MOLDEJAZZ, 18. JULI 2024, DAG 4: Torsdagen på Moldejazz er den dagen man skiller klinten fra hveten. For dette er dagen hvor konsertene oppe på Romsdalsmuseet går i gang. Og i år var det vel egentlig kun Motorspycho salt peanuts* sin utsendte hadde lyst til å høre. Men nede i byen skjedde det så mye spennende, at noen fottur opp i «høyden» ble aldri aktuelt.
For denne dagen startet med tur ut på Fiskerimuseet på Hjertøya hvor vi skulle være med på noe av det nærmeste man kommer en verdenssensasjon i Molde. Og avslutningen på Storyville var en konsert for historien!
Sonate in Urlauten
Ursonaten, Die Ursonate eller Sonata in Urlauten er et dadaistisk lyddikt av Kurt Schwitters. Den verdenskjente tyske avantgardekunstneren Kurt Schwitters (1887 – 1948) er representert i store gallerier over hele verden. På 1930-tallet bodde han mye i Molde, før den stedlige representanten for det nazistene kalte «Entartete Kunst», tvang Schwitters til å flykte til England i 1940. I Molde bodde og arbeidet han i en liten steinhytte – et tidligere sauefjøs – på Hjertøya. Schwitters skrev på denne tiden det dadaistiske verket Die Ursonate, som fremdeles fremføres på scener over hele verden. Mannen som muligens – utenom Schwitters selv – har bidratt mest til å gjøre Die Ursonate verdenskjent er den nederlandske vokalkunstneren Jaap Blonk (hovedbildet). Der de fleste fremfører verket som en tekstopplesning, gjør Blonk den til en engasjerende teaterforestilling. Og det var denne vi fikk servert i naturskjønne omgivelser på Hjertøya.
Die Ursonata ble komponert i forskjellige versjoner mellom 1923 og 1932. 1932-versjonen er tilgjengelig som et lyddokument tatt opp 5. mai 1932 i Stuttgart av Reichsrundfunkgesellschaft. Samtidig ble hele partituret publisert i utgave 24 av Schwitters magazine Merz. Typografen Jan Tschichold designet skrifttypen for partituret. Hele innspillingen, utgitt på CD av WERGO i 1993 som «Original Performance of Kurt Schwitters», var det Schwitters sønn Ernst som fikk utgitt. Etter at Hans Burkhard Schlichting fra radioredaksjonen ved SWR allerede hadde gjort oppmerksom på dette i et brev datert 20. september 1999, ble dette bekreftet av en stemmesammenligningsrapport fra Jens-Peter Köster, ved Universitetet i Trier. Den nederlandske saksofonisten og bandlederen Willem Breuker og hans plateselskap BVHAAST ga ut en LP med Jaap Blonk i 1986. Men utgivelsen ble fjernet fra butikkene på grunn av opphavsrettslige årsaker. I 1993 ga Blonk ut en annen versjon av Die Ursonata på kassett under pseudonymet Reverof Zrem (leses baklengs!). Utgivelsesåret har blitt datert til 1998 av ukjente årsaker. Etter Kurt Schwitters sønn, Ernst Schwitters død i 1996 ble Blonks 1986-versjon gitt ut på nytt på en dobbel-CD sammen med en annen 2003-versjon.
Men nå sto han foran et dedikert publikum med Schwitters hytte i bakgrunnen, hytten han bodde i mens han var i Molde (med kun ett par besøk i byen i uken og Hotell Alexandra, for å sove i skikkelig seng og få vasket seg).
Dette er vokalkunst hvor man opererer med et språk som nesten kan minne om nederlandsk, men som er Schwitters eget språk. Men om vi ikke forsto ett eneste ord av hva han deklamerte og delvis sang, var det en ytterst fascinerende opplevelse å være til stede på. Blonk er en ytterst original vokalkunstner som strekker og drar i ord og vendinger, og som man enten oppfatter som det reneste tøv, eller man hører det musikalske og storheten i fremføringen. En særlig bedre formiddag, skal man kanskje lete lenge etter.
Senere på dagen hadde han konsert i utstillingslokalet til årets festivalkunstner, Kristine Sandøy, før han ble intervjuet på Festivalakademiet av en opplagt og vel forberedt Audun Vinger.
Etter denne seansen ville jeg gjerne få med meg duomøtet mellom Bill Frisell og trommeslageren Gard Nilssen. Men da jeg ankom var det kun ca. 30 kvadratcentimeters plass for eders utsendtes legeme, og på grunn av ryggplager måtte jeg forlate åstedet etter fem minutter.
Armensk flinkisretro
Da ble det å vente en stund for å få med konserten med den armenske pianisten Tigran Hamasyan, som kom sammen med trommeslageren Martin Wangermee og el.bassisten Marc Karapetian.
Det er noe spesielt og «gammelmodig» over en del band og musikere fra tidligere Øst-Europa, noe denne trioen beviste med full tyngde. Hver låt startet vakkert med solo piano, og gjerne med litt vokal fra pianisten. Men etter innledningene var det fullt jazzrock-trøkk av den gamle skolen som gjorde dette til en flinkis-seanse som automatisk gjør at jeg begynner å klø.
Hanasyan er en utmerket pianist, som jeg har hørt i andre, og adskillig mer spennende settinger tidligere. Han er inspirert av hjemlig folkemusikk, amerikansk jazz og, dessverre, jazzrock fra 90-tallet, som ikke er noe annet enn et slags fesjå for musikerne. Bassisten, som spilte på en bass med seks strenger, gjorde ikke altfor mye ut av seg, men trommene hadde denne umiskjennelige 90-tallslyden som rockebransjen elsket, og som mange med meg bare blir irritert over. Og når alle, i alle fall de låtene jeg hørte før jeg løp ut, var bygd helt likt opp, ble dette en forestilling som skuffet stort. Men blodfansen i salen elsket det tydeligvis, og jeg ble fortalt i etterkant at de måtte gjøre tre ekstranummer.
Storbandsoul dyrket fram i Rollag
Da var det noe annet med kveldens siste band oppe på Storyville. Denne gangen var jeg tidlig ute, slik at jeg fikk meg en barkrakk å sitte på, for at jeg skille overleve hele konserten. For når Andreas Røysum Ensemble inviterer til fest, så skal man være der fra start til mål!
På scenen, fra venstre mot høyre sto Erik Kimestad med sin trompet, Øyvind Brække – trombone, kapellmesteren på klarinett og bassklarinett, Sofie Tollefsbøl på vokal, Marthe Lea på tenorsaksofon, Signe Emmeluth på altsaksofon, Hans P. Kjorstad på fele og Joel Ring på cello, mens baktruppen ble fyllt opp av bassisten Christian Meaas Svendsen med trommeslagerne Andreas Wildhagen på venstre side og Paal Nilssen-Love på høyre.
De startet i mindre utgave, men det gikk ikke lenge før bandet var komplett. Og da Tollefsbøl kom på scenen og fremførte en irsk/keltisk folkevise (med bortimot 100 vers), kunne man høre seg selv puste og varmen som nærmest slo mot veggene. Det var knyst stille da hun fremførte denne usedvanlig vakre folketonen solo, før de andre kom inn litt etter litt. Og derfra og ut, eller egentlig lenge etter at det var slutt, var dette akkurat den energiinnsprøytingen man trengte i overgangen mellom fjerde og femte festivaldag.
Vi fikk noen soulklassikere som Tollefsbøl fremførte som var hun født og oppvokst i Memphis. Øyvind Brække deklamerte en vanvittig tekst, og da de gjorde Art Ensemble of Chicago-låten «Theme De Yoyo», åpningssporet på den bandets mesterverk – platen Les Stances A Sophie, innspilt i Boulogne i Frankrike den 22. juli 1970, med Fontella Bass på vokal, holdt det lokale jazzklubblokalet på å eksplodere. Et fantastisk trøkk, en spilleglede uten sidestykke, og noen av våre beste jazzmusikere samlet på ett brett.
Da de vandret spillende av scenen etter siste låt, ville ikke publikum gi slipp på bandet, så de kom spillende inn igjen, vandret foran scenen, før de med publikum på slep, spilte seg ut av lokalet og ut på plassen foran Storyville. Og her ute fikk vi ekstranummeret, og publikum danset og ville ikke gi slipp på bandet. En forrykende avslutning på fjerde festivaldag, og starten på den femte. Og i dag, fredag, åpner de konsertrekken med barnekonsert! Jeg håper jeg slipper inn. Men skal man tro ryktene, så kommer de over 16 år inn, kun i følge med barn. Så kanskje vi må ut på byen for å kidnappe en liten «pode», eller grave i hukommelsen og sjekke adresselista på telefonen, om man har noe uoppgjort fra tidligere Moldefestivaler med yngre damer som resulterte i ukjente avkom?
Tekst og foto: Jan Granlie
(Hotell for salt peanuts* sin utsendte er betalt av festuvalen, mens reisen er betalt av Moldepuls)
Tigran Hamasyan
Andreas Røysum Ensemble
Sofie Tollefsbøl
Andreas «Il maestro» Røysum
Ekstranummer! Ekstranummer!
Mer ekstranummer!!!
