SESONGÅPNING, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 17. JANUAR 2025: Hvert år møtes vi her, etter juleferiens mange eksessive eksegeser, kanskje noen kataklysmiske katekeser, men definitivt ingen askekledte askeser. Det er igjen tid for vårsesongens første ordinære konsert på Nasjonal jazzscene og et ritual vi kjenner så godt: Et lite glass med noe godt i, utvalgt av barsjef Øyvind, med kledelig nøkternhet i valget, de mange gjensynshilsener som skal gjøres, inderlig mente lykkeønskninger om godt år, scenesjef (den andre) Øyvinds kortfattede og springende presentasjon av et rikholdig vårprogram, og der den viktigste beskjeden er; – les mer på våre nettsider!
Og de siste årene, alt dette med en yrende forventning om et nytt bestillingsverk – det første bestillingsverket vi får høre hvert av disse årene. Vi håper, nei, forventer, alltid at Nasjonal jazzscene forsyner oss med et nyskapende, spennende, fordomsfritt og vanebrytende bestillingsverk, et bestillingsverk som vil sette spor i sinn og hjerte, i hode og kropp.
Sitter det i hode eller kropp? er ett av de spørsmålene som de av oss som har vært rammet av psykisk sykdom ofte blir møtt med. I spørsmålet ligger det en fordom om at psykisk sykdom er noe som sitter i hodet, og dermed som sykdom er mindreverdig; det er egentlig ikke en ordentlig sykdom. Kan de ikke bare ta seg sammen? Implisitt forstått, … som oss andre!
Svaret er at spørsmålet selv vitner om en grunnleggende fåkunne. Dette gode norske ordet om situasjonen beskriver ikke bare at det mangler kunnskap om et fenomen, situasjon eller tilstand, men også at det fullstendig mangler en grunnleggende forståelse av problemstillingen. I tillegg til at spørsmålet viser at vedkommende (nødvendigvis og heldigvis) aldri har opplevd en slik tilstand som den psykisk (p)syke og dessuten utviser manglende empati, vitner uttrykket for denne fåkunna også om en manglende kritisk holdning til egne fordommer.
Om du mener at det er realforskjeller mellom somatiske og psykiske sykdomstilstander, at det er et fundamentalt skille mellom kropp og sjel, soma og nous, corpus og anima, så bør du være forsiktig: Du vil lett risikere å komme med hodeløse tilsvar. Du halshogger ikke deg selv, gjør du vel? Halshogg ikke den andre. Ikke drep ham, selv om jeg kommer med et svar.
Nasjonal jazzscene står i en unik særstilling blant ikke bare Norges jazzklubber, men også blant Europas jazzklubber. Vi er vant til, og forventer, store kunstneriske opplevelser gjennom scenens bestillingsverk, og så langt er vi ikke blitt skuffet. Alltid annerledes, alltid nytt, alltid spennende for den som har beholdt barnets åpne sinn mot verdens ukjente tilstander. I 2022 var det Mette Rasmussens fantastiske Trio North, med bestillingsverket time Travels Through Us. I fjor var det Kristoffer Kompens historisk dybdeborende Upstream prosjekt som sto på scenen. Og i år er det Marthe Lea som har fått ansvaret for å legge fram sitt nye prosjekt.
Det blir fullstendig feil å karakterisere Ode til lek, som en sanghyllest til spillet og leiken, et verk. Det er en plattform, et rammeverk for improvisert og teatral framføring, Lea vil si mer enn det musikken selv kan frambringe og formidle. På engelsk ville tittelen bli oversatt til (An) Ode to play, og dermed blir den underliggende dualiteten mellom å hoppe og danse og å framføre musikk, mellom leiken og spillet, langt tydeligere. På norsk er den fortsatt til stede, men langt fra like framtredende som på engelsk, med play og tysk Spiel.
I Skandinavia har mye av betydningsrommet etter det germanske opphavet til play og pflegen blitt fylt opp av det norrøne leikr, fra laikaR, i betydningen utøve, leike eller bedrive sportslige aktiviteter. Dette norrøne opphavet kan opprinnelig ha betydd leik og dans, endog ‘hopp og sprett’. Betegnelsen lay på en ballade framført med tonefølge, eller et lyrisk dikt, eller en verdslig sang til framføring, har det samme opphavet. Vi kunne derfor kanskje oversette lay med dansemusikk! For dette er jo også en leik. Og en hyllest til denne leiken.
En ᾠδή, (ōidé), er jo selv en sang, en poetisk form for sanglig framføring. Fra det greske opphavet kommer dermed komedie og tragedie … og melodi. Men også rapsodier, uansett hvilken farge de kommer i. Leiken er den eksplorative utforskingen av egen livsverden, leik er en strategi for å utforske og å lære om denne egne livsverdenen, dens rammebetingelser og dens møte med den andres livsverden. Leiken er en essensiell del av sosialiseringen, det er leiken som lærer alle barn, i alle aldre, å skape noe sammen. Hva det krever av kollektiv lydhørhet for å kunne gjøre det, men også av betydningen og krafta i individuell spontanitet.
