Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Litt for stille vann, før vi fikk et skikkelig gullegg

NATTJAZZ, BERGEN, 1. JUNI 2023: Etter onsdagens heftige kveld på Sardinen, var det på mange måter godt å kunne roe ned med litt andre typer jazz denne torsdagen.

Afgansk/tysk vokal som har er blitt norsk
Vokalisten Simin Tander er født i Tyskland med afgansk far og tysk mor. Hun vokste opp i Köln, og etter avsluttet videregående skole, var hun nære ved å få platekontrakt som popsanger. Hun hadde satset på en utdannelse som operasangerinne, men forstod at hun hadde mer dragning mot vokal improvisasjon enn klassisk sang. Hun studerte jazzsang ved Konservatoriet ArtEZ i Nederland der hun gikk ut med en master i musikk i 2008. De følgende årene spilte hun med trompetisten Eric Vloeimans  og med Bo van de Graaf’s I Compani i Nederland, og hun var med på I Companis album Fellini (2004) og Garbo of Extended 2013.

Hun startet sin egen kvartett med Jeroen van Vliett, Etienne Nillesen and Cord Heineking. Og gjorde to album og spilte i flere land på klubber og festivaler, som North Sea Jazz, Bohemia Jazz Festival, Catania Jazz Festival, Madrid International Jazz Festival, OCT LOFT Festival i Kina, Hong Kong Jazz Festival og Jarasum Jazzfestival i Sør-Korea. I de senere årene har hun blant annet samarbeidet med den norske pianisten Tord Gustavsen og trommeslageren Jarle Vespestad, blant annet på albumet What Was Said på ECM i 2016.

Nå er hun ute for å promotere Simin Tander New Quartet, hvor hun samarbeider med fiolinisten Harpreet Bansal, bassisten Björn Meyer og trommeslageren Samuel Rohrer, og det var denne koonstellasjonen vi fikk høre på Sardinen i går.

Tander har de senere årene brukt musikken fra røttene i Afghanistan i utstrakt grad. Det vil si den mer religiøse delen av den. Hun bruker sitt «gamle» morsmål, noe som kan gjøre fremføringene «eksotiske» og annerledes enn om hun hadde sunget på engelsk. Hun er en «teatralsk» vokalist, og hennes opptredener kan nesten minne om dans fra «hjemtraktene» (hvis det i det hele tatt eksisterer noen form for dans i dagens Afghanistan). Musikken holder seg hele tiden «nede», og det er spennende å høre hennes fremføringer og nydelige stemme. Men jeg tror mange kan synes det blir litt for stillestående, og ensformig – så kanskje hadde en og annen friskere og raskere låt passet inn i konsertprogrammet.

Musikerne i det nye bandet hennes fungerer helt perfekt til formålet. Harpreet Bansal, er bosatt i Norge, og er en fremragende fiolinist innenfor musikken som ligger i skjæringspunktet mellom moderne, melodisk, improvisert jazz kombinert med folkemusikk fra områdene India, Pakistan, Afghanistan og innover der. Bassisten Björn Meyer trakterer seks-strengs el.bass uten å skulle imponere av hvor fort han kan spille, men holder seg pent tett på Tanders vokal|, og Samuel Rohrer legger et lett og fint trommespill i bakgrunnen som fullender kvartetten på en fin måte.

Lokal pianotrio
Den bergenske pianisten Eivind Austad er en av kapasitetene innenfor den bergenske jazzen som bruker mye tid på å utdanne den kommende generasjon jazzmusikere på byens Griegakademi, like mye som han dyrker sin egen kunst. Og sammen med bassisten Magne Thormodsæter og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen, har han utgitt albumene Moving i 2016 og Northbound, som kom i fjor.

De hadde fått plass oppe i etasjene, i Studio USF, som er det mest intime lokalet på Verftet. Det var tydelig at det var mange av Austads elever som hadde møtt fram, for det var sjeldent mange yngre publikummere til stede.

