NATTJAZZ, DAG 1, FREDAG 26. MAI 2017: Så er det endelig klart for åpningen av den 45. Nattjazzen i byen Olav Kyrre – han som ble kalt den fredelige – grunnla for snart 950 år siden.
«Jeg hilser dig, du stolte by blant Fjælde, / Du Kyrres gamle, minderige Stad! / Du by med Glands af Norges Sagavælde, …» skrev Henrik Jansen i «Utsikt fra Fløyen» og vi er tilbøyelige til å være enige.
Selv om Bergen også er en by – helt for seg selv – en by som aldri riktig har akseptert at de mistet hovedstad-status til Oslo og Christiania. En by hvor selvfølelsen av og til kan gå utover respekten for omgivelsene.
Bergen – en by skapt for fest
For det er en spenning i Bergen – en spenning hvor ting ikke nøvendigvis er som de synes å være. Det er en spenning mellom det fredelige og rolige – det kyrre – og en krigersk holdning. – Eller kanskje er det heller en opprørstrang? Lillebrors behov for å bli behandlet som en likeverdig.
Da Fredelige Olav – også kalt Olav Bonde – grunnla byen på nordsiden av Vågen, inn mot åsene ved ei frodig engslette. Naturlig nok het da denne enga Bjørgvin – eller enga ved fjellene – og byen overtok navnet fra enga. Og bidro dermed til at spenningen er en del av byens DNA.
For Olav var sønn av den krigerske Harald Hardråde – den siste vikingkongen. Men Olav, Haralds sønn, var altså selv like lavmælt og fredelig som faren var brautende og voldsom. Selv var Olav også far til Norges neste konge – Magnus Berrføtt, men sønnen Magnus liknet nok mer på sin bestefar enn på sin far.
Så da Snorre Sturlason skrev Kongesagaene, 140 år seinere, er Olav Kyrre avskrevet med kun åtte skissemessige avsnitt, mens farens historie strekker seg over mer enn ett hundre avsnitt. Sønnen ble tildelt tjueseks avsnitt.
Og etableringen av Bergen rundt 1070 er beskrevet slik: «Medan kong Olav livde, kom byane i Norig seg mykje, og nokre kom upp fraa nyom. Han grunnlagde ein kaupstad i Bjørgvin, og der var de snart mange rikmenn som busette seg, og kaupmenn fraa andre land fór mykje dit. Han lagde grunnvollen til den store Kristkyrkja, som var ei steinkyrkje, men dei bygde ikkje stort paa ho i hans tid» – her i Steinar Schøtts radikale landsmål fra 1870-tallet.
Allerede så tidlig som på Snorres tid er det altså handel og penger – eller krig med andre midler – som er denne kjøpstadens livsblod. Men Snorre ga altså krigerfaren og -sønnen femten ganger større plass enn han som satte opp steder for tross alt noe fredeligere handelsvirksomhet.
Om Snorre syntes Olav var så stillfaren at han ikke var verdt å bruke store plassen på, tildeler han Olav Kyrre tross alt en arv som er viktigere enn krig – og en forutsetning for handelen.
Og her tenker jeg altså ikke på at han er beskrevet som en kirkebygger, med Kristkirken i Bergen og den nye domkirken i stein i Nidaros over graven til Olav den hellige, Olav Kyrres onkel.
Olav hadde nemlig noe annet han ga til Bergen. Han var glad i å feste – og regnes som gildets far. Slik sett var han en real viking! Riktignok var ikke Olavs gilde bare det store festgildet, men også de gilder som seinere ble omtalt som laug. Men Olavs gilde var også kimen til våre jazzklubber.
For Olav Kyrre var glad i en fest – og likte nok improvisert musikk i festlig lag. Snorre skriver at «han var fåmelt for det meste og ingen taler på tinget, men glad når han var i drikkelag, og drakk gjerne, da var han pratsom og blid». I de storgildene han skapte var det livlig, med dans og musikk.
Jeg er derfor overbevist – og fremmer hermed hypotesen – om at det Snorre egentlig vil fortelle oss er at Olav Kyrre la ned grunnsteinen ikke bare for Kristkirken, men også for Festspillene i Bergen og for Nattjazzen.
Og i denne Olav Kyrres fest-lige ånd ankommer vi USF Verftet – dette lokalet på Nordnes der lukten av sardiner er en svak og dyp pedaltone som nesten forsvinner i ståket fra brygga utenfor.
Vi er «av» og Terje er «på»
For selvfølgelig skinner sola over Nattjazz. Det er lenge siden Nattjazzen levde sitt liv gjennom forsommernettene på det slitne Studentsenteret på Nygårdshøyden. Nå er det gyldent drikke i lav kveldssol over Puddefjorden som gjelder. Denne åpningsdagen er det over 1200 innenfor dørene – og det virker som alle vil ha med seg ordfører Marte Mjøs Persens åpning i lokalet Sardinen av denne 45. jazzfestivalen i skyggene fra de sju fjell.
Og etterpå skal altså Helge Lien, Frode Berg og Per Oddvar Johansen åpne ballet – Helge Lien Trio – i det samme lokalet. Fra de første toner er det klart at det er musikken fra plata «Guzuguzu» som legger basisen for musikken.
Men når det virker som nesten alle de 1200 vil inn i Sardinen, et lokale som normalt bare tar 3-500 personer, blir det fort for trangt der inne. Her er det lavt under taket i tillegg.
