VOSSA JAZZ 2016 – DAG 2 – LØRDAG 19. MARS 2016: Den andra dagin er det ikkje gauken som gjel’e i skogen, men Nils felemann som spel’e i salen!
Riktig vår er det ikke ennå, men vi kjenner lukta av den. Og etter en rolig formiddag i godt lag med kortreist mat og godt drikke – slik det seg hør og bør på Voss en lørdagsformiddag – stiger stemninga. Klokka nærmer seg Tingingsverktid. Lørdag kl 18.00 konvergerer vi alle mot Vossasalen.
Etter at årets tingingsverkkomponist Nils Økland siste år ga ut ECM-skiva «Kjølvatn» – les salt peanuts* anmeldelse her – en av årets aller beste norske plater, uavhengig av musikksjanger og -stil, var forventningene svært høye. Og Nils et al. leverte og svevde høyt over lista. Etter som verket utviklet seg tenkte vi at her er vi med på et tingingsverk som går rett inn på lista over de fem-seks all-time-high av de nå i alt 35 tingingsverkene gjennom Vossa Jazz-historien. Hør på lyden av denne rekka; Arild Andersens «Sagn» (1990), Nils Petter Molværs «Labyrinter» (1996), Misha Alperins «Night Moods» (1998), Terje Rypdals «Vossabrygg» og Karl Seglems «Som spor». Og nå Nils Øklands «Glødetrådar» i 2016.
Som flere av de likestilte gjør «Glødetrådar» det som skal være selve essensen av Vossa Jazz sitt Tingingsverk – å utvikle og nyskape musikk som trekker på århundrelange folkemusikktradisjoner og et moderne improvisatorisk uttrykk. Å skape folkemusikk for det 21. århundre.
Vi får en forynget framstilling av fusjonen mellom gammel og ny rytmisk musikk, som refererer til hele rekka av progressive folkemusikktradisjoner etter revitaliseringen av folkemusikken rundt 1970. Samtidig evner Økland å ta helt nye steg med denne musikken, steg som sammen med «Kjølvatn» vil legge premisser for alle de som vil utforske dette krysningspunktet i framtida.
Vi nevner for de som har mulighet til å ta turen til Oslo i april 2016, at Nils Økland da vil være Månedens Artist på Riksscenen for folkemusikk på Schous Kulturbryggeri. Fredag 29. april spiller Nils Økland Band musikk fra bl.a. «Kjølvatn». Jeg blir ikke overrasket om deler av musikken fra «Glødetrådar» også dukker opp.
Broder Torbjørn Økland er nok først og fremst kjent gjennom sin gitarmusikk for Vamp. At han også er en meget habil trompetist fikk han vist til fulle under konserten. Mats Eilertsen er en bassist som vi aldri har sett skjule sitt engasjement for å være med på en scene hvor musikken koker. Men sjelden har vi sett ham så rocka og sprudlende som denne kvelden. Det eneste som manglet var at han slang bassen på kneet og dro et solid rockeriff. Rolf Erik Nystrøm er alltid tilstede, uansett musikalsk form. Hans vokabular på saksofonene er svært stort og hans musikalske forståelse medfører at han alltid bruker ordlista slik at det betyr noe. Det kan være skøyeraktig og morsomt, men det har alltid en musikalsk funksjon.
Sigbjørn Apeland er en mester i å få trø-orgelet til å puste. Så også denne gangen. Men denne gangen kommer også den rocker’n vi vet at Sigbjørn gjemmer i magen fram. Med seg hadde han denne gangen også en Rhodes han anskaffet seg for 30 år siden, og på den lagde han medrivende rytmikk og klangfarger. Endelig slipper han seg løs utover den eminente farge- og klangkontroll han har på trøorgelet og trør til på Rhodes-en. Samspillet mellom Apeland og Økland er en stilstudie vært – så tvillingsjel-intimt og intuitivt at det grenser mot den skjæreste magi.
Men sentralt i alt – og over alt – står Nils Øklands spill på sine hardingfeler. Denne kvelden var det allikevel spillet på hans 14-strengers viola d’amore som tok ikke bare kaka, men hele dessertbordet.
Dette er det jeg kaller vakker musikk!
Vår rapport fra Jazzintro – dette lanseringsprogrammet for unge jazzmusikere som arrangeres annethvert år i samarbeid mellom GRAMO og Norsk Jazzforum – er ennå ikke klar. Til den første innledende runden i år kom kvartetten Mothman som ble startet i Stavanger i 2010 og septetten Megalodon Collective med basis i Trondheim – bandet har eksistert i ett år og har allerede en Spellemann-nominasjon for 2015 i lomma. Megalodon-kollektivet gikk videre til årets Jazzintro-finale i Trondheim. Neste innledende runde skjer i Stavanger ved Maijazz i begynnelsen av mai.
Over i gamlekinoen dro Kåre Kolve i gang med å framføre bestillingsverket «Interactions». Dette var et bestillingsverk for fjorårets JazzFest i Trondheim, og etter en framføring i Oslo fredags kveld, var verket nå på plass på Voss.