Lea framlegger denne oden, poesien, slik: Hennes «… idé er å skape rammeverk som åpner for muligheter, at musikernes erfaring og kunnskap om egen musikk, det springende punkt for å hoppe ut i det ukjente, for øyeblikket. Man skal kunne strekke seg, finne ny tekstur, gjøre umusikalske bevegelser, sette seg fri». «Lek er for Marthe Lea det uoppdagede, ukjente, det frie og spontane og det som ligger i fremtiden», heter det i programteksten.
Ode til lek, hyllesten til leiken, til galumfen, er langt mer enn en sang mens vi leiker, Ode til lek er ikke ment som et tidsfordriv. Med seg har hun da også «… musikere som er perfekte for oppgaven, hun har spilt med alle, men de har ikke spilt med hverandre». Hans P. Kjorstad på feler, Lisa Ullén på piano, og Axel Dörner på sleidetrompet. Lea selv på fløyter og tenorsaksofon. Samt alle på alt annet.
Jeg tror nok en del av publikum ble tatt litt på senga av det som skjedde. For dette var ikke et konvensjonelt bestillingsverk, dette var en unik hendelse, noe som var framført denne ene gangen og aldri vil noen se noe liknende. For neste gang Marthe Lea vil sette opp igjen dette rammeverket, blir det noe helt annet.
Flygel, en eneste mikrofon, forsterker til Kjorstads feler, ellers ingen tekniske remedier. Resten er tørt, akustisk, noe som ytterligere understreker det unike. Men hva er det? Et bord, med fire stoler, en plante til pynt midt på bordet, samt fire flûtes med prosecco. En setting som vil være noe annet enn en scene for musikalske framføringer. Men hva?
Det starter ut med en minimalisert linje, med en punktering. Og derfra ser verken kvartetten eller vi oss tilbake. Hva var det? En del konsert, en del improteater, en dash surrealisme, Fluxus lever. Selv opplevde jeg meg henkastet til performance-kulturen på 1970-tallet, tenk Finnerud-trioens performative framføringer på Høvikodden.
Hører du de frosne ertene falle? Tikkatikktikktikktikkatakktikktikk … Husker du Bjørnar under bass på inn- og utfall? Du gikk aldri uforandret fra en framføring ved Høvikodden, eller for den sakens skyld, fra en kuratert utstilling samme sted. Hva er kunst? Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Og hva er ikke ikke-musikk?
Vi ler, vi gråter, vi lytter, vi ser. Vi er. Vi lærte i grunnskolen at Henrik Ibsens Peer Gynt og Brand var motpoler, at det dreidde seg om ‘å være seg selv nok’, mot det ‘å være seg selv’, fullt og helt. Intet kunne vel være mer undergravende og feilaktig. Brand er jo en tragisk skikkelse, drevet av sin tro, og på mange måter av sin selvgodhet. Ingen av oss har retten til å sette oss til dommer over de andre. Uenighet er ingen dom, ikke å skjønne eller å kunne forstå er heller ingen dom. Men når fåkunna drar generelle konklusjoner og avviser enhver mening, da er det gått over femten streker. Det man ikke skjønner i dag, er grunnlaget for ny innsikt i morgen, sier et gammelt jungelordtak.
Ahhh, «det er en performance?» … spør Kjorstad etter en god stund med absurde inn- og utfall. En ‘konsert’ med Marthe Lea er aldri bare det. Musikalske innfall fra øst og vest, noe jeg opplever som en japansk barneregle, norske folketoner, en leik med lyden av lyd, med lyden av lyden av lyd, barnslig og barnlig. Ullén og de andre er speisa, men ikke i space. Det er her og nå, ikke der og da. Naiv galskap, sprelsk impro, … når Dörner og Lea står fram på scenen, og taler, med lavt volum, og det eneste vi kan høre er de vislende s-lydene.
At Axel Dörner kan være et musikalsk komisk talent har vi visst fra før. Særlig i kontrasten til den ekspressive leiken til hans åndsbroder Rudi Mahall. Men at Dörners intense og konsentrerte blikk og ordleik også kan fungere som en motvekt til Kjorstads Cleese-sque krumspring og eklektiske dans.
Deres vandring i rommet, på galleriet, foran oss, ved siden av oss, bak oss, over oss, skaper et teaterrom som omfatter alt, det er ikke lenger noe skille mellom scene og sal, mellom utøvere og tilhørere. Vi er alle aktører i denne dansen. I dette spillet, i denne leiken.
