stemmer som møtes i dette kreative samspillet, men der det vokser fram og utvikler seg en løpende rollefordeling og indre dynamikk mellom de tre posisjonene i trialogen. Kanskje er det derfor jeg plutselig sitter og tenker på Jøkleba mens jeg kontemplerer musikken i dette grenselandet mot det ukjente.

For Borderlands Trio er på en viss måte på vei mot det samme vidunderlige universet som Jøkleba i sine beste stunder lever og ånder i. Musikkens uttrykk kan ikke sammenliknes, selvfølgelig. Men det er noe med attityden til medlemmer og kollektivet, deres holdning og tilnærming, deres åpenhet og delte idégrunnlag, deres lek med innfall, gester og idéer som gir meg slike assosiasjoner.

Kommer trioen til Crump, McPherson og Davis til et borderland som er sammenliknbart med Jøklebas grenseland vil de ha satt internasjonalt dype spor! Og de er på god vei dit!

Tekt: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio

Stephan Crump (©Francesco Saggio 2019)

Eric McPherson (©Francesco Saggio 2019)