KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 3, FREDAG 7. JULI 2023: Det koster krefter å dekke en norsk jazzfestival. Kanskje har vi en tendens til å være i overkant optimistiske i hva vi ønsker å dekke. I det minste når vi i tillegg står på programmet selv for sjette gang. Fredagen startet som kjent med en åpen forelesning om George Russell og hans betydning for norsk jazz og for Kongsberg jazzfestival av undertegnede.
Den mest bemerkelsesverdige konserten Russell ga i Kongsberg var nok kirkekonserten i 1971. Russell fikk et bestillingsoppdrag fra festivalen, i stor grad finansiert av Kulturrådet. Verket «Listen to the Silence – A Mass for Our Time» ble framført for bortimot 3000 publikummere i kirken. Regnskapene etter framføringen ender med en slutteregning på nesten 55 000,- kroner, eller i dagens numismatiske verdier, et sted mellom en halv og en hel million kroner, avhengig av om en regner pris- eller lønnsindekser. Besøket gikk, er jeg fortalt, langt over grensene for hva som var tillatt, men foreldelsesfristen for straffeansvar er for lengst passert, jfr. Straffeloven §86, første ledd. Det har antakeligvis i nyere tid ikke vært flere tilstede i Kongsberg kirke samtidig, enn denne gangen, den 26. juni 1971. Vi lukker øynene og vugger med overkroppen, også for å vise verden av vi har et følsomt sinn, helt i tråd med Øyvind Thorsens korollar, omtalt i torsdagens festivalrapport.
I disse dager der Russlands terrorbombing av den ukrainske sivilbefolkningen og den blinde volden på den ulovlig okkuperte Vestbredden av Netanyahus høyreekstreme Israel er så dagligdags at vi knapt leer et øyelokk over det, kan det være verdt å minne oss om Russells nå over femti år gamle verk om menneskets grusomheter og kriminalitet mot menneskeheten. Gjennom introvert lytting – Listen to the silence within yourself – kan du oppnå metanoia – ettertanke, refleksjon. Kraft til omvendelse og personlig utvikling. Kraft til å forandre verden – til å gjøre den til et bedre sted å være for oss alle.
Stemmene som vil lage skiller mellom oss og de andre, mellom et vi og et dem, er i dag svært mange, og de roper med svært høy røst. Øredøvende høyt. Dette skjer i en tid der behovet for det store Vi, som inkluderer oss alle, er større enn noensinne før i menneskehetens minst to millioner år lange historie, en historie som i hvert fall strekker seg tilbake til da vår slektning Homo habilis og vår forfar og formor Homo erectus vandret over store deler av Jorden og la den under seg.
En gang het det at vi alle var afrikanere – vi er alle en del av et stort Vi. Enn så vakker og enkel som den måtte være, denne fortellingen er i dag dessverre paleontologisk og paleoantropologisk utdatert. I dag er vel den faglige konsensus heller at vi alle er barn av en stor multikulturell euroasiatisk historie, en historie med store vandringer over millioner av år, der vi alle en gang har vært noens dem.
Men selv om den vakre ‘Out of Africa’-fortellingen som ble fortalt med store bokstaver for noen tiår siden, i dag er erstattet av en langt rikere og kompleks evolusjonshistorie som sprer seg over hele de afroeurasiatiske landmassene, lever den enkle Afrika-historien med fra en stam-mor Lucy med diamanter i Øst-Afrika videre i kulturhistorien. Som med Russells store verk «The African Game» fra 1983/85. Et verk som også vokser ut av og henger sammen med Russells liv, virke og erfaringer i Oslo, Stockholm og Molde og på Kongsberg.
Og som et ideal beholder fortellingen sin kraft, selv om den faglig sett er utdatert. Skal vi redde oss selv og vår verden, må vi se oss selv som et felles Vi. Det finnes ikke noen som er de andre.
Låvefest og Lesvos
Etter en rimelig godt besøkt forelesning med et flott publikum, skyndte jeg meg ned til Kunstnerlåven. Det er med blandede følelser jeg nærmer meg Låven i Klokkerbakken – det var her jeg opplevde Peter Brötzmann for nest-siste gang for ett år siden. Brötz vil bli savnet.
Nå er det en duo satt sammen for anledningen vi skal få høre. Henriette Eilertsen har vi sett og hørt i flere sammenhenger, ikke minst gjennom hennes mange bidrag til OJKOS – Orkestret jazzkomponister i Oslo. Hun har vært en av de som igjen har løftet fløyta opp til et spennende og interessevekkende instrument igjen. Making the Flute Great Again! Sammen med seg i dag har hun basso eminento Michael Duch, professor ved jazzlinja på NTNU. Sammen skaper de vakker musikk.