Leikende eksistensialisme, er en betegnelse som faller ned i hodet mitt. Som dadaismens intensjon, om gjennom humoren og leiken å utsi noe viktig om vår eksistens. Surrealisten, dadaisten og fluxus har det til felles at det er «ej blot til lyst», som det heter på prosceniet i Det Kongelig Teaters gamle scene i København. Vi ønsker alle å forstå det ubevisste sjelsliv. I 1890 skrev Knut Hamsun essayet «Fra det ubevidste Sjæleliv». Essayet ble publisert i Samtiden, du kan lese originalen i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek. I den nye litteraturen skulle vi «… erfare lidt om de hemmelige Bevægelser, som bedrives upaaagtet paa de afsides Steder i Sjælen, den Fornemmelsernes uberegnelige Uorden, det delikate Fantasiliv holdt under Luppen, disse Tankens og Følelsens Vandringer i det blaa, skridtløse, sporløse Rejser med Hjærnen og Hjærtet, sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv». Det er jo akkurat det den gode kunsten skal gjøre, det er denne utfordringen ny musikk skal gi oss. Kanskje var det akkurat Dörners og Leas «hvisken» som ga meg denne assosiasjonen. Men uansett; Lea & Co. er på god vei til å gjøre akkurat dette.
I denne tid der vi blir moret til døde, også av våre allmennkringkastere, er denne dybdeboringen essensiell, ja, tvingende nødvendig. En gang var det en selvfølge at disse kringkasterne skulle være kultur- og samfunnsbyggere, de skulle ledes av et allment opplysningsideal, der også tilgangen til «smal» kunst og kultur skulle være sentral. Allmennkringkasterne var en viktig brikke i Folkhemmet, i velferdsstaten. I dag oppleves det som om formidlingen av allmennrettet kultur dreier seg en og aleine om hva publikum «vil ha», noe som i dag har ført til et mediebilde som desavuerer kunnskap, innsikt og dybdeforståelse til fordel for «instant gratification». Det er en parodi og en travesti av ideene bak «public service broadcasting» slik de en gang var formulert.
Det er derfor det er en lettelse å oppleve kunstnere som Marthe Lea og hennes kumpaner som våger å utfordre dette. Humor er alt for alvorlig til å overlates til underholderne. Når vi igjen er på vei mot et samfunn der muligheten til å utvikle en dypere forståelse av vår egen eksistens er forbeholdt et marginalt mindretall, vil dette ‘underholdningstyranniet’ – vi gir jo bare folk hva de vil ha – igjen bidra til å skape nye klasseskiller. Den underholdnings-orienterte markedskulturen og -fetisjismen som i dag synes å være nærmest enerådende, også på kunst- og kulturfeltet, vil på lang sikt undergrave våre ekvitable demokratier.
Velferdsstaten, som vi har brukt 150 år på å bygge opp, kan rives ned på et fåtall år. Den kommende mandagens planlagte hendelser, mandag 20. januar 2025, står som et signalflagg om hvor galt det kan gå, når evnen og viljen til kritisk tenking ikke lenger er tilstede hos store grupper i samfunnet. At det skulle gå så kort tid før Neil Postman fikk rett, var vel ganske utrolig for 40 år siden da hans bok kom ut. At de som karakteriserte Postman som luditt skulle bli motbevist så fort, var nok overraskende, selv for de mest involverte.
Det er da deilig å oppleve å bli provosert av Marthe Lea: Å bli skrubbet mothårs. Det er dette som stimulerer til refleksjon, læring og utvikling. Den som kun blir klappet medhårs, går en intellektuell død i møte. Det burde et annet gammelt jungelordtak ha sagt. Men om det ikke er det, er jeg overbevist om at Guran ville ha nikket anerkjennende.
Jeg levde med i to sett med Marthe Lea, Axel Dörner, Lisa Ullén og Hans P. Kjorstad. Jeg ble provosert av de fire. Jeg gledet meg over det jeg så og hørte. Jeg lærte av LDU&K. Takk! De skal har kudos for å ta et slikt skritt, å bryte så totalt med et publikums konvensjonelle forventninger om hva en konsert er. Å hoppe på line uten sikkerhetsnett. Det kan bli som lyden av en råtten appelsin som treffer gulvet: Splosjsj! Eller det kan bli lyden av en spretten gummiball som farer som ei uforutsigbar kanonkule på kryss og tvers i rommet. Og alt i mellom. Dette var definitivt ingen råtten appelsin. Syrlig, sprettent, leikende, spillende. Så takk igjen!
Det ble en ode til leiken, til spillet, til det å leike, til det å spille. Takk!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Ode til lek
Marthe Lea og Hans P. Kjorstad
Åttehendig piano
Lisa Ullén
Axel Dörner
Hans P. Kjorstad
