ALL EARS-FESTIVALEN DAG 3, GAMLE MUSEET, OSLO, LØRDAG 16. JANUAR 2016:
Vi har hørt mye god musikk disse dagene, men er ikke mettet. All Ears-festivalens tredje kveld er snart i gang. Og vi har igjen lutret øre og øyne.
Første punkt på dagens program er støy-duoen WAAAHAWAD – We Are All Alone Here And We Are All Dead, med Nora Fiona Eriksen og Fredrik Falk i samarbeid med videokunstneren Peter Horneland. Duoen har i lang tid vært et kjent undergrunnsfenomen, og festivalen fortjener honnør for å løfte dem opp fra denne kjelleren i Oslos musikkliv.
Det starter med en allegori over de gamle pilot-TV-signalene som ledsaget det som «i gamle dager» ble omtalt som «prøvebildet». «This is the audio circuit of the WAAAHAWAD service», gjentas og gjentas over en prøvepalett over farge-spektret, før det vokser fram en voldsom lydvegg over et kaleidoskopisk videokollage av live-bilder av duoen.
De to skaper et fascinerende dronende lydlandskap, men etter hvert blir det for voldsomt. Selv med øreganger stappet fulle med isolerende propper, ble trykket for voldsomt. Jeg kan ikke se at bassdroner som gjør deg fysisk dårlig gjennom sin direkte påvirkninger på kroppens organer er kunstnerisk nødvendig. For meg ble det så sterkt at jeg måtte forlate lokalet.
Etter opplevelser som dette er et ikke rart at tinnitus sprer om seg, selv langt ned i alder. Etter seanser som dette, tenker jeg umiddelbart etterpå, kan jeg snart stemme gitaren etter tinnitusens pilottone!
Heldigvis var ørene fremdeles friske etter at jeg avbrøt dette første settet. For neste punkt var det som vi forventet ville bli blant festivalens aller fremste konserter. Det var tid for den belgiske legenden Fred van Hove på klaver og nederlandske Ab Baars på saksofon, shakuhachi fløyte og klarinett.
Og for et sett det ble. Dette var andre gang de spilte sammen på en scene – forrige gang var i følge Paal Nilssen-Loves introduksjon 25 år siden! Det hørtes overhodet ikke. At de hver for seg er fantastiske musikere visste vi, og at de kom til å levere stor musikk sammen forventet vi. Men at de kunne skape slik rein magi sammen som de gjorde denne kvelden var ikke bare en gedigen bonus – det var et mirakel!
De to leder oss gjennom et bredt følelsesspekter – fra det store til det små – og tilbake igjen. Forventningene våre ble overhodet ikke skuffet. Da Baars etter en snau time spurte «… would you like another one?» ville den som hadde våget å si nei blitt gitt en behandling av oss andre som ikke har vært sett etter den katolske inkvisisjonens dager.
Etter dette ville alt annet blitt å ligne med sitron-sorbeten som blir brukt om munnrensende mellommat i en fullverdig italiensk middag – som pausemusikk. Nå var det neste punktet støy-kvartetten som går under betegnelsen FEN, så det ble en noe voldsom sorbet, noe i retning av å få en isbombe i stedet for en lett sitronsorbet.
FEN, eller Far East Network, ledes av Otomo Yoshihide, som også denne gangen spilte på sin velbrukte Gibson ES-175. Deretter fra venstre mot høyre på scenen, Ryu Hankil fra Sør-Korea, Yan Jun fra Kina og Yuen Chee Wai fra Singapore. FEN har eksistert noen år – den hadde sin debut på MIMI Festivalen i Marseilles i 2008. De leverte et drivende flott sett, men det er noe ødeleggende med lydmakere som ikke gir noen visuelle kjennetegn på kommunikasjon, hver i sær konsentrert om sine knotter, duppeditter og strenger. Og med kremfløte i sorbeten, ble dette mektigste laget for undertegnede.
Det var derfor en lettelse å fortsette over til nestsiste settet, med Frode Gjerstads TiPLLE-trio. Med amerikanske Kevin Norton på vibrafon og perkusjon og New Zealandske David Watson på gitar – den siste er også en meget habil sekkepipeblåser, men dette fikk vi ikke høre denne kvelden. Gjerstad – selvfølgelig – på klarinett, fløyte og alt-saksofon.
De tre viste til fulle hvordan moderne akustisk impro/frijazz kan utnyttes til å skape vakker musikk. Lydhørheten mellom de tre er åpenbar fra første stund, og det er ingen problemer å høre hvordan de musikalske ideene vandrer over tid og mellom musikantene. Glitrende! Og da Gjerstad også spør publikum om de tåler en liten til, er det igjen ikke nei i munnen hos et publikum som har sittet som på nåler gjennom settet.
Siste punkt denne kvelden er også en første-gangs-opplevelse. Hedvig Mollestad og hennes blonde Gibson ES-335 gitar – duoen alene på en scene. Vel, ikke helt, sammen med de to var det en lang rekke, bokstavelig talt, med loops, fuzzers, delays og andre lydmanipulerende gadgets. Med bue over gitarstrengene maler hun opp brede penselstrøk av lyder. Hun trekker opp landskap med fascinerende detaljer og bilder. Både med og uten bue. Hun viser nok en gang at hun ikke er begrenset til et musikalsk språk vi kjenner fra hennes trio. Strålende!
Video-filmede utdrag fra konsertene er lagt ut på All Ears hjemmesider.
Og med det erklærer jeg den femtende All Ears-festivalen for avsluttet! Velkommen igjen den andre helga i januar i 2017!
Tekst og foto: Johan Hauknes
