UMEÅ JAZZFESTIVAL, UMEÅ, DAG 2, LØRDAG 28. OKTOBER 2023: Det er lørdag, og mye skal skje. Det blir en visitt innom et seminar arrangert av Erik Palm og Sweden Festivals, før vi søker opp lokalet Miklagård. Umeå Folkets Hus er som en intrikat labyrint. Og verre blir det for hver ombygging som blir gjennomført.
Rådet er: Oppsøk ikke katakombene og de många, långa korridorer i huset. På utsiden er UFH en firkant – skal jeg tørre å anslå det til 60 x 70 meter på bakkenivå, med et avkortet hjørne som et imøtekommende inngangsparti. I alt drøyt 4 000 m2 grunnflate, med fire-fem plan over bakken, og (minst) ett større plan under bakken. Muligens mer enn 20 000 kvadratmeter, der et stort antall av disse utgjøres av korridorer. Roter du deg inn i en av disse, er det ikke sikkert du finner ut igjen.
På veien inn anbefaler jeg at du ber prinsesse Ariadne om å få et rødt trådnøste. Jeg tviler riktignok på at Minotaurus er her inne, men ellers kan man lett kjenne seg som Thesevs i disse gangene. Bare så det er sagt: Her burde det vært lagt ut nødrasjoner, i skap, bak glass, med teksten: Skall bara öppnas i nödsituationer. Antall hjørner du beveger deg rundt i et bygg som dette framstår som svært høyt. Man kan undre seg om kunstneren Maurits Cornelis Escher noensinne bodde i Umeå? Er det M.C. Escher som står bak byggets utforming? Men nei; alle eksperiment tyder – i hvert fall foreløpig – på at tyngdekraften bare virker én vei her. Ingen gravitasjonsanomalier er avdekket så langt. Vi har ennå ikke gjort noen observasjoner av personer som beveger seg oppover nedover … eller omvendt!
Don Cherry i Miklagard
Men vi finner etter hvert vårt Miklagard, den store borgen, det som en gang var verdens sentrum Konstantinopel. Der eventyrlystne krigere fra Skandinavia og dets kolonier søkte rikdom og berømmelse. Og risset navn og annet i steinene på Hagia Sofia. Vikingen som vi møter i dag heter Magnus Nygren og skriver på en biografi om den store musikeren Don Cherry.
Nygren forteller og presenterer albumet Organic Music Society og bakgrunnen for det. Albumet ble utgitt i 1973, på Caprice, og er i følge Nygren å anse som et vannskille i Don Cherrys musikalske utvikling. Dobbelt-albumet består av opptak gjort i flere sammenhenger en rekke steder på den tiden Don og Moki Cherry bodde i Skåne.
Nygren gir en ryddig og god presentasjon av ikke bare albumet, men av tiden rundt det og Don Cherrys musikalske historie på den tiden. Jeg vet ikke om Don Cherry noensinne var i Hagia Sofia, men om han var der, risset han nok ikke inn sitt navn, slik vandalene fra nord, i byggets vegger.
Øresusende musikk
Neste stopp er ned i StudioJazz igjen. Takket være bistand fra OJ/Jazz’ utsendte brøytemannskap får vi plass i salen. Det er tid for Mats Öbergs Visa från Inneröra. Tittelens bokstavering er intendert. Inneröra er jo en fysisk plass. Det peker på bakgrunnen for albumet med denne tittelen, et album som ble sluppet i april i år, og som i dag altså skal framføres for første gang live.
For noen år siden ble Mats Öberg rammet av alvorlig tinnitus, så intenst at det umuliggjorde å spille musikk. Men han lykkes altså allikevel å skrive fantastisk flott musikk, levende musikk, sprudlende musikk. Med Dan Bornemark har musikken blitt arrangert og tilrettelagt for det som blir en av de ypperste konsertene disse dagene i Umeå.
