VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 11. NOVEMBER 2021: En real kvartettkonsert med det ganske snart tretti år gamle bandet The Source er en begivenhet, spør du meg. Da kvartetten ble dannet av fire daværende studenter i spillerommene ved jazzlinja i Trondheim på det tidlige 1990-tallet, var det med en felles interesse for blant annet Ornette Colemans klassiske kvartett fra tiden rundt 1960. Du veit, den vidunderlige kvartetten som spilte sin musikk, med Don Cherry, Charlie Haden og Billy Higgins eller Ed Blackwell på trommer. Samt mye annen musikk vi er mange som i tillegg til disse, ville satt aller øverst på våre «øde øy»-lister. Dette som svar på den velkjente enquêten: «Hvilke 5/10/100 album ville du pakke om du måtte tilbringe de neste 1 år/5 år/10 år/resten av livet aleine på en øde øy?».
Da medstudentene Øyvind Brække, Trygve Seim, Per Oddvar Johansen og Ingebrigt Håker Flaten fant sammen, la de grunnlaget for å skape musikk med et klart fornorsket musikalsk uttrykk, musikk som også like klart hadde sine kilder i Colemans, Miles Davis’ og andres reformuleringer og musikalske innovasjoner gjennom 1960-tallet. Det er jo derfor åpenbart at trombone-saksofon-trommer-bass-kvartetten The Source tidlig ble en favoritt for mange. Etter hvert la det grunnlag for en ny musikk som hentet inspirasjon og skaperkraft fra musikk fra hele verden.
Med sin kildesortering av den rike musikalske jazztradisjonen fra tiårene tilbake til rundt 1960, og omgjøringen av dette til norsk musikk, fikk kvartetten også raskt et navn blant jazzpublikummet. De slapp sitt første album i 1994, «Olemanns Kornett», med sin åpenbare allusjon og hyllest til en annen av bandets helter, John Zorns 1990-album «Naked City» på forsiden. Der startet de det hele med Colemans «Blues Connotation», før Øyvind Brækkes Charles Mingus-hyllest, «Goodbye Mr. Mingus». Er det underlig vi ble begeistret? Denne siste låta fikk vi forøvrig også møte i kveld i 2021-versjonen med Brækkes poetiske tekstlinjer til. Bortsett fra (det meste av) «Olemanns Kornett», har kvartetten i svært liten grad gitt ut album, og holdt få konserter, i kvartettformatet. Det er vel bare ECM-albumet «The Source» fra 2005 av bandets mange utgivelser som er i et reint kvartettformat.
I 2004, i god tid før det nevnte kvartett-albumet på ECM ble til, sluttet Finn Guttormsen — som hadde tatt over etter Ingebrigt Håker Flaten i 1996 — som bassist i bandet. I nå sytten år har bassen ved kilden til denne musikken vært tatt hånd om på en eksellent måte av Mats Eilertsen. Siden 2004 har dermed kvartettens besetning vært uendret. Men mer enn sine konserter og album i kvartettform er nok bandet heller aller mest kjent med sine enorme «smörgåsbord», først og fremt The Source of Christmas gjennom mer enn 25 år, men også den mer kortvarige varianten The Source of Summer.
Men nå slipper de altså, om lag femten år etter forrige gang, et nytt kvartettalbum. Albumet «… …but swinging doesn´t bend them down» utgis i disse dager på Odin-labelen. Plata er selvfølgelig anmeldt på salt peanuts*. Tittelen er — som vår anmelder Eyal Hareuveni beskriver — et sitat hentet fra fjerde linje i Robert Frosts 106 år gamle dikt «Birches». Frosts dikt begynner med «When I see birches bend to left and right / Across the lines of straighter darker trees, / I like to think some boy’s been swinging them. / But swinging doesn’t bend them down to stay / As ice-storms do …», og setter dermed en stemning, midt mellom barnlig glede og en tristere og voksen erkjennelse om naturens uavvendelighet. Kanskje et tema som også gjelder kvartetten?
I kveld er det altså klart for en kvartettkonsert med musikk hentet både fra det nye albumet, og fra tidligere plater. «Olemans Cornette», «Veps i kupeen», «Bakke Bru», nevnte «Goodbye Mr. Mingus» og «Theloniousphere» fra Olemanns Kornett. «Tribute» og «Alle blå de er» fra The Source. Og i alt ni spor fra det nye albumet. Takket være rekonstruktiv bistand fra Øyvind Brække kan vi slå fast at de i alt var innom nitten låter. Jeg blir etterpå fortalt at den opprinnelige, ønskede settlista var enda lenger, mye enda lenger.
