FRAM KUNSTFESTIVAL, NESODDTANGEN SAMFUNNSHUS, DAG 1, FREDAG 22. OKTOBER 2021: For om lag ett år siden flyttet Paal Nilssen-Love fra Lisboa til Nesodden rett utenfor Oslo, en drøy tjue minutters – nå helelektrisk – båttur unna Oslos sentrum. Det tok ikke lang tid før han innledet samarbeid med stemmekunstneren Juliana Venter (hovedbildet) som flyttet til Nesodden omtrent samtidig.
Sammen med andre lokale krefter var de to snart i gang med å utvikle en ide om en bredspektret kunstfestival som skulle mobilisere deler av det store omfanget av kunstnere innenfor en lang rekke kunstretninger som er bosatt på Nesodden. Med det ville de vise fram noe av det som utøves av kunst på denne halvøya som deler indre Oslofjord i to, der odden skyter seg inn som en pilspiss mellom Vestfjorden og Bunnefjorden.
Lange linjer både her og der
Geologisk skiller Nesodden seg fra nesten hele resten av det spennende Oslofeltet det er omgitt av. Nesodden ble dannet da forkastninger skapte det som geologisk betegnes som en graben, en nedsynking av jordoverflaten mellom to eller flere forkastingslinjer. Bunnefjorden og Oslofjorden er deler av en slik langstrakt graben som strekker seg sørover til Larvik og videre nordover til østsiden av Mjøsa.
Nesodden er dermed en del av en såkalt horst som ble stående igjen mellom de to greinene av denne graben, mellom Vestfjorden og Bunnefjorden. Deler av denne horsten finner en igjen i den såkalte Akerryggen i Oslo sentrum, som strekker seg fra der Akershus festning ligger, nordover opp til St. Hanshaugen. I motsetning til de øvrige delene av Oslofeltet er det aller meste av de kambrosilurske sedimentlag slitt av ute på Nesodden, geologisk er derfor Nesodden i dag i all hovedsak grunnfjell. Står en med begge beina plantet i Nesoddens grunn, står en festet i jordas milliard-år gamle urhistorie.
Så om noe så kan en si at Nesodden er solid forankret, kanskje særlig i motsetning til landskapene på andre siden av Vestfjorden, som i Askerlandet, der skal-fjellet dannet av kambrosilurske sedimenter ble avsatt på bunnen av et grunt hav for ca. 4-500 millioner år siden. For i motsetning til den dobbelt så gamle Nesodden-grunnen faller den yngre grunnen nærmest fra hverandre bare du ser på den. På den annen side hadde vi som vokste opp på denne andre siden av Oslofjorden gleden av å ha en rik tilgang på fossiler av livet i det grunnhavet der sedimentene ble avsatt.
I grunnfjellet på Nesodden er det ingen fossiler, og de historiske geologilinjene som kunne vært her, har inngått i en stor metamorfisk omdanning som har fjernet alle spor etter eventuelle levde liv. Men andre slags historiske linjer er derimot lange i det som skal skje i det lokalet som jeg forstår lokalt betegnes som Bygdekinoen.
Bare denne betegnelsen i seg selv vekker jo til live minner om lange historiske tradisjoner i norsk kulturliv. Til hvordan kunsten skulle bringes ut til folket, også det folket som hadde tilhørighet i små norske bygder langt fra bykjerner. Dette demokratiske idealet sto sterkt da Stortinget etablerte det som ble Norsk Bygdekino i 1948. De første bilene av det britiske merket Standard Vanguard, seinere år var det varianter av Folkevognbussen, og deres sjåfører cum kinomaskinister var en gang sterke symboler på det nye Norge og fellesskapet i den nye velferdsstaten. Når disse bilene kom til bygda var det stort oppmøte, og «alle» skulle se filmene som var på rundreise på den norske landsbygda.
Her i Bygdekinoen på Nesodden samles vi etter at bare noen få av oss har tatt turen ut hit med den nå helelektriske nesoddbåten. For det virker som de aller fleste i lokalet er lokale nesoddinger. Vi merker oss også raskt at de demokratiske idealene som lå bak etableringen av Norsk Bygdekino lever fortsatt. En ikke alt for stor gruppe tilhørere og interesserte benker seg til rundt et åpent gulv som skal fungere som «scene», eller i det minste som åsted for det som skal skje. Scene og tilskuere er på samme plan. Jeg tenker meg at det er gjennomtenkt at man ikke bruker scenen i enden av det store rommet: Denne scenen er ikke bare adskilt fra – og plassert på ‘utsiden’ av – det gulvarealet der vi er lokalisert, scenegulvet er dessuten omtrent en meter høyere enn gulvet i resten av lokalet. Tanken er ganske klar. Det skal være en direkte og likeverdig kontakt og kommunikasjon mellom utøver og tilhører/tilskuer. En demokratisk, likestilt interaktivitet mellom «scene» og «publikumsareal» skal etterstrebes.
