COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 12. JULI 2017: Så ble det nok en rolig dag på Copenhagen Jazz Festival. En av grunnene til det, er nok at man blir litt overveldet over alle konsertene, til sammen ca. 1400 i løpet av 10 dager, så i stedet for å løpe fra konsert til konsert, så valgte man i dag ut tre konserter, som vi visste fra før at vi kom til å like.
Og vi startet på JazzCup, vertshuset og platebutikken i Gothersgade, hvor man har plass til mellom 80 og 100 personer på konsert. Og på dagens første konsert var lokalet fylt til randen av forventningsfulle publikummere.
Den danske saksofonisten Jacob Dinesen, har i ca. 10 år, fra tid til annen samarbeidet med den amerikanske saksofonisten George Garzone. Det har ført til plateinnspillinger, og en rekke konserter, blant annet i København, hvor Garzone trives godt. Med i bandet denne dagen, hadde de bassisten Niels Bo Davidsen og trommeslageren Jacob Høyer, to musikere som har kjent både Garzone og Dinesen lenge.
Musikken vi fikk servert på sølvfat i dag, var komposisjoner skrevet, i hovedsak av Dinesen og Garzone, og et band med to kraftfulle saksofonister og et komp som virkelig smeller i veggene, fikk det til å koke i JazzCup. Det er bebop som ligger dette bandet nærmest, men ikke fremført som en kopi av tidligere tider, men med personlighet og kilovis med sjarme.
Derfra bar det ut i friluft, no0e som kunne trenges etter badstu-varmen inne på JazzCup. Utenfor Jazzhouse har man de siste årene etablert en scene hvor man presenterer gratiskonserter. Og denne ettermiddagen hadde man besøk av norske Cortex. Trommeslageren Gard Nilssen, fortalte at dette var kun andre gang han spilte på Copenhagen Jazz Festival, så her er det noen som har en bookingjobb å gjøre!
Cortex (bildet) er et hardtswingende band med røttene tilbake i 60-tallet og Ornette Coleman. Bandets saksofonist, Kristoffer Berre Alberts har de senere årene gjort furore rundt om i verden med sitt kraftfulle og energiske spill, mens trompeteren Thomas Johansson har markert seg blant annet i Paal Nilssen-Love Large Unit, og Scan-Pan Ensemble. Også han er en kraftfull musiker, som gjerne kan sammenlignes med Freddie Hubbard i energi. Og bak det hele regjerer bassisten Ola Høyer, som var det Ingebrigt Håker Flaten som sto der. Sammen er dette dynamitt. Og det spruter energi fra de fire musikerne hele veien. De fleste komposisjonene er gjort av krafttrompeter Thomas Johansson, og har mye av Hubbards energi i seg, men jeg synes Cortex er i stand til å ta musikken enda noen skritt videre, og inn i 2000-tallet.
Så rundet salt-peanuts.eu av med en historisk begivenhet. Første gang jeg besøkte Copenhagen Jazz Festival, får mange, mange år siden, spilte Jan Kaspersen Quintet på, jeg tror det var, Café Sommersko. Og den konserten har jeg aldri glemt. Og nå var de tilbake på JazzCup, med nesten samme besetning, med unntak av at saksofonist Simon Spang-Hansen nå var erstattet av Bob Rockwell. Eller var det, som tidligere, den svenske trompeteren Anders Bergkrantz, Peter Danemo på bass, denne gangen akustisk elbass a la Steve Swallow, og trommeslageren Ole Rømer. Og bak pianoet satt, selvsagt, danskenes største Thelonious Monk-tolker, Jan Kaspersen.
Kaspersen har helt siden vi hørte han på plate for første gang, dyrket ideologien til mester Thelonious Monk. Han har hele veien gjort en rekke versjoner av Monks musikk, samtidig som han selv skriver musikk i samme stil. Og med dette laget av musikere, som kan historien og låtene såpass godt, så ble det en strålende kveld på JazzCup. Bergkrantz er en strålende trompeter, som har samme trøkket og energien som Thomas Johansson, mens Bob Rockwell spiller fraktsaksofon så det rekker. Han er ofte gjest på JazzCup, og ser man i programmet for klubben og ser hans navn, så vet man at man får kvalitet.
Kompet med Danemo og Rømer har spilt med Kaspersen siden «tidenes morgen», og kjenner Kaspersens minste vink. Og spesielt i kveld synes jeg Danemos bass-spill utmerket seg sterkt. Hadde man ikke sett hve, som satt på scenen, så hadde man trodd det var Steve Swallow. Og over, under, foran og bak holder Kaspersen den fulle og hele kontrollen, og leverer noen fine soloer, som fikk JazzCup nesten til å revne. En flott konsert!
Så var det bare å kaste seg på «det sorte lyn» (eders utskremtes sykkel) og ko0mme seg tilbake i heimen, for å være klar for torsdagens maraton-program. Og nå skal også solen komme tilbake, etter dagens litt regnfulle dag. Så da er det bare å glede seg!
Tekst og foto: Jan Granlie(bildet
