MOLDEJAZZ, DAG 6, 22. JULI 2017: Så surfet man seg gjennom siste dag av den femitsjuende jazzfestivalen i Molde. Med en dag i strålende sol, badeliv, folkeliv i bygatene og med en relativt sliten salt-peanuts.eu-stab, som nå hadde vært på en sammenhengende jazzfestival i nesten tre uker. Derfor overlot vi skriveansvaret fra den siste dagen av festivalen til yngre krefter, og krefter som ikke hadde holdt fanen høyt over så lang tid.
Det startet med den sedvanlige «Break of Day in Molde»-konserten pluss utdeling av «Molderosen», en pris som går til personer som har gjort en spesiell innsats for å gjøre Molde kjent i resten av Norge, Norden og verden, ved soloppgang, som Fireflate-medarbeider Camilla Ivarjord Røsbak var på pletten for å skrive om for Fireflate.no. Og her er hennes inntrykk fra konserten:
Break of Day in Molde, / everybody’s there. / Sky and sea and mountains, / music in the air. / Birds and flutes are singing, / everybody’s free. / People get together / high above the sea. / There´s no place just like it.
God morgen Molde. Solen skinner og Reknesparken var fullstappet i dag klokken 07:00 til årets «Break of Day»-konsert.
Det ble en myk og god oppvåkning da Tore Brunborg og Steinar Raknes Duo startet dagen med låter fra sin nye plate, denne kommer ut mot slutten av sommeren. En morgen som dette, ble den beste oppvåkningen jeg har hatt i løpet av Moldejazzen i år. Musikken fløt lett ut i luften, og var akkurat helt riktig for en solfylt, tidlig morgen. Behagelige toner som har kulminert til et vakkert samarbeid mellom to store norske navn innenfor jazz.
Det ble ikke sagt noe fra scenen før klokken halv åtte, hvilket var veldig deilig. Av og til behøver man ikke si så mye, musikken er nok. Som Raknes selv sa: «Vi skal rett og slett spelle, ikkje prate».
Høydepunktet fra morgenens konsert var uten tvil da Karin Krog entret scenen og fremførte «Break Of Day In Molde» (Carla Bleys komposisjon «Ida Lupino», med tekst av Johs Bergh. Red.anm.) med Brunborg og Raknes. Det var rett og slett noe magisk med å få høre denne sangen nettopp i Molde, ved Break of Day.
I salt-peanuts.eu har Johan Hauknes tidligere beskrevet musikken til duoen som «Musikk som ikke bare trollbandt oss, men musikk som gjorde at vi kunne gjennomleve opplevelsen i timer etterpå.» Dette er like aktuelt i dag som når Hauknes skrev det om konserten på Kampenjazz.
Ikke bare var starten på dagen herlig, men listen for siste dag av Moldejazz har blitt satt høyt (etter min smak og mening).
En ekstra godbit til alle de som kom seg opp i dag, er at de rett etter konsertslutt fikk overvære utdelingen av årets Molderose. Denne ble i år tildelt Karin Krog. Hun sto på scenen under første Moldejazz i 1961, året Storyville Jazz Club startet festivalen. Etter å høre henne fremføre Break Of Day, var det stort for meg å få oppleve at hun fikk Molderosen. Jeg kan ikke tenke meg noen som fortjener denne æren mer enn henne.
Etter av folk hadde fått seg en formiddagsblund, et forfriskende bad og noen timer i sola, var det klart for nok et møte med Karin Krog (foto). Denne gangen i et prosjekt som har pågått et par, tre år, sammen med den amerikanske saksofonisten Scott Hamilton og en svensk/dansk trio. Og her er hva Jan Inge Tangen opplevde på den konserten:
Jeg kan vel si det med en gang. Dette blir ikke en anmeldelse. Kanskje mer en betraktning. Når du har vokst opp i et hjem som beskattet de norske jazzmusikerne på 50-, 60- og 70-tallet og samtidig lot meg ta del i det, så var Karin Krog en av hovedpersonene. Selv om jeg er halvparten så gammel som henne (uten å nevne alder), så har hennes stemme vært med meg hele veien.