Austad er en dyktig pianist, som visstnok er utstyrt med fullt gehør. Men jeg synes det svikter litt i komposisjonene. Jeg er av den formening at i mindre jazzsammensetninger, skal musikerne fortelle meg historier, som jeg kan drodle videre på og utvikle til mine egne. Det synes jeg de tre delvis lyktes med. Bassist Thormodsæter er en av våre mange gode bassister, som spilte utsøkt sist gang jeg hørte han med Dag Arnesen Trio. Men i denne sammenhengen syntes jeg han gjorde sitt beste for å få trioen til å fungere og «henge sammen» på en god måte, men det var noe med komposisjonene, som i hovedsak var nye, som ikke var nok samkjørt eller at trioen hadde satt seg godt nok inn i dem. Men trommeslager Mjåset Johansen er alltid en fryd å lytte til, selv om han også «slet» litt med å få dette til å fungere opptimalt. Men gi de tre litt mer tid sammen, så tror jeg dette kan bli spennende og enda finere.

Det frittgående korpset
Det begynner å bli noen år siden Skarbø Skulekorps første gang kom marsjerende inn på jazzscenen iført mer eller mindre kledelige uniformer. Men selv om det visuelle var på plass, var det likevel lite som minnet om julegrantenninger og hutrende maimorgener. Her var alle spor etter Sousa-marsjer og sure treblåsere rensket vekk og erstattet med en sjangermyldrende feststemning der det virket som alt var lov og reglene lagt igjen i garderoben. Afrobeat med techno-bass, samtidsmusikk for steel-gitar og banjo, 60-talls jazz med 80-talls synth? Det virket som det meste var lov for denne gjengen styrt av trommeslageren Øyvind Skarbø.

Skulekorpsets dirigent, har også figurert som primus motor i band som 1982- og Bly de Blyant, og han har tydeligvis ingen planer om å senke taktstokken i korpset i år heller. Etter to vellykkede plateutgivelser, der den nest siste hadde det meget passende navnet Dugnad, er det tredje akkurat sluppet løs på det norske «korpspublikum». Det nye albumet, med den like gode tittelen Innesko, viser en besetning som er blitt lett modifisert, slik det jo gjerne er i korps, og med nye «uniformer» og med flere utskiftninger i rekkene, hadde de samlet mange publikummere i Røkeriet.

Nå består «korpset» av de gamle medlemmene Ivar Grydeland på lapsteel og el.gitar, Eirik Hegdal på saksofoner, klarinett og vibrafon, Stian Omenås på trompet, Chris Holm på bass og synth, mens altsaksofonisten Signe Emmeluth nå var erstattet med trombonisten Erik Johannesen og Mari Kvien Brunvoll på vokal og elektronikk. Ved å skifte ut den utmerkede altsaksofonisten Emmeluth med vokal og trombone, skapes et noe annerledes lydbilde i bandet, men fremdeles er det hele tiden «et smil på lur» hos musikerne som er smittende. Skarbø lager gode komposisjoner, som det utmerkede «holdet» av musikere takler på aller beste måte. Låtene er varierte og fine, og, spesielt, er solistprestasjonene av høy klasse. Spesielt merket vi oss Hegdals fine saksofonspill, som rager høyt både nasjonalt og internasjonalt, Omenås litt «beskjedne», men fine trompetspill og Grydelands fine trakteringer av både lapsteel og el.gitar.

For den som hadde oppsøkt konserten med et ønske om å få korpsmusikk i en litt «jazza» variant, gikk kanskje derfra litt skuffet, for denne gjengen musikere er mye tettere oppmot improjazzen og den frie improvisasjonen enn «Gammel Jægermarsj» og «76 Trombones». Men for oss som har bakgrunn fra skolekorps i ungdommen, og som har stor sans for hva disse musikerne holder på med til daglig, var det et fint sett med både impro og swing ii skjønn forening. Og at flere av musikerne markerte med Pride-flagg at årets Pride-happening for barn og unge i Bergen var avlyst på grunn av trusler mot arrangøren, gjorde både oss og korpsbevegelsen stolte av bandet.

