Kvalitet i alle ledd | salt peanuts*

VOSSAJAZZ, LØRDAG 9. APRIL 2022, DAG 2: Lørdag under Vossa Jazz er alltid en travel dag. Da skal man ikke bare dyrke tradisjonene med gode venner i form av en større lunsj, man skal også få med seg et utall konserter, og noen av oss skal dessuten også delta på den tradisjonelle smalehove-middagen som festivalen arrangerer for å feire «Tingingsverket».

Når man slår ut på Richters skala
salt peanuts* startet dagen i den fine Osasalen, med en heidundrandes konsert med den japansk/svensk/norske trioen Arashi, bestående av den japanske altsaksofonisten, klarinettisten og vokalisten Akira Sakata, den svenske bassisten Johan Berthling og den norske trommeslageren Paal Nilssen-Love. For den som trengte å vekkes opp etter fredagen, var dette det rette sted å gjøre det på. For de tre musikerne matcher hverandre perfekt på energien, som tidvis kunne slå ut på Richters skala.

Sakata har vært en hovedfigur på den japanske frijazzscenen siden 70-tallet. Og når han «fyrer den af» går det unna så svetten spruter. Hans altsaksofonspill er så energisk at det nesten kan føles som han forsøker å rette ut saksofonen, og klarinettspillet overgår det meste av hva vi tidligere har hørt – langt fra Benny Goodman og andre mer tradisjonelle klarinettister. Johan Berthling er en av broderfolkets mest spennende bassister, også med masse energi, og hans «angrep» på bassen får medmusikantene til å rette ryggen og kaste seg over den fritt improviserte musikken. Og med Nilssen-Love som sisteskanse, er man garantert et energinivå og en spillestil som får folket til å måpe.

Sammen er disse tre dynamitt, TNT og langtrekkende missilraketter som kunne ha skremt Putin og hans hjernevaskede hær til full retur til de indre gemakker i Kreml. Her angripes det på alle kanter, med et samspill ut av denne verden, og med et kreativt saksofon- og klarinettspill som smeller mellom fjellene i Vossabygda. Og når Sakata messer, synger og resiterer på rått japansk, uten at vi forstår ett eneste ord av hva han fremfører, er vi plutselig midt inne i en japansk krigsfilm. Og med Nilssen-Loves frapperende omgang med trommer og gonger og Berthlings pågående bass-spill, blir dette en opplevelse som jagde all trøtthet ut av kroppen og langt opp på fjellet. (JG)

Jubilerande storbandmusikk til å bli glad av
Marius Neset skreiv tingingsverk for 30-årsjubilerande Bergen Big Band og urframføringa fann stad på Nattjazz i fjor. I oktober var dei på turné med prosjektet, og no var altså turen komen til Vossa Jazz. Gamlekinoen var fylt til siste sete så å seia, og stemninga blei ganske euforisk etterkvart som konserten skreid fram.

Neset skreiv musikken under pandemien, og hadde ein ambisjon om å laga musikk til å bli glad av, og skal ein døma etter reaksjonane i salen, spreidde den musikalske bodskapen glede. Ikkje overraskande var ein del av komposisjonane sterkt inspirert av den latinske delen av det amerikanske kontinentet, og sterkt medverkande til at det heile blei så bra, var at bandet gjennom turneen hadde kome under huda på musikken. Det var eit sjølvtrygt band ein kunne høyra i Gamlekinoen.

Bergen Big Band hadde blitt forsterka med den norsk-svenske trommeslagaren Anton Eger, ein samarbeidspartnar med Neset gjennom mange år. Han og bassist Magne Thormodsæter var eit solid rytmisk ankerfeste – sjølv om metaforen ankerfeste kjennest malplassert i høve til propellen Anton Eger.

Nokre av komposisjonane til Neset er formmessig konvensjonelle, men nest siste låt var ein kompleks suiteliknande sak der Neset i hovuddelen, hadde ein dialog med seg sjølv på tenorsaks og blei avløyst av utruleg velformulert kor av Elisabeth Lid Trøen – eit kor som hadde fortent ein noko meir framskoten plass i miksen.

Solistisk var det Neset sjølv som drog mykje av lasset, men blei også fint assistert av Thomas Dahl på gitar, saksofonisten Aksel Røed og pianist Dag Arnesen. I løpet av konserten blei også trombonist Øyvind Hage takka av etter 31 år i bandet! Siste låt, ein funky sak, var også den minst minneverdige, men då var det tid for å setja kursen mot Vossasalen og tingingsverket 2022. (LM)

Vinden blæs på Vossa Jazz
Så er det Andreas Ulvos tur med «sjølvaste tingingsverket». Det førtiende tingingsverket har fått navnet «Vindall». Et ord som nok bare et fåtall av våre lesere vil gjenkjenne. Er det vin-dall eller vind-all? For mye vind eller for mye vin? Selv om det av og til kanskje føles som mer eller mindre det samme, så bør vi nok forfølge det vindfulle sporet.