Det hele starter med «One Step Further — Three Back», etter en innledning av Johansen, et showpiece for «some funky shit» fra Brække. Og når jeg karakteriserer Brække som den mest «funky» av disse fire, så refererer ikke det til noen olfaktoriske registreringer. Snarere er det å anse som et kompliment. Brækkes låt «… handler selvfølgelig om livet», sier komponisten, mens Johansen repliserer at «… den handler om å spille trombone … på en litt for vanskelig låt»! Det er fra starten tydelig at vi ikke skal ta alt for seriøst. Her er det godt og stort rom for humør, spøk og latter.
Første låta leder over til «Responsorium», også av Brække, eller «vekselsang» som det heter i den norske liturgien. Call-and-response betegner man det vanligvis som, i for eksempel arbeidssanger og i jazz. Så følger «Monday» av Mats Eilertsen. Det er lett å leve seg inn i Eilertsens basspill, det er så tydelig og velartikulert. Johansens trommespill er like klart, presist, distinkt, tydelig. Også presist upresist når det skal være skeivt og på kanten.
Nå er vi godt nede i musikken som formidles på det nye albumet. Den foregående mandagen, som overhodet ikke oppleves som blå, bindes over i og leder inn i «Tribute», en hyllest fra det forrige kvartettalbumet. Denne igjen leder over i Brækkes «Alle Blå De er». De to låtene av Brække beskrives av opphavsmannen selv som «funky» og «groovy». Om vi skal enes om en ting, så er det i det minste at det er så godt som dansemusikk.
Det etterfølges av Eilertsens «Rubicon», ei låt som vi først og fremst forbinder med Eilertsens eget band og deres plate med dette som tittel. En klassisk hymne nesten like klassisk som minnet om da Cæsar krysset elva Rubicon med sine tropper, og dermed utfordret Romas lederskap. Seim avslutter linjer med noe som gir meg en umiddelbar assosiasjon til det seinere mauriske Spania. En avslutningslinje som høres som løftet rett ut av den delen av Joaquin Rodrigos gitarkonsert, adagio-satsen, som «alle» kjenner.
Et flashback til Olemann med en trio låter følger. Og gjennom det hele er det Brækkes trombone som leder oss framover. Mens Seims linjer er som vakre border hogget i stein. Men det er når de to setter dette sammen at det virkelig tar av. Før vi får Brækkes «Limbo». Kveldens høydepunkt. Ei sugende, rå, swingende låt som virkelig utforsker hvor lite som skal til for å skape akkurat det, ei låt. Akkurat som begrepet «limbo» er betegnelsen for en grenseverden mellom himmel og helvete, opplever jeg låta «Limbo» som sugende, dansende, svevende mellom låt og ikke-låt.
Det var tydelig at kvartetten koste seg. Spillesuget rant ikke bare fritt over scenen, men strømmet også rikholdig utover salen. En sal som, heldigvis får vi si i disse koronatiske tider, var rimelig godt fylt opp. Vi fikk ett eneste sett, på om lag en time og tre kvarter. Og det virket absolutt ikke som om (i det minste noen i) bandet egentlig ønsket å gi seg da. Og det var også (i det minste noen i) publikum som absolutt ønsket seg mer av musikken fra The Source.
Som ekstranummer fikk vi den før nevnte Mingus-hyllest, sammen med en svingom innom «We Wish You a Merry Christmas». Det er lett å tolke dette som en påminnelse om at «the Source of Christmas» også i år gjennomføres. Det skjer fredag og lørdag 17.-18. desember, selvsagt på Cosmopolite. Men ikke før har de gjort det, før Trygve Seim målrettet krysser scenen og plukker opp et noteark som han plasserer bastant på notestativet til Eilertsen. Umiddelbart får vi en avsluttende frisk framføring av «Theloniousphere» fra kvartettens førstealbum. Det er vel ikke nødvendig å peke på hvem dette er en hyllest til — pianisten med kallenavnet «Sphere», og som er karakterisert som bebopens yppersteprest.
Det ble dermed en konsert med The Source som så både framover og bakover. Akkurat som Robert Frost gjorde i diktet som er utgangspunktet for det nye albumets tittel. Dette diktet er avsluttet med disse linjene,
Det er godt mens man ser og går både framover og bakover. Man kan også klart gjøre det vesentlig verre enn å svinge i bjørkene med Robert Frost, alt mens The Source suser og spiller, og kildesorterer sin egen historie.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Øyvind Brække
Trygve Seim
Mats Eilertsen
Per Oddvar Johansen
