Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Let the games begin the beguine

VOSSAJAZZ, FREDAG 23. MARS: SĂ„ er vĂ„rens vakreste eventyr i gang. Det startet allerede pĂ„ torsdag, med nĂŠringslivseminar med temaet Voss – bygd for alle? hvor hovedfokus var pĂ„ den stadig Ăžkende fremmedfientligheten man finner (ogsĂ„) i Norge. Men det foregikk fĂžr salt-peanuts.eus utsendte ankom festivalen, derfor fikk de lĂžse de lokale problemene uten oss.

Men pÄ fredag formiddag var vi pÄ plass, og startet med avslutningskonserten til et prosjekt med jazzstudenter fra NTNU i Trondheim, det som i jazzmiljÞet gÄr under betegnelsen «jazzlinja». To vokalister, pianist, keyboardist, gitarist, to bassister og trommeslager i et heftig go fremadretta sett, hvor moderne jazz ble blandet med hip hop og rocka anslag. Bandet beviste ettertrykkelig at det fremdeles foregÄr mye positivt pÄ jazzlinja, og dette er nok en gjeng musikere vi vil fÄ hÞre mer til senere.

«Hva er det jazzen har som jazzen av og til ikke har?» spurte Jan Erik Vold fĂžr han la til: «Jazz handler om folkeskikk ogsĂ„». Samunnsrefsaren Vold rista litt i sine eigne. Mangel pĂ„ feiring og markering av maestroen Egil Kapstad sine runde dagar pĂ„ tampen av livet, er ei unnlatingssynd som dei rette herrar og damer mĂ„ notera seg, og sĂ„ fĂ„r dei same minnast orda til Osamannen. Etter eit par dikt og ein anekdote om saksofonistens Zoot Sims erklĂŠrte Vold den 45. Vossa Jazz for opna. FĂžr det hadde som vanleg JĂžrn Styve og JĂžrund Indrehus gjeve oss Vossa Jazz-kjenningen «Heime pĂ„ steinane».

SĂ„ var det berre Ă„ seia som i IOC: «Let the games begin the beguine». PĂ„ scenen stod eit skikkeleg kremlag valt av Arild Andersen (hovedbilde). Marius Neset pĂ„ saksofonar, Helge Lien, piano og Fender Rhodes og Gard Nilssen, trommer og sjefen sjĂžlv pĂ„ bass m/ wah-wahpedal!

Konserten opna med «Rose Window» frĂ„ plata av same namn. Dette er ei trioplate utgjeven i serien European Jazz Legends med nettopp Helge og Gard. Det heile opna med ein klassisk Andersen-intro fĂžr Neset introduserte temaet og fĂžlgde opp med eit kor som indikerte at han ikkje var heilt varm i trĂžya. Lien fĂžlgde opp med eit kor med til dels kontrasterande idear og Andersen avslutta med eit groovy kor som berre han kan. Dei heldt fram med «Science» frĂ„ same plate fĂžr dei roa han ned med Pat Methenys «This Belongs to You» der Neset leverte eit strĂ„lande dynamisk kor som Lien sparka i gang med ei grieg’sk akkordrekkje og Nilssen runda av med eit frapperande trommekor.

«Venise» blei hĂžgdepunktet for meg. Andersen la grunnlaget med eit sugande ostinat der tidlegare nemnde Wah-wahpedal kom til sin rett. Nilssen fĂžlgde opp med eit trommespel som spesielt Tony Williams-fans sette stor pris pĂ„. Neset var neste mann ut med eit fragmentert kor i beste Shorter-stil, og ein kjende seg fĂžrt attende til tidleg 70-tal.

Etter balladen The Day kom ei hylling til Billy Hart der Neset og Nilssen jaga kvarandre i ein intens duo fĂžr dei gjekk over til eit kvartettparti som vekte minna om tidleg Return to Forever, og Andersen hadde nokre generĂžse bukk til Stanley Clarke. Konserten blei avslutta med klassikaren «Mira» fĂžr dei runda av med «Saturday» der Neset spelte pĂ„ heile registeret og Nilssen viste kva eit par golvtammar kan brukast til.

Opningskonserten blei ein triumf for Arild Andersen og Vossa Jazz. For Andersen blei konserten eit prov pÄ den einestÄande plassen han har og har hatt i internasjonal jazz i snart 50 Är. Han kan dra vekslar pÄ 70-talets musikalske magi og transformera det til eit moderne uttrykk i samspel med langt yngre musikarar og fÄ det beste av to univers. Han kan gjera det med ein einestÄande autoritet fordi han var sentral dÄ, og han er minst like sentral no.

