VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 29. FEBRUAR 2024: «Fra først av, / fra tiden før tiden vi regner med / var en tone der / og den vevet seg inn … overalt» sang Ole Paus på sitt andre album Garman, ett av hans desidert beste. Han fortsetter, «… og siden / er alt det som fødes og dør … musikk / den samme tonen … klinger nå / som fra først av». Når Kim Myhr lanserer et nytt verk med utpregede minimalistiske sider og som han kaller Hereafter, eller ‘fra nå av’, er det lett å minnes Paus og hans tekst.
Verket er skrevet for det Stavangerske ensemblet Kitchen Orchestra, et ensemble for ny, improvisert musikk som så vidt jeg vet, nå har eksistert i snart 15 år. Det er et utsøkt ensemble, og langt fra noe kjøkkenbasert skramleorkester. De har samarbeidet med mange, innenlandske, så vel som utenlandske, musikere som har vært invitert til å utvikle ny musikk for ensemblet. Albumet Hereafter med verket skrevet av Myhr, er utgitt på nymusikk-labelen SOFA, og vår dobbeltanmeldelse av det kan du lese her. Begge anmelderne er, ikke overraskende, begeistret. For det er et helskapt verk ensemblet presenterer.
Seksten musikere på scenen: Vi tar dem fra ytterste venstre, Øyvind Dale på synth, Hammond B3, og andre tangenter, Marius Munthe-Kaas på vibrafon, John Lilja på el-bass, kontrabass og gitar, Johan Egdetveit på akkordeon, Gro Austgulen på fiolin, etterfulgt av cellist Olav Stener Olsen, Ståle Birkeland på trommer, Thomas Bang på basser og gitarer. Deretter Petter Frost Fadnes på barytonsaksofon og annen treblås, Arild Hoem på tenorsaksofon, Gunhild Seim på trompet og barytonhorn, samt trombonist Gaute Vikdal.
Ytterste på høyresiden, Dag Magnus Narvesen på nok et trommesett og Dag Egil Njaa på en rekke lydmanipulerende elektronikk. I midten av disse sirklene, og fremst på scenen, sitter Kim Myhr og hans gitarer, og Signe Irene Time på vokal og elektronikk.
Utgangspunktet for verket er forklart i våre anmeldelser, det er et dramatisk bakteppe Myhr trekker opp: «For me, this piece is about the acknowledging and acceptance of disaster …», er Myhr sitert på. Aksept av tap, død, med lengsel og smerte, men også mot slutten en lysning, et skimrende lys som lover at en ny dag er på vei – «… a bit like morning and evening ragas», har Myhr sagt. Det bør nevnes at ideen om verket ble til da Norge lukket ned og stengte i pandemiens første fase i 2020, etter at den daværende statsministeren hadde forberedt oss på at vi kunne miste noen kjære til viruset.
Trøst og savn, hånd i hånd. Slik oppleves verket som helhet. For en ting er sikkert: Dette verket skal oppleves og høres i sin helhet. Det har to «satser», eller episoder, som gjensidig utfyller hverandre. Første del starter med et lysglitrende oppsett på Myhrs Gibson elektriske 12-strenger, det er vel en ES 335, setter stemningen svevende rundt det jeg opplever som noe sirklende rundt en F#, søkende, lengtende. Det understrekes etter hvert av et landskap som tegnes ut av store deler av orkestret, et svakt bølgende, stadig omskiftelig landskap, men sentrert rundt en slags likevektstilstand. Det hele understrekes av Dahles orgeltoner, uttrykne, dvelende. Dahle styrer lydbildet med hode, skulder, kne og tå. Og armer. Visuelle minner vekkes, og auditive minner kommer til liv.
Times talende vokal trekker det over i andre landskap, som svake minner – knapt hørlige – om samtaler med de vi har mistet. Det hele blir ristet litt i av et sterkere, også dissonerende, lyder. Et tåkehorn? Eller? Vi skjønner raskt at her er det et syttende medlem av ensemblet, det Ingar Hunskaar bedriver bak skruer og spaker, er ikke lydjustering, det er lyd-skulpturering.
Det svever i et tve-, tri-, tetratydig tonalt landskap, det oppleves som å være som silda i fiskestimen, på engelsk heter det a school of fish, jeg undrer meg, hvorfor det? Jeg mener, sildeskole? Svaret er selvfølgelig at de er homonymer med forskjellig opphav. Det får bli til en annen gang. Å være i en stim, det er bare å følge med dine naboer, sveve med dem, reise med, svømme med. Snur en, så snur du. Du utnytter og reagerer på virvler og strømmer skapt av dine sidepersoner. Til sammen blir vi en glidende, mykt omskiftelig, vakker multiorganisme som lever i direkte dialog og utveksling med sine omgivelser – som er i balanse med sine omgivelser.
Verkets andre del opplever jeg som å sveve over én tone, en skala, en D, tror jeg. Statisk, men likevel dynamisk. Uforanderlig, men allikevel foranderlig. Lydene vekker minner om en klassisk tegnefilm for barn, kanskje noe jeg så for flere tiår siden. Et stort skipsskrog, med kraftige, dissonerende horn, som med aggresjon i stemmen undrer seg over hvor du hører til. Hva gjør du her? Dette er ingen plass for deg! Pell deg vekk!
Men vi gjør ikke det, for dette vil vi ha med oss, til siste slutt. Et bølgende, stormende hav, i Q-dur, i full mun-dur. This is not in C, … but maybe in D. C#D, se det! For C#E, og se skarpt! Tåka letter. Etter stormen kommer sola fram. Mens stormen puster ut sine siste tanker, over en buldrende puls, før den tar i for en siste gang å vise seg fram. Bak sola er himmelen alltid grå. Høyt over skyene er himmelen ikke lenger blå, men svart. Sola skinner i vannflata, lukta av uværet, kruttrøyken, svovellukta, etter lynene, svir i ørene. Men fuglene synger, svarttrosten, fuglenes Lester Young i følge Jan Erik Vold, lover bedre og lysere tider.
Det er et minimalistisk, majestetisk meditativt, dronende … og himmelsk verk Kim Myhr og Kitchen Orchestra presenterer. Et verk som skaper ikke bare ettertenksomhet, men som er rensende, som en purgativ katarsis. I følge de gamle grekere, var ekstasen det å bli henrykket til et annet, høyere sted. Katarsis er å la seg overvelde av det som formørker, og gjennom det skape lys og glimmer av håp. Lys i mørket. Opplysning og fordyping.
Å bli rykket til et annet sted, eller å bli omsluttet av, gå opp i det stedet du er. Det viktige er å grukke det. Å grukke er et verb som enkelte, meg selv av og til, bruker for understreke dypforståelsen som ligger i det å se tingenes, inkludert mørkets innerste vesen og natur. Ordet er selvfølgelig dannet fra det navnet dikteren Piet Hein kalte sine gruk, små humoristiske dikt, ofte dypsindige aforismer, gjerne med en liten strektegning for understreke innholdet. Små tekster som får deg til å tenke etter.
Hva har jeg innsett? At det i de tyngste stunder er viktig å holde på håpet, uansett hvor fjernt det er, uansett hvor umulig det virker å være. Ikke mer enn det, men allikevel så stort som det.
Tekst og foto: Johan Hauknes
Kim Myhr og Stine Irene Time.
