KONGSBERG JAZZFESTIVAL, FREDAG 8. JULI 2016:
Allerede nest-siste dagen under årets festival. Vi begynner med Boneshaker (bildet), denne krafttrioen som er trygt forankret i Chicagoskolens estetikk for moderne impromusikk. Med Kent Kessler på bass, Mars Williams på diverse treblås og Paal Nilssen-Love på trommer. Energimølla er – i motsetning til flere andre lokaler under årets rekordfestival – langt fra full, men den ledige plassen som er fyller trioen med musikk. Vi får en solid dose med stygg, vakker og medrivende musikk. Særlig lar jeg meg imponere av Williams, som er den førende krafta i mye av musikken.
Vi småløper over til Smeltehytta, hvor vi skal høre Per Zanussi Ensemble framføre helt nyskrevet musikk. Ensemblet består av et utvalg av de fremste impromusikerne i Norden for tida. Med Raymond Strid og Dag Erik Knedal Andersen på trommer, Lotte Anker og Martin Küchen på saksofon, Morten Barrikmo på klarinett og bassklarinett, Bjørnar Habbestad på fløyte, Ole Henrik Moe på fiolin, David Stackenäs på gitar og Sofia Jernberg på vokal. Og komponisten Per Zanussi på bass.
Verket er et gjennomkomponert kontinuum i en suiteform, men hvor altså satsene glir kontinuerlig over i hverandre. I komposisjonen er hovedstrukturene fastlagt, men innenfor dette er det lagt opp til et betydelig rom for valg av og variasjon i uttrykk og lydkarakter fra den enkelte musiker. Gjennom det reiser Zanussi det grunnleggende – og ubesvarelige – spørsmålet om hvor grensa mellom komposisjon og improvisasjon går. Og dermed er Zanussis verk like mye samtidsmusikk som improvisasjonsmusikk, i den grad det er noe skille mellom disse formene for kunstmusikk i dag.
Det blir en drøy time i et fascinerende landskap, med et samspill og virtuositet som er rett og slett fremragende. Med dette verket og denne framføringen har Zanussi ytterligere forsterket sin posisjon som en nyskapende kraft i norsk musikkliv.
Neste post på programmet er den norske premieren til Don Cheadles film «Miles Ahead». Da Don Cheadle annonserte at han skulle lage en film om Miles Davis i samarbeid med familien, og hvor han selv skulle spille hovedrollen, ble nyheten mottatt med stor forventning – gitt Don Cheadles renomme som skuespiller og produsent. Anmeldelsen av filmen finner du her.
Etter å ha tilbrakt snaue to timer i selskap med Don Cheadle er det tid for prisvinnerkonserten til fjorårets vinner av Kongsbergjazzens musikerpris, Ellen Andrea Wang. Hennes svar var prosjektet «Songs from Land», bygget over folketoner og -sanger fra hennes oppvekststed Søndre Land. Med seg har hun Andreas Ulvo og Jon Balke på keyboards, Hanna Paulsberg på saksofon, og Erland Dahlen på trommer.
Mange forbinder vel Ellen Andrea Wang først og fremst med bandet Pixel med sin minimalistisk rettede musikk. Her ble det mer maksimalistisk og ekspressivt.
Og fytti Helgeroa, som de sier ute på Brunlanes. Dette var funky, feienede og brennbart stoff. Spennende musikk, arrangementer som sier ikke bare seks, men også sju og åtte. Eller ti. Samt strålende solopartier fra Erland Dahlen – for en trommis – og Hanna Paulsberg. Jon Balke drar til så det suger i mellomgolvet, mens Andreas Ulvo på synther er stemningsleggeren. Men over det hele stråler konsertens hovedperson – bassisten og vokalisten Ellen Andrea Wang.
NRK sendte konserten direkte, så jeg håper virkelig at mange flere enn de mange som sto som sardiner i ei tettpakka Energimølle fikk med seg dette.
I Sølvsalen i nye Krona får vi en drøy time i selskap med Bobo Stenson og et flygel. Temaene flyter lekkert over i hverandre og den ene musikalske ideen trekker den andre med seg i et vakkert, spennende og impresjonistisk løp. Vi vet jo godt hvor god Bobo Stenson er, men det er så alt for sjeldent vi får høre ham helt aleine med et flygel. Jeg var i himmelen i sytti minutter denne kvelden.
Vi får med oss en vidunderlig impro-kvartett i Smeltehytta. Med Susana Santos Silva på trompet, Christine Wodrascka på flygel, Håkon Berre på trommer og Christian Meaas Svendsen på bass. Wodrascka er en spennende fransk pianist som til fulle demonstrerer at hun er en impro-musiker å regne med. Berre og Svendsen kjenner vi godt fra før og de leverer sine saker.
Portugiseren Santos Silva har en lyrisk, til tider ensten melankolsk tone i hornet sitt, som bidrar til en vidunderlig ensemble-sound. Dette vil vi høre mer av.
Vi avslutter kvelden og natta på Energimølla med de unge mødrene. Ingebrikt Håker Flatens amerikanske sekstett Young Mothers, med Jawwaad Taylor på trompet og vokal, Jonathan Horne på gitar, Jason Jackson på saksofoner, Stefan Gonzales på trommer og vibrafon og Francisco Rosaly på trommer.
Jeg har hørt bandet flere ganger, men jeg tror aldri jeg har hørt dem så spreke som denne natta. Alle tanker på å avslutte før konserten er slutt, må vi bare la ligge. Her må trekke til oss alle de musikalske dråper de serverer oss. Tøft, rått og medrivende! Takk, gutter!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie
