KONGSBERG JAZZFESTIVAL, 6. – 9. JULI 2016: I det nedriggingen av festivalscenene på Kongsberg såvidt er avsluttet, kommer pressemeldingen fra festivalsjef Kai Gustavsen: «Den 52. utgaven av Kongsberg Jazzfestival ble tidenes beste. Hele 37 870 løste billetter til konserter med artister som Melody Gardot, Pat Metheny, Kygo og Sun Ra Arkestra» og andre.
Nå får det så være at dette var den femtitredje festivalen, siden det jo er femtito år siden 1964. Med dette salget for årets festival har vi vært gjennom den største jazzfestivalen i Norge noensinne.
Til sammenligning solgte Moldejazz i rekordåret 2002 36 000 billetter. Det er interessant å legge merke til at etter denne festivalen i Rosenes by i Romsdalen konkluderte man med at dette ble for mye for byens kapasitet,
– Det sprengte alle rammer både for matservering og annen infrastruktur. Etter dette har vi fått størrelsen ned på et nivå som passer bedre for byen, sa daværende festivalsjef Jan Ole Otnæs til NTB etter festivalen i 2006, da man oppnådde 25 000 solgte billetter.
Festivalledelsen i Molde la etter toppåret 2002 bevisst vekt på å redusere størrelsen på festivalens størrelse og billettsalget har i årene etter ligget mellom 25 og 28 000, med ett unntak, i 2009 var billettsalget 34 000.
De to kommunene Kongsberg og Molde er jevnstore – i følge SSBs befolkningsstatistikk var innbyggertallet i Molde i 2016 26 732, mens det i Kongsberg kommune bodde 27 013. Det er klart at deres sosio-økonomiske tilstand ikke er den samme, gitt Kongsberg relative nærhet til større by-strukturer som Drammen og ikke minst metropolen Oslo. Dessuten har Kongsberg en større samlet pendleravstand på den pendlende andelen av de som har arbeidsplass i kommunen. Dette skyldes i all hovedsak Teknologiparkens betydning i kommunens arbeidsliv.
Mens det første med stor sannsynlighet medfører at – alt annet like – antall serveringssteder og annen infrastruktur har mindre kapasitet på Kongsberg enn i Molde, vil den andre faktoren på samme måte tendensielt bidra til å øke kapasiteten. Det er derfor rimelig å anta at kapasiteten er sammenlignbar i Molde og på Kongsberg. I så fall er sannsynligheten stor for at man i Kongsberg i 2016 bør trekke en tilsvarende konklusjon som det Moldejazz gjorde i 2002.
Ut fra denne skribentens observasjoner de fire dagene på Kongsberg, var det klare tegn på at årets festivals størrelse har vært større enn byens kapasitet – eller sagt på en annen måte, festivalen på Kongsberg har i 2016 vokst byen over hodet.
Gjøkungen
Styret og den daglige ledelsen av Kongsbergjazz har lagt opp til en tredelt programmeringsstrategi,
- Nyskapende og grensesprengende musikk
- Jazz for jazzfolk
- Kommersiell musikk med aksept i jazzmiljøet
Og ja, årets strategi har hatt elementer innenfor alle de tre kategoriene.
Jeg vil ikke kritisere festivalen for at den har booket navn som Kygo og Karpe Diem, som vel var de programnavn i år som befant seg nærmest en eventuell grensesone. Argumenter om at det ikke er en jazzfestival verdig å booke under kategori 3, mangler all realitetsforankring.
Hvor grensene går mellom kategoriene 1-3 og mot «kommersiell musikk uten aksept i jazzmiljøet» – og hvem dette jazzmiljøet er – er derimot en helt annen – og viktig – diskusjon.
Jeg vil berømme festivalsjef Kai Gustavsen og styret for at man har lagt en slik strategisk ramme – en ramme som synes å være vel tilpasset dagens krav til festivaløkonomi. Og som dessuten er formulert på en slik måte at den fungerer godt som kommunikasjon til omverdenen.
De dagene er slutt da Kongsbergjazz kunne være en liten festival for de få innhuga «sære jazzerane» – de gyldne 1970-festivalene – de dagene en av årets frivillige beskrev slik til Laagendalsposten på fredag: – Den uka dro vi fra byen!
Men det må ikke bli slik at «jazzen» som det heter på det lokale folkemunnet, blir en rein lokal gate- og musikkfest. For det er klart at Kongsbergjazzens sjel ligger under det første punktet – en sjel som også er genuint nasjonalt. For å parafrasere hva Alan Silva sa etter konserten i Sølvsalen på lørdag: «The [Kongsberg] music must move on – always play[ing] at the boundary!».
Vær grenseoverskridende! Det må være Kongsbergjazzens mantra. For det er også i det festivalens kunstmusikalske bidrag ligger. Jeg forutsetter at det er festivalledelsens mål at Kongsbergjazz skal være av nasjonal kulturpolitisk betydning. Da må Kongsbergjazzen også være nasjonal, ikke bare sikte mot det nasjonale.
Fram til i dag har man i stor grad lykkes med strategien. I tillegg har man etter midten av 1990-tallet greid å få en lokal forankring av festivalen som ellers bare Vossajazz av de nasjonale jazzfestivalene er i nærheten av å ha oppnådd. Men akkurat som Moldejazz i 2002 har Kongsbergjazz i år nådd et veiskille.
Det er ikke til å stikke under en stol at den «egentlige» jazzfestivalen i år ble kraftig marginalisert av folkefesten. Et godt uttrykk for noen av reaksjonene var Jon Balkes Facebook-kommentar etter prisvinnerkonserten med Ellen Andrea Wang på fredagskvelden. Hans frustrasjon er åpenbar:
«Having just played with Ellen Andrea Wangs prizewinning concept ‘Songs from Land’ with a bunch of fantastic creative musicians at the Kongsberg Jazz Festival, and enjoying lots of beautiful feedback from the audience and the press, I confess I have some second thoughts about this [year’s] festival.
…. the whole logistics of the festival, achieved by pressing the audience along the thin line betweeen Grand Hotel and the Church across the river is what we could describe as a consumer hell: a corridor you cannot escape, lined with stands selling whatever they sell. There is no other way across: you have to walk this [road to] Canossa.
Jazz used to be about freedom, and Kongsberg used to be the place in Norway where you could hear free jazz, where artist struggling in the USA were apppreciated. Now it is a consumer market, where music is only a shell around the main purpose: consumption. The audience, once having payed their passes, are expected to hang out and buy as much drink, paraphernalia and food as possible.
This creates an ambiance where musicians just wants to get away from there as fast as possible. …»
I likhet med Jon Balke var det flere som prøvde å unngå aksen Festivalgata-Nybrua-Kirketorget. Til forkleinelse for de nye stemmer som fikk anledning til å spille i Jazzboksen – og for de av oss som ønsket å høre dem, men ikke orket denne folkefesten.
Når det så i tillegg oppsto frustrerende situasjoner for de som kjøper festival- og dagspass – hvor man ender opp med å måtte kjøpe plassbilletter i tillegg til passet – bør varselklokkene ringe. Det er et tydelig tegn på at spillestedenes kapasitet er for liten.
At man har fjernet det såkalte «Særingpasset» – som på sett og vis har vært et varemerke for Kongsberg – har nok sin begrunnelse i endringene i spillesteder, men jeg vil allikevel sterkt oppfordre ledelsen til å finne en måte å beholde dette på. I dette ligger det også en forpliktelse for festivalen til å opprettholde og prioritere den grenseoverskridende profilen Kongsbergjazz er kjent for.
Spørsmålet styret og festivalsjef må stille seg etter årets festival er: Har man latt gjøkungen vokse fosterforeldrenes egen unge ut av redet?
Det gyldne snitt
Styret har i forhold til festivalen to overordnede oppgaver ved siden av det pålagte ansvar som følger av lover og forskrifter:
- Å bidra til å sikre at festivalen har et solid økonomisk fundament og en inntjeningsevne for langsiktig økonomisk bærekraft, og
- Å legge rammevilkår som sikrer at festivalsjefen kan ivareta festivalens langsiktige kunstmusikalske profil.
Som sådan er en festival på linje med andre non-profit kulturelle organisasjoner. Det er en trade-off mellom det kunstneriske programmet og de økonomiske rammevilkårene. Men de økonomiske rammene er ikke mål i seg selv – de er kun nødvendige verktøy for å oppnå kunstnerisk suksess.
I dette ligger det etter min vurdering at gjøkungen – den mer kommersielt orienterte og volumskapende aktiviteten – heller ikke er mål i seg selv. Dens begrunnelse ligger også – men ikke kun – i det mulighetsrommet det gir for festivalens primærprofil.
Det skal heller ikke underkjennes muligheten for at disse sekundæraktivitetene genererer et tilleggspublikum for primærprogrammet. Hvor stor denne spillover-effekten er, vet jeg ikke. Jeg kan ikke se at man noengang har forsøkt å anslå størrelsen på denne effekten – selv om det burde være en rimelig enkel forskningsoppgave med bakgrunn i historisk salgsstatistikk.
Men i tillegg er det et ansvar å sikre den lokale legitimiteten av festivalen, gjennom en solid lokal forankring. Blant annet skjer det ved å sikre et program som også appellerer til det lokale og regionale publikummet. Men denne virksomheten må være additiv til – og ikke substituerende for – den nasjonale oppgaven.
I den nasjonale kunstmusikalske forpliktelsen ligger det et annet aspekt. Jon Balke mer enn antyder overfor at musikere ikke ønsker å være på Kongsberg mer enn høyst nødvendig. Om denne vurderingen er gjengs for de etablerte musikere som spilte på årets festival, har festivalledelsen et stort problem.
Den interaksjonen – minglingen – som skjer under festivalen mellom norske og utenlandske musikere, mellom etablerte og nye, mellom gamle og unge musikere – er av uvurderlig betydning og stor viktighet for festivalens langsiktige betydning for det nasjonale jazzfeltet. Men det forutsetter selvfølgelig for det første at de etablerte musikerne blir i byen utover konserttidspunktet og for det andre at det finnes attraktive møteplasser.
Det er styrets og festivalsjefens ansvar å finne den optimale balansen – å finne dette gyldne snittet – mellom hensynet til det kunstmusikalske, til den lokale forankringen og til det økonomiske fundamentet. Etter min mening har man med årets festival ikke gjort dette. Kanskje har man i arbeidet mot årets festival lagt for stor vekt på størrelsen på bekostning av balanseøvelsen.
La meg ta opp et ytterligere punkt i denne sammenheng. Jeg har i mange år latt meg frustrere av at man rapporterer økonomiske ringvirkninger på omgivelsene, kun ved å rapportere meromsetning i næringslivet. Dette fikk vi også servert ved åpningen av årets festival. Det er en lettvint utvei, men svaret på spørsmålet om ringvirkninger blir ikke bedre av det.
Som fagøkonom er dette svaret etter min mening, meningsløst. Omsetning er ikke et mål på ringvirkninger. Omsetningen i lokalsamfunnet kommer som en konsekvens av økte samfunnsøkonomiske kostnader – og tap fra fortrengt virksomhet.
Først ved å ta inn disse faktorene kan en si noe som helst meningsfylt om verdien av festivalen for dens nærområde – av dens ringvirkninger. Men for ordens skyld – i dette er ikke Kongsberg aleine, dette er et retorisk grep som alle festivaler jeg kjenner til har brukt i mange år. Men det gir det ingen større analytisk dybde.
Mellom børs og katedral
Det var forlegger Harald Grieg – som fikk Gyldendal og de fire store, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, tilbake til Norge – som betegnet forlagsvirksomhet som kunsten å balansere mellom børs og katedral.
Det er ingen prinsipiell forskjell mellom for-profit virksomhet som forlag og non-profit virksomhet som Kongsbergjazz. Selv om det jo selvfølgelig er en gradsforskjell – det gyldne snittet for den ene ikke er det samme som for den andre. En av festivalledelsens sentrale oppgaver – og andre kulturorganisasjoner – er på samme måte som forleggeri å finne balansen mellom kunst og økonomi, mellom børs og katedral.