Karin, som i dag endelig mottok Molderosen, framstår for meg like vital som en 20- åring. Hun løper ikke rundt på scenen, men blikket hennes forteller at det fortsatt brenner en iherdighet, og en kjærlighet for formidlingen.
Og det er nettopp det hun gjør så mesterlig. Hun formidler de låtene hun har valgt ut på en eminent måte. Jeg tror på de sterke historiene i tekstene. De blir fortalt så presist, på en måte som flere unge vokalister skulle ha lyttet til. Diksjonen er klar, hvert ord kommer frem, og da gir teksten mening.
Samarbeidet med Scott Hamilton er flott. Scott, som trakterer tenorsaksofonen på en inderlig måte, klarer også å gjøre det samme som Karin gjennom instrumentet sitt. Kanskje har det noe med alder å gjøre, men de snakker det samme språket, og de forstår hverandre gjennom flotte musikalske dialoger. Bandet, som består av Jan Lundgren på piano, Hans Backenroth på bass og Kristian Leth på trommer får også leke litt underveis, og er tydelig glad for oppgaven med å spille sammen med de to foran.
Fireflate-skribent Ruben Olsen Lærk, hadde plukket ut konserten med bandet Atmosphéres, som sin siste, store konsert under Moldejazz. Og med hans anmeldelse av denne konserten, avrunder salt-peanuts.eu sitt bestøk i Molde for denne gang. Vi er på plass igjen om 51 uker – i uke 29, som alltid, med Maria Schneider som Artist in Recidense.
Jeg skulle ønske flere fikk oppleve det samme som jeg. Oppleve gleden ved å lytte til og lære av de som kan det. Om du vil bli musiker, eller generelt bare liker musikk, så har disse tradisjonsbærerne noe de vil si. Første gang Karin var her i Molde var i 1961, altså oppstartsåret for festivalen. Som hun sier selv, så har det vært noen opp- og nedturer, men se hvor festivalen er i dag.
Karin Krog fortjener den store scenen. Hun fortjener å fortsatt være en bærende stemme for kommende jazzgenerasjoner. Jeg oppfordrer alle som vil noe med musikk til å lytte og lære av Karin. For historiene hun forteller har mening, og de betyr noe.
Forførerisk sakral lyd for fansen – og andre som etter dette ble fan av verket under konserten.
Jeg har i flere år blitt eksponert for forskjellige variasjoner og iterasjoner over Arve Henriksen, Eivind Aarset og Jan Bang – samt andre samarbeidende musikere som også befinner seg i rommet mellom akustikk og elektronika.
Det var helt tydelig at de fremmøtte visste hva de gikk til – dette er en plate som har fått mye positiv omtale. Gitt applausen når musikerne entret scenen visste vi i salen hva vi gikk til. Det er derfor helt unødvendig at festivalen stiller med konferansier som på litt vel teatralsk vis presenterer musikerne – uten å presentere dem. Det virker også påtatt jass-snobbete å presentere nødutgangene som om vi sitter på SK4517 på vei til Oslo. Når festivalen arrangere stå-opp konserter i samme lokale med 700-800 personer blir denne informasjonen aldri presentert – så hvorfor gjøres dette konsekvent på «finere» konserter?
Nok «kjefting» på festivalen – tilbake til dagens høydepunkt.
Til tross for at albumet Atmosphères av flere anmeldere har blitt ansett som noe av det ypperste – er nok ryktet til denne type musikk at dette er vel smalt til at man orker å høre på slikt. Dvs mange anser at albumet er for de spesielt interesserte. Dette stemmer ikke – albumet er eksepsjonelt tilgjengelig med mindre alt du hører på er det infamøse bandet Eat Shit & Die.