Ifølge Ivar Aasens Norsk ordbok betyr ‘vindall’ «… urolig av blest, utsatt for vind». Som garden som «… som ligg på ein vindall stad». Det blæs mykje på ein vindall dag. Da gjelder det å holde på hatten!

Slik føles også Vossabygda denne dagen, det kommer en kald og kastende vind inn vestfra. Stengte fjelloverganger og sno inn fra vest: Det er vindalt på Vangen denne dagen. Andreas Ulvo fortsetter med dette utgangspunktet å blåse vinden inne i Vossasalen denne kvelden. Men her stikker ikke snoen smertefullt i kinnene. Han sier selv om musikken at «… verket skal ha et dynamisk spenn, fra det poetiske og flytende til det mer rytmiske, fra det vakre til det rare [med] klanglig og dynamisk variasjon. … [der] jeg vil beholde [de] improvisatoriske kvalitetene også inn i det skrevne». Det han beskriver kan jo like gjerne være vindfeltet i et uvær som kommer inn fra Nordsjøen og Norskehavet, før det treffer Vestlandets kyst og kaster seg oppover dalstroka innafor, og før endelig vindblåsten svinger inn over Vangsvatnet.

Det blåser også musikalsk i verket «Vindall» denne kvelden. Med fra venstre mot høyre, komponisten Andreas Ulvo på tangenter, Giovanna Pessi på barokkharpe, Helga Myhr på hardingfele og vokal, Håkon Aase på fele, Tanja Orning på cello, Mats Eilertsen på kontrabass og Helge Andreas Norbakken på diverse perkussive membraner og overflater.

I god Vossa Jazz-tradisjon presenterer dette ensemblet en eklektisk mikstur av historisk musikk, folkemusikk og improvisasjon. Der musikken beveger og kaster seg i dansende figurer i blåsten. Det tar ikke lang tid før den musikalske vinden også tar tak i meg og løfter meg opp gjennom en serie med himmelske sfærer.

På veien vinker jeg til Zevs’ ni døtre som beskuer Vossasalen fra bak en sky. De kunstneriske musene har kommet hit ens ærend fra Olympos, påkallet av komponistens lovnad om vakker og rar musikk. Musikkens muse Euterpe vinker kraftfullt tilbake, mens hun smiler bredt. Den eneste som ser vekk fra det hele, kanskje hun kjeder seg ørlite grann, er stjernehimmelens og matematikkens muse, Urania.

Men Urania lar seg sjelden rive med i euforisk glede, slik som Euterpe og noen andre av hennes søstre. Om du da ikke kaster deg over Fermats siste teorem. Da blir det også liv i Urania. Men mye kan sies om Andrew Wiles’ bevis for at dette teoremet er et sant utsagn, men spesielt vakkert er beviset ikke. Til det er det alt for komplekst. Dette preger ikke beviset for Ulvos (foreløpig) siste teorem, «Vindall». Komplekst, ja, men dette er den slags kompleksitet som skaper skjønnhet. Det er mangslungne og fargerike musikalske vinder som blåser gjennom Vossasalen.

Når så ekstranummeret—funksjonelt nok med tittelen «The End»—kommer til endes, faller vi til ro i stolen igjen, mens de siste vindpustene svinser ut dørene. Euterpe klapper henrykt, mens de ni søstre begynner på reisen tilbake til sin fars hus. Vi andre ser etter neste musikalske hus som skal løfte oss til nye høyder. Og Vossa Jazz er et vindalt sted, også musikalsk. Så her er sjansene store. (JH)

De gamle er eldst
Første gang jeg hørte den amerikanske vokalisten Sheila Jordan (hovedbildet) på konsert, var i tingingsverket «Epilog – Bill Evans in Memoriam» i Voss kino i 1983. Da var Jordan gjest med Egil Kapstads større ensemble. Men jeg hadde allerede ihjelspilt duoplaten, «Sheila», som hun spilte inn i 1978 på det danske SteepleChase-selskapet, hvor hun spilte duo med Arild Andersen.

Tre år før pandemien satte en stopper for det meste av reising og turnering fra USA til Europa, gjestet Jordan og bassisten Cameron Brown Vossa Jazz, og holdt en rørende og vakker konsert samme sted hvor hun hadde sjarmert oss i senk i 1983.

Og i år var de to tilbake. Jordan som nå er 93 år, og «ungsauen» Cameron Brown (født i 1945), skulle på ny gjøre Vossabygda til et, om mulig, enda vakrere sted på kloden, og forventningene var skyhøye blant publikum i den gamle kinoen.