Hva man kaller denne musikken er irrelevant, det er bare én ting som gjelder, det er at det skapes musikk som fanger deg inn og leder deg gjennom et kaleidoskop av farger og stemninger. Med rommets fargerike utstilling som medskapende faktor. Sammen med Anja Lauvdals sett her i fjor, har jeg nå også fått skapt andre og ferskere minner fra dette rommmet. Selv om Brötz’ sjel og musikk fortsatt vil leve med meg her inne. Her også inkludert hans omtale av sin KOLS-diagnose – «my lungs are fucked up». Den såre sorgen vil for alltid leve med meg her inne.
Neste post på fredagens program er Thomas Strønens andre konsert: Sammen med fotograf Knut Bry tar Strønen med seg sitt band Time is a Blind Guide og skaper en stor time med multimediell magi i Sølvsalen. Verket med denne magien er kalt «A World without Borders» – en grenseløs verden. Festivalen har endelig skjermet av den store glassveggen ut mot Hasbergdalen og Vandreheimen med et stort dekkende bakteppet, og med det har også lydlekkasjene fra Kirketorget blitt vesentlig redusert.
Over dette bakteppet henger et stort lerret, der Knut Brys tankevekkende og historiefortellende bilder fra flyktningeleirene på Lesvos i Egeerhavet, vises. Strønens kvintett består fra venstre av, Ayumi Tanaka på klaver, Håkon Aase på fiolin og perkusjon, Leo Svensson Sander på cello, Strønen selv på trommer og annet, og Ole Morten Vågan på kontrabass.
Tanaka framfører en stillfaren og vakker ouverture til en fem kvarter lang reise i et landskap med store historier og voldsomme emosjoner. Men Brys bilder stakkarsliggjør ikke flyktningene, og søker heller ikke etter å fortelle sorgtunge historier om tragedier og død. Tvert i mot. Brys bilder er ofte livsbejaende, fulle av liv og livsvilje, men på en tragisk bakgrunn. Bildene blir derfor sterke vitnesbyrd, også om det håpet som driver flyktninger til et så drastisk tiltak som å forlate alt sitt, med et ørlite håp om at det er en bedre verden der framme.
En sekvens med musikk skrevet for bandets stryketrio, med Strønen som en libero, mens Tanaka sprer tonale blomster over det hele, overtar. Det er grenseløs musikk, der det også er rom for at medlemmene i bandet kan sette sitt preg på musikkens innhold og retning. Ødeleggelse, savn, skiller og sperrer. Jeg vil ikke se, men det er også rom for håp og smil. Ja, selv til leik er det plass. Det er nok flere enn meg for hvem dette blir en sterk påkjenning. Men det er en viktig fortelling, en fortelling vi alle bør lytte til. Fortellingen om det store Vi.
Særinger – forén eder!
Vi må ha en pause etter dette, og Kurt Rosenwinkel og hans kvartett må greie seg uten oss. For det gjelder å ha krefter til årets Særingfest. Det er nå ti år siden særingenes status og tradisjoner ved Kongsberg jazzfestival var faretruende nær ved å bli utradert. Særingpasset, det klareste uttrykket i moderne tid for jazzfestivalens særing-historie, var i ferd med å forsvinne. I 2016 fjernet man særingpasset fra listen over festivalpass, hyret Kygo til å fylle Kirketorget. Med det satte man strek over og marginaliserte en helt sentral del av jazzfestivalens unike historie. Særingbegrepet ble tydeligvis ikke forstått blant mange i og rundt festivalen.
Derfor har undertegnede i salt peanuts* brukt deler av våre spalter etter dette til å gi bidrag til det som jeg kaller særingenes kulturhistorie. Kongsberg er det eneste stedet i verden der det å bli betegnet som særing er et kompliment. For Kongsberg-festivalen var særingenes festival som ingen annen for noen tiår siden. Det hadde også sine negative sider – den gangen var også festivalen i ferd med å fremmedgjøre seg fra store deler av lokalmiljøet. Den uka festivalen gikk av stabelen hvert år, rømte også deler av lokalbefolkningen byen.
I 2017 var særingpasset tilbake, og festivalen lanserte i samarbeid med jazzklubben Blow Out i Oslo det som nå har blitt en tradisjon. For åttende gang inviteres vi til Særingfest. I år med et program som inneholder kanskje dette årets absolutte høydepunkt. På sitt sedvanlige sted, Smeltehytta.
Årets utgave av festen starter med en sekstett satt sammen for anledningen, men der alle medlemmene er kjente – og i noe monn – kjære musikere. De var opprinnelig på programmet til 2020-festivalen – festivalen som forsvant i skyen av koronavirus. Fra venstre, på analog, modulær synth, Thomas Lehn. Deretter saksfonistene Lotte Anker, og Kristoffer Alberts. Som oss, har også Michael Duch tatt veien ned fra Kunstnerlåven til Smeltehytta. Han stiller seg opp med kontrabassen ved siden av Lene Grenager med sin cello, før festivalprodusent Ståle Liavik Solberg fullfører sekstettens høyrekant. Store ører, med fascinerende bidrag og amanipulasjoner fra Lehn, men jeg opplever vel egentlig at det aldri tar riktig av.