Konserten vi fikk høre denne kvelden er ikke en live performance av albumet i tradisjonell forstand – grunnen til dette er at Arve og Eivind er blant Norges fremste hva gjelder improvisasjonsmusikk. Når de også har med pioneren Jan Bang innenfor live remix, som for alle praktiske formål er 100% improvisasjon – da får vi en konsertopplevelse som bruker albumet som et solid fundament. Det hjelper også at disse tre musikerne har et solid og langt samarbeid.
I praksis betyr dette at det vi fikk høre under konserten avviker fra det som ble spilt inn på plate i 2014. Etter vår mening er det viktig at det man hører på konsert er annerledes i forhold til det som ble gjort under innspilling – men ikke så forskjellig at man ikke kjenner seg igjen, eller at artistene ender opp med å lage en ufrivillig parodi av en coverlåt på seg selv.
Fredagens konsert tilfører en helt ny dimensjon av Atmosphères som et langsiktig prosjekt. Etter vår oppfatning var kveldens konsert en annerledes og en svær godt gjennomarbeidet versjon av albumet.
Før 2016 var Tigran Hamasyan et ukjent blad for de fleste – men etter samarbeidet med Jan og Eivind, blant annet på Punktfestivalen i 2013, så begynner han etter hvert å få et navn her til lands.
Mye av grunnlaget for Atmosphères ligger i armeisk musikk fra sent 1800- og tidlig 1900-tall. Under konserten glir temaene inn ut av balkanske lydbilder, norske fjorder, og permafrosten på Svalbard, men med den viktige forskjellen at vi her snakker om ultra sensitiv pianospill i eufoni med den fløyelsmyke trompet-tonen til Arve.
Innspillingen Atmosphères er genialt bygget opp med sine 10 forskjellige Traces. Disse er varianter av de fire aktene verket er bygget opp omkring. Dette gir oss som konsertgjengere unike muligheter for å oppleve noe nytt hver gang verket fremføres. Undertegnede har opplevd Atmosphères tidligere – og kveldens fremførelse ble den aller beste. Gutta har jo holdt på med dette i noen år, og gjør man ting ofte nok blir man best.
Likevel – artister på dettet eksepsjonelle nivået gjør at disse konsertene ikke bærer preg av rutine.
Jeg tror mye av dette kan ensemblet takke Hednriksen for – under denne type konserter er han utrolig eksperimenterende og søkende – det kan virke som han alltid jakter på det lille ekstra.
Vi fikk også oppleve en side av Henriksen som sjelden kommer til overflaten, at mannen kan synge. Under første akt får vi en forsmak på stemmeprakten. I denne sekvensen er det helt tydelig at han legger bånd på seg selv. Jeg har hørt Henriksen synge før, så akkurat der og da syntes jeg litt synd på ham. Denne nedtonede sangen blir gjort til skamme i del fire i konserten – jeg tror likevel han har enda mer å gi oss som sanger. Spørsmålet blir jo om den første sekvensen med sang kunne gjøres mindre nedtonet. Etter min ydmyke mening bør han sterkt vurdere å lage et vokalbasert album med stemningene i Atmosphères som grunnlag.
Samspillet mellom Henriksen sin langt fra blå trompettone og Hamasyans klaverspill er en ubetinget fryd å høre på. Man blir helt andektig når de to lekent følger opp og inspirerer hverandre i stadig nye improvisasjoner.
Her kommer vi til kjernen i Atmosphères – det er primært Hamasyan og Henriksen som driver dette fremover. Aarset og Bang har særledes viktige oppgaver – under konserten enda mer fremtredende enn på platen. Jeg har stor sans for Aarsets sitt gitarspill – og han får virkelig vist seg frem under konserten. Jeg måtte trekke på smilebåndet flere steder når vi satt der og lurte på hvor pokker kommer den lyden derfra – for så observere at dette er det Aarset som produserer. Etter min ringe mening er det få her til lands som klarer å få elgitar til å høres ut som en fløyelsmyk tre-fløyte – uten lyden av treverk.