Jeg har anmeldt Jordans seneste plate, som ble innspilt i fjor, og jeg hadde klare oppfatninger om at hun nå hadde blitt for gammel til å yte vokalkunsten rettferdighet. Men jeg har tatt feil før, og gjorde det igjen. For dette ble en nydelig konsert med en ytterst opplagt Jordan, som, riktignok, ikke har den samme nydelige sangstemmen, men med en fantastisk sjarmoffensiv og en spilleglede som er sjelden, sjarmerte hun nok en gang publikum.

Jeg måtte dessverre forlate konserten før slutt, for de to holdt det gående i to stive timer, men jeg rakk å få med meg en rekke standarder, hvor Jordan lekte seg med egne tekster, spontankommenterte den strabasiøse turen fra Oslo med steinras og snøstorm og alt som hører til en vestnorsk vinter, og hennes fantastiske historiefortellinger. I tillegg fikk vi «møte» med flere av de to sine musikalske venner, blant annet Don Cherry, som hadde endret Cameron Browns liv da han var 19 år og møtte Cherry første gang.

Sannsynligvis var dette siste gang vi fikk mulighet til å høre de to sin musikalske kunst på konsert. Og alle vi som var til stede var svært takknemlige for at vi nok en gang fikk møte disse to historiefortellerne og originaler innenfor jazzhistorien. (JG)

Jazzintro
I 2022 er det på ny duka for Jazzintro. Av alle slike nasjonale lanseringsprogram må dette vera det mest vellukka. Heilt sidan i 1998 har ein makta å få fram ei mengd ensemble som har sett spor etter seg i norsk jazz. Kvaliteten på ensembla som er med, er jamt over utruleg høg, og årets kvalifiseringsrunde på Vossa Jazz bar bod om at kvalitetsnivået slett ikkje er på veg nedover.

Trioen Bento Box har ein heller original besetning med Tuva Hasle på fiolin, Benjamín Gísli Einarsson, piano og Øyvind Leite, trommer. Trioen har skrive all musikken sjølv og hentar impulsar frå moderne jazz og samtidsmusikk. Improvisasjonen har ein dominerande plass, og samtalen mellom dei tre er eit heilt sentralt element i uttrykket. Spesielt kommunikasjonen mellom fele og piano i utviklinga av temaa er med å gje trioen sin spesielle sound. Fela fekk ikkje sin naturlege plass i miksen i dei sterkaste partia, og Halse har ein del å gå på instrumentteknisk, men dette er mindre innvendingar som ikkje rokkar ved eit solid heilskapsinntrykk.

Ein kunne knapt finna ein meir rak motsetnad til Bento Box enn Munch Trio. Zakarias Meyer Øverli, tenorsaksofon og vokal, Gard Kronborg, bass og vokal og Ola Erlien, gitar og vokal dyrkar ein vekselbruk av stilartar der Michael Brecker, Bjarne Amdahl, John Hartford inngår i tillegg til eigne låtar. Ola Erlien er allereie blitt ein virtuos gitarist og har overteke Jon Larsen plass i Hot Club de Norvegé. Han imponerte stort på konserten også. Trioen hadde sin keitete sjarm, men var til tider litt bundne og samspelet var til tider prega av det, men det er ikkje tvil om at denne trioen var publikumsfavoritten. Juryen var av ei anna meining. (LM)

Sun Ra goes Chris McGregor goes strålende kollektiv
Klarinettisten Andreas Røysum er en sjelden skatt i det norske jazzlandskapet. Han er en politisk aktivist med fokus rettet mot verdens urettferdighet, og at jazzarrangører ikke skal sponses av bedrifter som tjener penger på våpeneksport. Han er også en forkjemper for den kreative musikken, og det kollektive uttrykket.

I Jazzklubben var det så vidt det store kollektivet fikk plass på scenen – det være seg både i bredde og høyde. Det tolvhodede «trollet» som Andreas Røysum Ensemble består av, er samlet sammen med noen av de beste, yngre musikerne i Norge med base her i landet og i Danmark. Ensemblet består av Andreas Røysum på klarinett og bassklarinett, Henriette Eilertsen på fløyte, Erik Kimestad Pedersen på trompet, Signe Emmeluth på altsaksofon, Marthe Lea på tenorsaksofon, Øyvind Brække på trombone, Hans P. Kjorstad på fele, Joel Ring på cello, John Andrew Wilhite og Christian Meass Svendsen på kontrabass og Andreas Wildhagen og Ivar Myrset Asheim på trommer.