Det er ikkje langt mellom trommeslagarane som ogsÄ er orkesterleiarar. Trommeslagarar som ogsÄ er profilerte komponistar er det fÊrre av. Eg kjenner ikkje bakgrunnen for at Trude Storheim tinga musikk av den finske trommeslagaren Olavi Louhivuori, men om Louhivuori har statistikken og soga mot seg, viste han med bravur at trommeslagarar ogsÄ kan komponera. Det meste av musikken var svÊrt lÄgmÊlt og roleg. Til tider var steminga neddempa meditativ. Det overraska meg at ein trommeslagar lagar musikk der hans rolle som instrumentalist er sÄ til dei grader avgrensa.

Musikken passa Trygve Seim og Jakob Bro perfekt. Seim fekk brukt sin spesielle sakstone, og Bro spelte pÄ heile effektregisteret. Palle Danielsson prega musikken med sin sÊreigne basstone, men han var ikkje like komfortabel med deler av basspartituret. Louhivuori hadde til tider gjort bass- og trommepartituret innflÞkt. Me kan sjÄ fram til at dette kjem pÄ plate. Storheim treng ikkje angra tinginga si!

Den amerikanske gitaristen Mary Halvorson, hÞrer man ikke sÄ ofte i Skandinavia. Men Vossa Jazz hadde kapret henne i Är, pÄ turneen med sitt nye prosjekt, Code Girl. Med seg i bandet har hun trompeteren Ambrose Akinmusire, en av de relativt nye, amerikanske stjerner pÄ jazhimmelen, veteranbassisten Michael Formanek, trommeslageren Tomas Fujiwara og vokalisten Amirtha Kidambi. Og allerede fra fÞrste tone oppdaget vi at dette ville bli spennende og nytt. I de partiene Kidambi medvirket, fikk musikken et nesten verdensmusikalsk tilsnitt og hennes sang var original og ny, sÊrlig i en slik spesiell setting. Og Akinmusire, som ikke tidligere har vÊrt noen favoritt for undertegnede, leverte knivskarpt spill som fungerte perfekt i helheten. Bassist Formanek og trommeslager Fujiwara var selve limet i sammensetningen, og sÊrlig syntes jeg Formanek leverte solid, bÄde i ensemblespillet og i soliene.

Og over, under og ved siden av det hele, regjerte Halvorson med sitt spennende og fine spill. For undertegnede ble dette dagens hÞydepunkt, og det var godt at sÄ mange hadde funnet veien til Café Stationen for Ä oppleve den nyeste delen av «Brooklyn-jazzen».

Et godt stykke fra Brooklyn oppholder den svenske trompeteren og orkesterlederen Goran Kajfes seg. Med sitt Subtropic Arkestra, tar han oss med til landene rundt Balkan, kombinert med litt afrikansk Ăžrken-jazz, sammen med noen av de beste musikerne i Sverige per i deg.

Vi fikk mÞte saksofonistene Per «RusktrÀsk» Johansson og Jonas Kullhammar, bassisten Johan Berthling, gitaristen Reine Fiske, organisten Tomas Hallonsten og trommeslageren Johan Holmegard,ved siden av Kajfes, i et flott sett hvor man bare kunne lene seg tilbake og nyte. Rytmisk svevende og swingende, solide solistparter, fantastisk samspill og fine kompsisjoner og strekk. En «höydare» som de selv ville ha uttrykt det.

PÄ denne fÞrste kvelden av Vossa Jazz var det uvanlig mange mennesker pÄ de forskjellige konsertene. Det er mange Är siden vi har opplevd like stor publikumstilstrÞmming til festivalen. Og hvis dette fortsetter resten av weekende, tror vi festivalsjef Trude Storheim kan smile hele veien til banken pÄ mandag. Vi kommer tilbake med mer i morgen.

Tekst: Jan Granlie og Lars Mossefinn
Foto: Jan Granlie


Gard Nilssen med Arild Andersen Quartet


Marius Neset med Arild Andersen Quartet


Mary Halvorson


Ambrose Akinmusire


Goran Kajfes Subtronic Arkestra


Ole Mofjell pÄ jam

Skriv et svar