BERGEN JAZZFORUM, SARDINEN, FREDAG 11.09.2015: Lokalitetene til Bergen Jazzforum på Verftet ute ved fjorden, er den perfekte lokalisering for en jazzklubb. Utenfor var det nesten full sommar denne fredagskvelden. Uterestauranten på Kippers var godt besatt, men dessverre var det litt for få som beveget seg innenfor dørene og inn i Sardinen da klokken nærmet seg 21, og det var klart for konsertstart.
Men det gjorde ingenting for kveldens band, som besto av pianist Håvard Wiik, bassist Ole Morten Vågan og trommeslager Håkon Mjåset Johansen.
All musikken var skrevet av Wiik, men ingen, bortsett fra ekstranummeret, «The Fall», hadde noen titler.
Håvard Wiik kjenner vi best fra det norsk/svenske stjernebandet Atomic, hvor han og saksofonist Fredrik Ljungkvist skriver låtene. Her skriver Ljungkvist de «fengende» låtene, mens Wiik står for de intrikate og intelektuelle.
I sin trio får han virkelig utfolde seg med sine litt «vanskelige» låter. Og når han får boltre seg fritt i sine egne ideer, føler jeg at det er noe som løsner hos Wiik, og musikken får et fritt drag som vi kan like. Hans komposisjoner bygger på vanlige akkordganger, men han tilfører så mye annet i spillet og i improvisasjonene. Og hele tiden varieres stemningene og temperaturen, noe som gjør en konsert med Wiik til en strålende, interlektuell reise.
Og sammen med Ole Morten Vågans lydhøre og fine bass-spiull og Håkon Mjåset Johansens nydelige og energiske trommespill, blir dette en trio som leverer varene.
Så får vi bare håpe at dette ikke blir en trio som igjen går i dvale etter denne lille turneen, og at det ikke går fem år før man får mulighet til å høre dem igjen.
Dette er en trio som jazzfestivalene rundt om bør kaste seg over. Likeledes de andre, store jazzklubbene rundt om i Norden. Jeg hører dem gjerne både på Jazzhouse og Montmartre i København, og på Fasching i Stockholm, på Nefertiti i Gøteborg og på Studio Jazz i Umeå. For dette var en strålende opplevelse, og triojazz som mange internasjonale jazzpianister bør låne et par ører til.
Tekst og foto: Jan Granlie