Dette er jo tanker om organisering av kunstnerisk aktivitet som noen av oss som hadde vår ungdommelige, formative periode noen tiår før millenniumskiftet kjenner igjen. I det hele tatt er det noe med hele opplegget og det mangefasetterte, ja nærmest all-kunstnerlige programmet, som gir meg en opplevelse av deja-vue. Og når var det jeg så dette? Jo, på 1970-tallet, i ungdoms- og studentmiljø, der sulten på nye, spennende og øyeåpnende kunstopplevelser var omtrent umettelig. Jeg ser rundt meg og merker meg at jeg nok ikke er den eneste blant publikum som husker denne tidsalderen!
La oss håpe at noe av denne idealismen og de politiske målsettingene som hører til dette får fornyet kraft og styrke i årene framover. Etter at flere tiår har gått der vekslende regjeringer har gjort det de har kunnet for å etablere nye skiller, nye forskjeller, og rive ned det som gjennom nesten ett hundre år var blitt bygget opp som den skandinaviske velferdsmodellen. Eller «folkhemmet», som Per Albin Hansson – daværende leder i det svenske socialdemokratiska arbetareparti – betegnet det som i 1928.
Dette var et hjem som fortsatt de fleste utenfor Norden som studerer sosial, økonomisk og kulturell vekst og utvikling, misunner oss, og som de holder opp som et ideal for resten av verden. Men som våre hjemlandske regjeringer har gjort hva de har kunnet for å undergrave på bakgrunn av en fullstendig idiotisk idé om liberalistisk individuell frihet, og en naiv – og historisk komplett misforstått – tiltro til kapitalistisk konkurranse.
From Brazil with love and life
Slike tanker raser gjennom hodet før vi setter oss ned for å bli servert det mangefasetterte programmet festivalen presenterer. Etter en kort introduksjon og presentasjon av programmet fra de to organisatorene overlates gulvet mellom oss til perkusjonisten Celio de Carvalho. de Carvalho har bodd i Norge i bortimot førti år, og er vel på mange måter like mye norsk som brasiliansk å regne nå.
Han starter ut med en bermbau, det brasilianske en-strengede instrumentet som har et lydspekter med en bredde som ut av en annen verden. Med sang, fløyte, pandeiro (tenk tamburin) holder han oss ytterst på stolsettet i et rytmisk univers som så vidt jeg hører blant annet går i 4-4-4-3, eller altså 15 til sammen. Dette går over i tonehøyderegulert «cheek patting», som etter hvert går over i «Happy Birthday to You». Når de Carvalho så lar det ende opp i slageren «Popcorn», ei låt som drev mange nærmest til vanvidd tidlig på 1970-tallet, er det bare å gi seg over i latteren. Vi er noen heldige som har fått bearbeidet og mildnet traumet som «Popcorn» med Hot Butter fortsatt kunne ha vært. Dette skjedde ved at den fantastiske trioen Jøkleba gjorde en svært uforglemmelig og humoristisk versjon av låta tidlig på 1990-tallet – en versjon som sørget for at minnet om originalen rykket bakover.
Unge Liv Mila Jensen framførte for oss førstesatsen – «Fantasia» – fra den amerikanske komponisten George Crumbs Sonate for solo cello fra 1955, skrevet da han var 25-26 år gammel. Som komponist var George Crumb en brobygger mellom det neoklassistiske idealet i det amerikanere insisterer på å kalle «moderne klassisk musikk», og seinere mer avantgarde-rettet musikk. Morsomt, og berikende.
Dernest er det Harald Kolaas som gjennom sine burleske fabuleringer og leik med eksistensialismens store spørsmål skal lære oss å falle, «Beretninger om et varslet fall» er det kalt. Framføringen er basert på egne tekster, og på bearbeidinger av og gjengivelser av tekster av blant annet Anton Tsjekov, men ikke minst av Samuel Beckett, om jeg har forstått det riktig.
Det er basert på gestaltingen av en persona som strever med å fange livets essens, «… dere snakker om lykke, men for meg er disse ordene deres som marmelade. … Og det spiser jeg ikke!». En person som hele tiden skulle vært et annet sted, en person som alltid er på vei over i noe annet.