Dette ble et møte i kollektivets ånd, fra en gjeng musikere som alle er store improvisatorer, og med Røysum som tilrettelegger og leder, fikk alle musikerne slippe til både solistisk og i tette og fine ensemblepartier. Av solistene la vi spesielt merke til Røysum selv, som er en av de tøffeste bassklarinettistmusikerne på jazzscenen i dag, Erik Kimestad med kreativt og fint trompetspill, Henriette Eilertsens fløytespill og Øyvind Brække som en energisk og spennende trombonist, pluss Hans P. Kjorstad som med sin fele fikk inkorporert et folkemusikkuttrykk som passet kollektivet perfekt.

Men det var heleheten som var det eminente med ensemblet. Sammen er de, om ikke like mye dynamitt som Arashi, så en ytterst god forlengelse av deres himmelstormende konsert. (JG)

Rundt den nordlige halvkule med is i bagasjen
Terje Isungset er eit unikum i musikkverda. Eg assosierer han med tre, stein og – ikkje minst – is. I 22 år har han halde på med å spela på instrument laga av is. At ein kan utforska noko slikt som eit tidsavgrensa prosjekt, kan vera forståeleg, men å ta på seg alt dette arbeidet og utvikla eit slikt prosjekt til slik perfeksjon, er meir enn imponerande. Han og isteknikar Ina Charlotte Moe har raffinert instrumenta, design og logistikken til eit nivå ein knapt kunne tru var mogeleg, og i kunstnarleg samanheng er dette alt anna enn ein gimmick.

FNs klimapanel og deira stadig dystrare rapportar gjev eit bakteppe som styrkjer relevansen i Isungsets bodskap. Lyden av rennande vatn frå høgtalarane bak i salen gjev ikkje berre assosiasjonar til idyllisk snøsmelting om våren, men er også eit varsel om ein nært føreståande og varsla katastrofe. Slik sett blir det på meir enn ein måte kunstnarleg naudsynt å dra inn vokaltradisjonar som strupesong og joik. Dette er kulturar som er avhengig av isen. Arve Henriksen og Anders Jormin ville eg gått på konsert med i kva konstellasjon som helst, men her er dei katalysatorar som eit slikt prosjekt ikkje kan vera forutan. Eit høgdepunkt! (LM)

Et musikalsk overflødighetshorn
Det første overflødighetshornet ble til da den unge Zevs—som ble skjult for ikke å bli tilintetgjort av sin far Cronus—ved et uhell brakk av det ene hornet til geita Amaltheia som hadde foret den unge Zevs opp med sin melk.

Møtet med Jeppe Zeebergs musikk er som et møte med Amaltheias horn. Det blir aldri tomt, det fortsetter å levere godsaker og musikalske næringsmidler i all evighet. Pianisten Jeppe Zeeberg er velkjent for våre lesere, ikke minst etter mange konsertanmeldelser av redaktøren fra København.

Zeeberg har startet kvartetten Absolute Pinnacle of Human Achievement for å kunne formidle sin brede og fullstendig unike, eklektiske musikkfilosofi. Som Amaltheias horn, inneholder Zeebergs musikk alt. Og greier på veien å gjøre det helt særegent, noe som ikke likner på noe annet. I hvert fall ikke noe annet enn Zeebergs musikk.

Med Henrik Olsson på gitar, Casper Nyvang Rask på bass og Søren Høi på trommer, raser musikalske inntrykk og uttrykk, sprell, innfall og utfall, som en musikalsk lapskaus. Å beskrive et kunstverk som lapskaus oppfattes vanligvis som negativt. Enda så god en lapskaus kan være. Her er det brukt i den aller beste mening.

I en lapskaus skal det være en god balanse mellom alle de ulike og komplementerende smakene. Alle smakene skal være gjenkjennbare, men de skal gjensidig forsterke og utfylle hverandre. De blir beriket av samvirket med de andre delene av paletten. Men det skal også være en integrasjon av de ulike bestanddelene. Lapskausen skal være så mye mer enn bare en bredde av ulike smaker. En pluss en pluss en pluss … en er mye mer enn tre, fire, fem, … Som den algebraiske topologien til en uendeligdimensjonal funksjonskategori skal den transcendere—overskride—sine egne bestanddeler. Den skal være som et utømmelig cornu copiae.

Stride piano kombinert med Bachpreludier og toccata, boogie woogie med seriell musikk og metall, alt eller ingenting! Galskap, sier du? Ja, det er galskap, og det er kun Jeppe Zeeberg som kan få dette til å henge sammen som en god lapskaus. I de aller fleste andres hender ville det falle fra hverandre. Men her koagulerer det og skapes nye og medrivende koplinger mellom de ulike ingrediensene.

Med hodet fullt av Jeppe Zeebergs herlige lapskausmusikk trekker vi oss tilbake for å samle krefter til den siste dagen i vårens vakreste eventyr. (JH)

Tekst: Johan Hauknes (JH), Lars Mossefinn (LM), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie

Akira Sakata