Akkurat denne utgaven av Atmosphères kommer best til sin rett når Eivind får muligheter til å slå seg løs og trompeten og flygel tones noe ned til å danne grunnmuren i musikken.
At Hamasyan, Henriksen og Aarset som bytter på å være grunnmur for hverandre er ganske kult. Her er det musikere som vet å dele godene med oss tilhørere – ingen primadonnanykker eller «jeg er headliner så dere andre kan tar dere en bolle», som vi har sett eksempler på på andre konserter denne uken. Det er akkurat denne lysten til kontinuerlig å utfordre hverandre som gjør konsertversjonen av Atmosphères så spesiell. I denne sammenhengen er det viktig å trekke frem Bang sitt bidrag – uten han hadde ikke lydbildet vært dypt, saftig og befriende. For en førstegangslytter er det kanskje vanskelig å høre hvor Bang kommer inn i bildet. Fasiten er at der hvor de tre andre skaper grunnmur og tydelig innhold, skaper han himmel og atmosfære.
Når musikk virkelig treffer undertegnede så dukker det opp en haug bilder inne i hodet mitt. I konsertversjonen av Atmosphères er det Hamasyan sitt spill som setter i gang bildene, Henriksen tar disse i interessante retninger, Aarset legger en substansiell grunnmur og Bang sørger for at billedtablåene har rett atmosfære.
Under fremføringen i Teateret Vårt ble vi blant annet tatt med inn i tåketunge vestlandsfjorder en tidlig morgen i juli. Andre tablåer tok oss til permafrosten på Svalbard – og til slettene i indre Mongolia.
«Atmosphères» som plate er en stort sett happy-go-lucky affære med få partier som gir mørke billedtablåer. Alt er happy-happy-joy-joy. Dermed er det en ekstra dimensjon i Atmosphères-universet vi opplever denne kvelden. Vi snakker her om forlatte bylandskap som for eksempel mandag kveld i Nydalen. Dødt. Forlatt. Tomt. Ikke har de hunder i Nydalen en gang.
Vi snakker også om ganske skremmende bilder hvor støyen tar oss. På plata er det lite støy å spore – men desto mer støy av ypperste kvalitet under konserten. Her har gutta tatt den helt ut. Vi snakker om den totale ødeleggelse – inklusive at Dinglefisken kommer og spiser deg til frokost. Vi befinner oss i et grått landskap, det har ikke regnet på 698 dager, støvet er over alt, vi hoster blod – når vi har krefter til å hoste. Det er heller ikke flere rotter å spise. Kaninen fra tundraen på Svalbard er for lengst kokt. Marerittet er altoppslukende og Wes Cravens Freddy Krueger ville vært stolte!
Men ut av dette marerittet får vi gleden av å oppleve en post-post-apokalyptisk verden hvor himmelen endelig er blå og vannet rent å drikke. Vi er hjemme i Molde og titter utover de vakre fjellene på andre siden av fjorden.
Musikkteknisk kan ikke denne konserten bli bedre. Lysmessig ble det gjort en ypperlig jobb – spesielt likte vi at lyset fokuserte på de rette tingene som skjedde på scenen. Vi må også berømme kreativ bruk av logosirkelen – denne ble fargelagt etter hvert som tablåene skred fremover. En blodrød måne samtidig vist som vi opplevde skogens konge i en bøkeskog nede i de sydligere deler av Danmark – det er altså ikke bare jeg som ser bilder for mitt indre øye under denne konserten. Derimot, for oss som satt nede til venstre opplevde vi flere ganger kneppelyder – som jeg av erfaring vet ikke kunne komme i fra scenen.
Tekst: Camilla Ivarjord Røsbak (Break of Day in Molde)
Tekst: Jan Inge Tangen / Fireflate.no (Karin Krog)
Tekst: Ruben Olsen Lærk (Atmosphére)
Foto: Elias Storhaug / Fireflate.no