Enda en strålende pianotrio
Pianisten Håvard Wiik har i flere år vært bosatt i Berlin, hvor hans musikalske utvikling har utviklet seg en hel del, og hans intellektuelle improvisasjonsmusikk har vokst seg større og større. Sammen med bassist Ole Morten Vågan og trommeslager Håkon Mjåset Johansen, som vi også hørte sammen med Eivind Austad tidligere i kveld, har Håvard Wiik Trio (hovedbildet) vokst til å bli en av våre mest interessante og spennende – ikke minst på grunn av Wiik sine komposisjoner og trioens utmerkede spill.

Spillestedet Sardinen er det perfekte sted for denne pianotrioen. De har eksistert som trio siden 2001, men de er iikke akkurat den trioen som reiser altfor mye på turné rundt i den ganske land. Til det er nok de tre musikerne altfor opptatte med hver sine prosjekter til å få til. Men når de møtes, er det alltid kvalitetsmusikk vi får servert.

Wiiks pianospill er teknisk briljant. Han har en fot i den spennende jazzen fra 60-tallet, samtidig som han, tydeligvis, har en forkjærlighet for den litt intrikate, klassiske musikken. I løpet av konserten tenkte jeg at Wiik, gjerne med trioen, godt kunne ha spilt på en av de større konsertene under Festspillene, som pågår samtidig i «byen mellom de sju fjell». Hans spill er intellektuelt, med overraskende vendinger i spillet som både tar oss til en pianist som Bill Evans, før han i neste øyeblikk er inne i en litt avansert, klassisk sekvens. Og hele veien låser han lytteren fast i stolen, og gir oss utsøkt og spennende spill som fascinerer kraftig.

Ole Morten Vågan er en av Europas beste bassister, etter min mening. Det er nesten ikke den ting denne musikeren ikke fikser, og med utsøkt teknikk, evne til å lytte på medmusikantene, og kreative åre, er han alltid en stor fornøyelse å lytte til. Og sammen med denne trioen er han virkelig på hjemmebane. Og Håkon Mjåset Johansen bak trommene, kommer adskillig bedre til sin rett i denne trioen enn samspillet med Eyvind Austad tidligere på kvelden. Selv om mesteparten av stoffet de fremførte var nyskrevet av Wiik, satt hele settet «som ei kule», og det var lett å se at musikerne hygget seg på scenen i Sardinen. Og da de kom på scenen og gjorde Ornette Coleman-komposisjonen «What Reason Could I Give» fra det utsøkte albumet Science Fiction fra 1971 – en av Colemans vakreste ballader ved siden av «Lonely Woman», kunne et relativt fullsatt Sardinen, enten vandre videre inn for å høre vokaltalentet Amalie Holt Kleive i Røkeriet, eller gjøre som meg, vandre gjennom de pittoreske brosteinsgatene fra Nordnes og inn til byen, for å ta bussen hjem. Og med Ornettes «What Reason Could I Give» i bakhodet, solnedgangen og en gryende varme i været, ble turen over Nordnes svært kort denne kvelden.

I dag, fredag, er min siste dag på Nattjazz 2023. Men for den som ennå ikke har fått nok av god musikk, er det også mye spennende som skjer ute på Verftet også i morgen, lørdag. Men rapport fra fredagen kommer i løpet av morgendagen, hvor vi også vil oppsummere årets Nattjazz.

Tekst og foto: Jan Granlie


Simin Tander


Harpreet Bansal


Eyvind Austad Trio


Øyvind Skarbø


Håvard Wiik


Ole Morten Vågan


Håkon Mjåset Johansen

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.