Men også en person som sier at «… jeg er livredd mitt publikum». Men som også virker redd for noe annet, redd for livet? «Det er en heksedans … det tar aldri slutt! … [Men kjenn:] … en søtlig duft …». Det må noteres. Alt skal skrives ned, «…det kan jo komme til nytte en gang». Men «… det tar aldri slutt!» «Alltid de samme frasene. … Evig og alltid, de samme frasene». Det er «han som skal dø, ikke jeg». ‘Jeg’ ga opp før ‘jeg’ ble født, det var ‘han’ som ble født. «Det er han som skal dø!»
Av all denne fantastiske galskapen er det lett å få en opplevelse av at vi lever i et univers som er midt mellom Molloy og Jacques Moran i Samuel Becketts roman «Molloy», første bok i hans romantrilogi. Eller rettere så opplever jeg at vi er i stadiet etter boka, etter at Moran hører stemmen fortelle ham at han skal skrive en rapport om det som skjer. Der ‘jeg’ og ‘han’ flyter sammen for Moran. Er Jacques Moran og Molloy den samme, men uttrykt forskjellig? Er dette Molloy/Moran? Alt må skrives ned!
Fire lærere tilknyttet Steinerskolen på Nesodden om jeg har oppfattet det riktig, framfører et program under headingen Eurytmi, framført av Julia Smit, Anne Marit Jensen, Anne Camilla Smit og Angela Nicolaisen. Eurytmi – kan vel best oversettes med vakker eller god rytme – er ett av de mange verktøy som Rudolf Steiner la inn i filosofien bak Steinerskolens opplæringsideal.
Jeg opplever det som de fire vestalinner, prestinnene som i det gamle Roma betjente og vernet templet til gudinnen Vesta. Gudinnen sto selv som et vern om hjemmet, om familien, og om det romerske folk. Hun var symbolisert med den evige flammen som brant i templet på Forum Romanum, og som det var vestalinnenes oppgave å sørge for ble holdt levende. Kanskje var det til og med de som ifølge den greske historieskriveren Plutark skal ha vært de fire aller første vestalinner, Gegania, Verenia, Canuleia og Tarpeia.
It goes without saying
Neste punkt på programmet blir ett av høydepunktene for min del. Ellen Ugelvik, framfører fem «Lyriske stykker» av komponisten Christian Blom. Nå er det vel kanskje ikke pianospill man vanligvis forbinder med det kompositoriske virket til Blom. Han mottok jo en Spellemann i 2017 for sitt verk «Bring me that Horizon». Verket ble framført på albumet med samtidsensemblet Ensemble Ernst og hans eget datamaskinstyrte Al Khowarizmis mekaniske orkester, oppkalt etter den persiske 800-talls matematikeren Muḥammad ibn Mūsā al-Khwārizmī.
Men her er det en rekke små pianostykker som jeg ville karakterisere som dekonstruksjoner av Edvard Griegs «Lyriske stykker». Eller er det kanskje rekonstruksjoner? Spennende, og fascinerende, verker. Framføringen til Ugelvik er framifrå og tydelig i de komplekse arytmiske sprangene, men også i de partier som nesten framstår som funky dansende. Her er det som også i Griegs verker, skyer som trekker bort og morgendugg som langsomt faller mot gresset.
Det andre høydepunktet denne kvelden kommer med Juliana Venter & Paal Nilssen-Love, duo med stemme og perkusjon. Et alt for kort, men intenst sett, der Venter virkelig viste fram hvilken musikkunstner hun er. Siste punkt for kvelden er Greg Pope, som med film, tekstopplesing og lydgenerering. «It goes without saying» kunne gjerne vært en beskrivelse av deler av settet med Nilssen-Love og Venter, men er her en gjennomgående audiovisuell «hook» som stadig framvises på skjermen. Alt mens den blir ‘unwritten’ på skjermen, eller overmales, alt etter at den fikk en langsom og nitidig tilblivelse akkompagnert av tekstlesing i første del. «… looping the loop / There’s a sound in my soup». En surrealistisk performance som gjennom sin retur til begnnnelsen mot slutten, slutter en ring. Men gir det mening?
Den elektriske nesoddbåten frakter oss tilbake til Oslo-natten.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Camilla Jensen/FRAM Kunstfest
Celio de Carvalho
Paal Nilssen-Love og Juliana Venter
Harald Kolaas
Juliana Venter
