VICTORIA, NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, 24. NOVEMBER 2015: Etter å ha levert det oppsiktsvekkende fine albumet «The Epic», var det store forventninger til Kamasi Washingtons konsert på Nasjonal Jazzscene tirsdag kveld – hans første i Norge. Utsolgt, flere uker i forveien.
Han åpner i det stille og rolige hjørnet. Vokalisten Patrice Quinn får det nesten til å høres ut som om vi skal inn i en messe. Musikken er melodisk, nesten så jazzmelodisk at tankene går til Return to Forever. Det topper seg etter hvert i et fantastisk klimaks etter en lang saksofonsolo, før bandet skifter til fire flate.
Brandon Coleman står fram som en skikkelig kraftpianist a la McCoy Tyner, og jeg liker ham definitivt best ved det akustiske flygelet. Jeg har aldri helt forstått vitsen med å få et keyboard til å låte som gitar.
Taper konserten seg så i kvalitet? Ja, det gjør den dessverre. Når Kamasi Washingtons band spiller kjedelig, låter det virkelig så kjedelig som en middels trombonesolo. Savnet av en sprek trompeter, som på plata, er påtagelig. Da byr bassisten Miles Mosley heldigvis på kvalitetsspill; elektrisk spill med bue er helt der oppe – hos Miroslav Vitous.
De forsøker seg på funk, men det ender dessverre opp i ompa-ompa funk. Nå er Washingtons septett redusert til et ganske så ordinært band. Hjelper det at pappa Washington gjestespiller på fløyte? Ikke vesentlig, selv om han spiller helt OK.
Bandlederen er god til å kommunisere verbalt, hvilket så avgjort er med på å skape god stemning mellom sal og publikum. Men et kvarter lang trommesolo? Jeg veit ikke helt … Visuelt hjelper det selvfølgelig litt at den framføres av to trommeslagere, men for de fleste av oss blir denne typen eksesser fort kjedelig – ganske uavhengig av hvor flink trommeslageren er til å behandle stikkene sine.
Oppsummert: Der «The Epic» er ekstraordinær, er Kamasi Washington i levende live temmelig ordinær.
Tekst: Arild Rønsen
Foto: Arkiv