Da er det klart at med rundt 100 000 varme watt fra hete publikummere, er ikke dette et levelig sted. På tross av den absolutt med-levelige musikken trioen presenterer.
Vi finner derfor ut at her må vi ta hensyn til vår egen – og våre medmenneskers – helse og trekke oss ut. På tross av at Helge Lien og hans kumpaner altså leverer sakene.
For da vi etter femten minutter er dyttet inn i et fjernt hjørne i dette rommet med akustikk som i en blikkboks, finner vi ut at vi vil ha det bedre andre steder. For den interesserte leser, kan jeg til kompensasjon peke til kollega Terje Mosnes’ vurderinger av konserten her.
Etter å ha unngått overoppheting av et finstilt og veltrimmet jazzfestivalsk maskineri etter mange års solid trening, trekker vi inn i det store Røkeriet. Denne fabrikkhallen som er bygget om til et konsertlokale som er akustisk tilrettelagt for den store musikken – for store band og for høyt forsterket musikk.
Her inviterer i dag trioen Elephant9 til fest, med sjefen Ståle Storløkken på sine tangentiale og elektriske/elektroniske bokser og duppeditter. Torstein Lofthus som alltid på trommer, og Nikolai Hængsle Eilertsen på el-bass. Og som flere ganger før, med maestro og gjest Terje Rypdal på el-gitar – denne gangen på sin hvite Fender Stratocaster.
Her setter musikken seg dypt i sjela, og selv om Røkeriet fylles opp av alle de 1200 som svever rundt på Georgerneset, blir det aldri direkte ulevelig her inne. Snarere tvert om.
Terje Rypdal er sterkt inne i det rocka hjørnet i dag, selv om de kruttsterke og medrivende lydteppene er der. Det er lenge siden jeg har hørt Rypdal så levende, så med, så på, som denne kvelden.
Og det inspirerer de tre andre. Lofthusen er dynamisk og drivende – som alltid. Men jeg opplever det er en ekstra energi i spillet i dag. Det kan høres utrolig ut, men er dog tro-ligt. Storløkken er sjefen over alle sjefer, med droner og vamp, som pusher og dreier på samspillet. Det er så herlig at dette aldri må ta slutt, tenker vi. Men det gjør det jo … dessverre!
Paals Large Unit til topps
Vi vil jo dessuten ikke miste Paal Nilssen-Love Large Unit oppe i toppetasjens Studio USF. Denne gangen forsterket med to nye stemmer – brasilianske Célio de Carvalho – som vel nå er nesten for norsk å regne – og Kalle Moberg på trekkspill, på akkordeon. Musikken til Paals Large Unit har over tid endret karakter, med mye større vekt på gruppedynamikk og skrevet materiale enn tidligere.
Det hele starter med at Ketil Gutvik kommer aleine inn og leverer en intro, en åpning, en ouvertyre til konserten, med feedbackede droner og skrikende løp – spilt med gitaren tett oppi sin Fender Twin Reverb Amp. Dermed troner Gutvik aleine scenen – med ryggen mot oss som en annen Miles Davis.
Etter hvert kommer bandet inn og det tar av. Bandet er blant annet satt sammen med dobbelt besetning – slik Ornette Coleman gjorde det på sin banebrytende plate «Free Jazz» fra 1961 – for å kunne sette opp motspillende og konstrasterende kvartetter og kvintetter. Flere av musikerne, som Thomas Johansson, Klaus Holm og andre, kan på eget initiativ sette igang pre-komponerte sekvenser for et utvalg av musikerne. Johansson med bl.a. Paal på trommer og Jon Rune Strøm på bass, og Holm med Christian Meaas Svendsen på bass og Andreas Wildhagen på trommer.
Det skaper en «tykk» struktur i musikken, samtidig som det også har i seg et visst element av stokastisitet. Med eminente musikere på alle plasser, og med ei blåserrekke (bildet) som kan gi enhver frysninger på ryggen, førnevnte Thomas Johansson og Klaus E. Holm, Mats Äleklint på trombone, Kristoffer Alberts og Julie Kjær på saksofoner.
Men denne gangen er det altså de to nye stemmene i bandet – stemmene til Kalle Moberg og Célio de Carvalho – som løfter ensemblet, ved å bringe inn helt nye farger og fasetter i paletten. De andre har jo skjemt oss ettertrykkelig bort så mange ganger tidligere.
Særlig lar jeg meg imponere av unge Kalle Moberg som trer inn i en tung og vital rolle i ensemblet som om han ikke skulle gjort annet i årevis. Her har band-direktør PNL fått med seg en stemme som kan vise seg å bli viktig for nordisk og europeisk improvisasjonsmusikk framover.
Det er fascinerende å se hvordan bandet har utviklet seg siden debuten i 2013. Fra plata «First Blow», via den på alle måter overveldende boksen «Erta Ale», fram til i dag. Hvordan musikken har endret struktur og hvordan lederen har utviklet sin rolle i bandet.
Etter dette lar vi Bendik Hofseths «IX» og «Ralph Myerz & The Jack Herren Band» gjøre sine ting uten oss. Vi har hodet alt for fullt av musikalske opplevelser til at vi har plass til mer. Vi har besøkt musikalske landskap dypt nede i Nattjazzens underliv av mange hundreårs historie, helt tilbake til den gangen Olav Kyrre la ned festens grunnstein der nede.
Derfor er det god natt etter hva som må ha vært en rekordstor åpningsdag på Nattjazzen. Er Nattjazz i ferd med å vokse seg for stor for Verftet?
Tekst og foto: Johan Hauknes