Natali Abrahamsen Garner med stemme, pust og annet, sammen med elektroakustiske, manipulative verktøy setter seg stevne med perkussiv lydmaker Jennifer Torrence. Fascinerende lyder, smekre lyder, vakre lyder og stygge lyder i et grenseland mellom alt. Jeg opplever vel at i etterkant av en adrenalinfylt time på Krona, et ettertenksomt skjønnspill i Kunstnerlåven og emosjonelle påkjenninger i musikken om flyktningeleire i Lesvos, at det blir litt stillestående. Det er flott gjort, interessante lyder og musikk. Både Garner og Torrence har interessante stemmer, fascinerende stemmer. Men jeg opplever ikke at jeg får svar på spørsmålet om hvor jeg og vi skal, og hvorfor, i denne musikken. Hvor er momentet som beveger meg? Jeg opplever at det blir for statisk, for kontrollert.
Momentet og leikenheten er definitivt tilstede i det neste settet. Jeg har hørt og sett 71-årige Joëlle Léandre flere ganger, men jeg har aldri opplevd denne fantastiske franske bassisten bedre enn i dag. Førr ei dame! For en musikalitet og leikenhet. Hun rent ut flørter med oss i sin leik over fire strenger på en kontrabass. Kraftens mamma, var et uttrykk vi brukte en gang i forrige millenium når vi ville karakterisere vår opplevelse av en musiker som ga et uutslettelig inntrykk.
Léandre spiller på overtonespektret på strengene, som er en reins time i naturovertonespektret på en svingende streng. Av dette skaper hun stor musikk, virkelig stor musikk. «It’s a demanding instrument, very demanding …», sier hun mens hun tørker svette av panna, av hender og av kontrabassen.
Før hun drar i gang igjen, med en eminent musikalitet og stor, evnerik teknikk. Når hun så også synger, vokaliserer, … europeisk joik, kaller min sidemann det — en som virkelig . Un joïc français noterer jeg på blokka. Der noen danser med ulvene, danser Léandre med gudene.
Men i motsetning til gudene, kjemper ikke Léandre forgjeves. Hun spiller med overtoner på åpne E- og G-strenger, med en underliggende og antydet puls på fem, seks og sju beats, slik jeg opplever det. The EG Suite – en ode til kontrabassens underliv. Og jammen sveiper ikke Dovregubben innom en snartur. Han finner en bitteliten åpning og plirer mot oss gjennom denne sprekken i tilværelsen.
Léandre har mistet oversikten over tiden, akkurat som oss. «How long have I played», spør hun oss, etter det jeg etterpå skjønner må ha vært bortimot 40 minutter. «For kort», skriker det i mange av oss. En bak meg kaster ut; «.. ten minutes!». Med et glis, svarer Léandre kjapt; «You pervert!» I dag er vi ikke bare særinger, vi er alle perverts. Vi får ti herlige, orkestrale minutter til, i det som muligens om noen måneder vil framstå som årets konsert. Vi kunne på strak arm, tatt femti minutter til. Sans problèmes!
Trioen Lav Sol avslutter årets særingfest. Tidsskriftet salt peanuts*’ redaktør har allerede omtalt trioens konsert kvelden før i Dolomittene. Vi får denne gangen riktignok trioen uten perambulerende planeter i bakgrunnen. Spenningen i musikken opplever jeg ligger mellom Heiða Karine Johannesdottirs manipulerte tubalyd, Håvard Aufles’ straighte klavertoner, og hans manipulerte synth-spill, mot August Glännestrands rytmiske driv på trommesettet. Et lite, kompakt og deilig sett.
Nå nærmer det seg midnatt, og jeg finner ut at hodet er velfylt som en sprekkeferdig vannmelon i juli etter en solvarm forsommer. For å unngå utblåsinger av en anne type enn det som foregår i jazzklubben Blow Out!, finner jeg det best at Hanna Paulsberg og hennes medsammensvorne i trioen Gurls, med Trondheim jazzorkester, må få regjere Energimølla uten undertegnede – i hvert fall for denne gang.
I stedet trekker jeg meg tilbake til hotellrommet, henter en kanne med kaffe i hotellets restaurant, og setter meg ned for å jobbe – i bortimot tre timer. Av og til er en musikkskribents liv herlig, dere! Not!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Jonas Adolfsen (hovedbilde Joëlle Léandre), Tore Sætre (Eilertsen/Duch og Time is a Blind Guide), Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold (Thomas Strønen)
Henriette Eilertsen og Michael Duch. Foto: Tore Sætre
Time is a Blind Guide. Foto: Tore Sætre
Thomas Strønen. Foto: Kongsberg jazzfestival/Birgit Fostervold