Det er mange ting å gripe fatt i her. En av de tingene Moldejazz gjorde etter 2002 var å ta kontroll over hva slags virksomhet – og hvor den foregikk – som ble akseptert i salgsområdene. Det er ikke til å underkjenne at Nybrua i år til tider så ut som en svinesti. Det andre man må gjøre er å skape meningsfulle møteplasser for de forskjellige publikumsgruppene. Folkefesten har sine åpenbare møteplasser – med Festivalgata, Flerbrukskrysset og Kirketorget, mens særing-publikummet ble marginalisert.
Særlig er dette et behov etter at bakhagen ved Odd Fellow forsvant – selv om heller ikke den var optimalt utnyttet. Kimen til møte- og mingle-plasser for «jazzerane» ligger i uteserveringa ved Energimølla, og parken og uteområdet rundt Smeltehytta. Det siste er i dag en uutnyttet ressurs.
Men gitt Nybruas monopolsituasjon som kryssingsted over Lågen, må det sikres for «fredelig sameksistens» mellom publikumsgruppene. Det er en stor, men viktig utfordring for å sikre sammenhengen mellom Vestsiden og Nymoen for alle publikumsgrupper.
En annen ting jeg mener bør vurderes er hvordan man kan holde folkefesten, ikke bare begrenset i volum, men også geografisk skjermet. I år var det min klare oppfatning at det var den primære jazzprofilen som ble avskjermet – til tider fikk jeg i løpet av disse dagene nærmest en ghettofølelse.
Jeg ser virkelig fram til festivalledelsen oppsummerende evaluering av årets festival.
Nye og gamle spillesteder
Årets festival var også preget av nye spillesteder, Musikkteateret, Sølvsalen og Magazinet. Jeg hadde ikke ønske eller mulighet til å sjekke Magazinet i år – Festivalgata var et område jeg ugjerne beveget meg i.
Men for lokalene i Krona, regner jeg med at man allerede er godt i gang med å samle opp erfaringene. Jeg vil kun peke på to ting – for det første var kapasiteten i Sølvsalen snau med sine 135 sitteplasser for konserter som Time is a Blind Guide. Kanskje er det mer tjenlig med Musikkteateret som klubb (dvs. med bord) med en kapasitet på vel 300.
Men det viktigste ankepunktet med Sølvsalen var den til tider dominerende lydlekkasjen fra Kirketorget. Under Bobo Stensons solokonsert var dette ødeleggende for konsertopplevelsen. Om Sølvsalen skal brukes til akustisk jazz i framtida, er situasjonen slik den var i år uakseptabel.
Konklusjon
Årets festival må – for den delen av programmet som jeg konsentrerte meg om – karakteriseres som en suksess. Jeg vil særlig framheve konserten med Irene Schweizer og Pierre Favre, prisvinnerkonserten med Ellen Andrea Wang og den avsluttende Sun Ra Arkestra-konserten. Og det uten forkleinelse for en rekke andre svært gode konserter.
Denne vurderingen skjer på flere aspekter, ikke bare kunstnerisk verdi. Det er selvfølgelig et spørsmål om Sun Ra Arkestra har noen særlig grensesprengende kunstmusikalsk verdi, men det var den perfekte måten å avslutte Kongsbergjazz på for «særingene».
Noen relativt sett mindre spørsmål om spillesteder og gjennomføring gjenstår, men den store konklusjonen etter årets festival er at strategien om «the bigger, the better» ettertrykkelig er kommet til veis ende.
Det var ett spørsmål som plaget meg gjennom festivalen, uten at jeg systematisk vurderte dette – og uten at jeg har sjekket ut alle spillesteder. Det framsto for meg som om det var mangler med sikkerhetsorganiseringen og -opplæringen. Om det var tilfellet, må dette prioriteres høyt til neste års festival.
Men uansett bør det prioriteres høyt å sørge for at publikum får informasjon og orientering om sikkerhet. Det er klart at Kirketorget er et evakueringsmessig mareritt, og heldigvis har ikke behovet vist seg – ennå. Men festivalen må være forberedt. Når ble det sist avholdt en evakueringsøvelse?
Vi gleder oss til å se hvordan festivalledelsen i løpet av de kommende måneder trekker opp linjene for de neste festivalene på Kongsberg.
Kronikk: Johan Hauknes
Foto: Pressefoto Kongsberg Jazzfestival