Og for et lag Kolve har med seg: vetlebror Ivar Kolve på vibrafon, hamringen Espen Berg på klaver, Mathias Eick på trompet, Per Oddvar Johansen på trommer og Anders Jormin på bass. Med sjefen Kåre på tenorsaksofon. Vi kunne ikke tillate oss å høre på hele konserten, men etter en time visste vi at Kåre Kolve har levert et verk som virkelig holder alle mål. Espen Bergs klaverspill er utsøkt i sin detaljrikdom og i sine rytmiske finesser, Ivar Kolves lek med køllene er en herlig leik med vibrafon-tradisjonene. Mathias Eick er suverent til stede hele tida, og Per Oddvar skaper musikk i hvert lille «ping» på cymbalene. Ander Jormin er … Anders Jormin. En umiskjennelig maestro på bassen med svært store ører. Hans og Ivars kommunikasjon med Espen Berg var leken og vakker.
Kåre Kolve sjøl holdt seg kanskje til tider litt for mye i bakgrunnen solistisk – men gjennom sitt verk og sin lederrolle på scenen, gjorde han det som er enhver fotballtreners drøm om hva spillerne ute på banen skal gjøre. Oppgaven din er å spille dine medspillere gode.
Fra «Interactions» til øyeblikkets interaksjoner. I Festsalen installerer det danske overflødighetshornet Kresten Osgood seg med tre levende legender. Herb Robertson på trompet og andre blåsegreier, Alan Silva på sine karakteristiske synther som snart er like gamle som legendene sjøl – og ikke minst rosinen i Vossakorven – Bennie Maupin på bassklarinett, fløyte og tenor- og sopransaksofon.
For en konsert det ble! At jeg i 2016 skulle sitte og høre på en av de gamle helter fra tidlig 1970-tall i Festsalen på Vossa Jazz var vanskelig å tenke den dagen jeg som ung mann hørte «The Jewel in the Lotus», utgitt på ECM i 1974. Men førti år seinere gjorde jeg det. Og det sammen med Alan Silva og Herb Robertson! Her var det moderne frijazz av aller ypperste merke. Riktignok viste det seg at publikummet i en i utgangspunktet fullstappet festsal viste fram en halveringstid minst på linje med karbon-isotopen karbon-11 (litt over 20 minutter). Men noen av oss satt igjen helt til slutten.
Som Alan Silva sa til meg etter konserten, «it’s good to see you’re hanging in there – till the very end, … just like us!». Det var overhodet ikke noe problem å henge der inne helt til slutten. For her skjedde det magi av aller ypperste merke. Innledningsvis inviterer Kresten Osgood hele flokken av trekkfugler som nå er på vei nordover for å hekke og ha seg på Vossevangen og andre steder. Robertsen henger seg på med sine blausegreiur og Bennie Maupin markerer sin entre med å slå (tilfeldigvis?) bassklarinetten inn i stålriggen over scenen. Perfekt!
Det neste vi legger merke til er kommunikasjonen mellom Silva og Osgood. Her er det fagfolk vi har med å gjøre. Maupin legger på noen linjer og en dynamikk som er himmelsk.
Etterhvert får vi en klaversekvens med Kresten, i samarbeid med Silva og Robertson. Vi tenker: er det alt vi får høre fra Maupin? Men så setter Bennie Maupin seg til klaveret og leverer sammen med Alan Silva rein og skjær magi. Og vi får mer Maupin, mens Herb Robertson utfyller plassen ved klaveret. Nok en gang bruker Maupin riggen til en vidunderlig aksent til musikken.
Musikk for framtida – i nåtida – med fortida solid inne! Takk, gutter!
I Gamlekinoen er elleve musikere i gang med prosjektet «Shamania». Under ledelse av Marilyn Mazur setter et vidunderlig band i gang. Med bl.a. vidunderlige Makiko Hirabayashi på klaver, Anna Lund på trommer, Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, Sissel Vera Pettersen på vokal og alt-saksofon får vi en perkusjonsbasert eksegese. Det er flott og det er vakkert, men det blir i meste laget kontrollert etter denne anmelders øre.
Vi går tilbake til Festsalen hvor det nå er kvartetten Cortex som er godt i gang med sin konsert. Dette er en norsk kvartett som lesere av salt peanuts* vil kjenne godt. Under ledelse av Thomas Johannson på trompet, med Kristoffer Alberts på tenorsaksofon, Ola Høyer på bass og, ikke minst, den trommikalske kameleonen Gard Nilssen. For et sett!
Og for en måte å avslutte kvelden på. Beklager, Kresten Osgood, jammen din måtte vi hoppe over etter en av de mest vellykkede dagene i Vossa Jazz-historien.
Det var ikke bare vakker musikk, det var musikk som skapte engasjement og skrubb i øra. Akkurat slik god musikk skal!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie
