Kris Davis i Oslo! Det burde være en sensasjon!

Hun avsluttet sin europeiske turne, her på Victoria, den norske nasjonale jazzscenen, det eneste stedet hun besøkte i Norden. Overraskende nok trakk besøket denne kvelden ikke mer enn rundt femti publikummere.

Jeg mener, her kommer Kris Davis, med John Hébert på bass og Tom Rainey på trommer på sitt eneste nordiske besøk. Hvor er da publikummet?

Vi snakker her om noe av det aller fremste moderne amerikansk New York-jazz har å levere i dag. Da er det skuffende at oppmøtet er så lite.

Vi fikk en konsert med tre eminente musikere med store ører for hverandre. Gjennomgående var det Kris Davis’ egne komposisjoner som dannet basis for konserten, i hovedsak fra hennes siste plate «Waiting for You to Grow».

Etter å ha hørt Kris Davis noen ganger, på egne bein og som del av ensembler, var våre forventninger enormt store før konserten. Innledningsvis i konserten var samspillet noe avventende, og vi var som tilhørerere noe skuffet over en viss tilbakholdenhet i spillet. Men etter de første par låtene viste de tre musikerne på scenen til fulle at de hadde noe å levere.

Kris Davis er en komponist som er gjennomtenkt og planlagt i hva hun ønsker å skape og hva hun vil at hennes medmusikanter er med på.Til tider muligens litt for planlagt. Men – og kanskje akkurat fordi – hun har med seg medmusikanter med store ører, letter det!

Tom Raineys spill viser seg etterhvert å være en nøkkel til friheten i denne musikken. Hans veksling mellom et romskapende og et rytmisk orientert trommespill åpner Davis’ kantete komposisjoner opp. Når John Hébert bidrar med både store ører og et basspill som minst hører hjemme i VK2 i basspill, blir det god musikk.

Det skal godt gjøres å gjøre det bedre. Men kjære Kris, våre forventninger var enda høyere! Fordi vi vet at du kan!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Francesco Saggio