Sist jeg hørte ham var med Mats/Morgan Band med NorrlandsOperaens Symfoniorkester, i Idun-teatret over oss. Konserten er seinere utgitt som fysisk utgivelse og er fortsatt tilgjengelig digitalt på Bandcamp. Jeg avsluttet omtalen den gangen med «Hadde vi i salt peanuts* drevet med sporten å kaste terninger, ville femmerne og sekserne trillet. Men slikt gjør vi ikke … gjør vi vel?». NRK må gjerne innføre terningkast, men vi kommer aldri til å gjøre det. Albumet anbefales.
Det blir på tilsvarende nivå denne gangen – og det for et entusiastisk publikum som fyller StudioJazz til langt over randen. Jeg kan formelig se energistrømmene som flommer mot scenen. Visa från Inneröra er variert sammensatt, det tar det til helt nye steder, men oppleves allikevel hjemmelig. Der Jan Johansson gikk ut i verden og søkte fram sanger som «Visa från Utanmyra» og med det viste muligheter for å skape ny musikk av egen folkemusikk, har Mats Öberg søkt inn i egen verden og tatt fram Visa från Inneröra. At Öberg er en fantastisk musiker visste vi fra før, men her står han fram med noe som, akkurat som «Visa från Utanmyra» og de andre sangene på Jazz på svenska, kan bli et monument. Albumet fra 1964 står seg fortsatt, i dag seksti år seinere: På samme måte er også Visa från Inneröra et verk for den store framtiden.
Konserten starter med at Öberg ikke er på scenen, men over PA-anlegget hilser han oss velkommen, og deler med oss: «Välkomna till vår konsert Visa från Inneröra. Först skall ni få höra en exempel på hur det låter i mitt huvud … … ständigt»! Fasansfull ljud, det er ikke bare en sterk enstonig lyd og støy, det er et veritabelt dissonerende orkester over et bredt frekvensspekter med en tsunami av kontinuerlig lyd, med et perkusjonsensemble som har mistet timen og beatet for lenge siden. På tross av denne betydelige funksjonshemmingen makter altså Öberg å skape en fantastisk musikk, full av fasaner, andre hønsefugler, og enormt vakre falkefugler som seiler på termikken, før de med dødelig presisjon zoomer inn på byttet der nede, hundrevis av meter under seg. Snikker-snakk!
Sammen med Bornemark på keyboards og vokal, har Öberg løftet fram musikk ut av dette kaoset. Tittellåta «Visa från Inneröra» er en svensk folketone fra denne hjemlige bygda – neida, men den kunne godt vært det. Med søstrene Hjördis på vokal og fele og Signe Bornemark på vokal, vocoder og perk, Krister Jonsson på gitarer, Björn Claeson på treblås og mandolin, Emma Wahlström på valthorn (og et minihorn i B♭), Bo Håkansson på melodisk perkusjon og Stefan Petterson på bass. På trommer er det den andre halvdelen av den velkjente duoen Mats/Morgan, Morgan Ågren, samt selvfølgelig, Mats Öberg på klaver, synth og clavinet.
De begynner med den nevnte tittellåta, før de fortsetter med «That’s Right Hoy Hoy», en livsbejaende låt som danser over flatlandet ut mot kysten i Västerbotten. Og vi danser med. «Men er’e jazz’a?» stiller man ofte satirisk spørsmål om på en jazzfestival, i møtet med ny musikk, for riktig å understreke at akkurat det er det minst viktige spørsmålet av dem alle. For det betyr ingenting, hva man karakteriserer det som. Det eneste som gjelder er at vi kan si «That’s Right!», med kraftig stemme.
Når så i tillegg festivalsjefen Jonas Knutsson er gjest på «Rush People», som på albumet, med sterke bidrag, så er det vanskelig å sitte stille. I løpet av drøyt fem kvarter fikk vi presentert all musikken på det nye albumet, i kraftfulle og utvidede varianter. Stort musikkskap på alle plasser. Søstrene Bornemark, Jonsson, Håkansson, … hele rekka. Og ikke minst, Öberg selv. For en musikkglede, for et overskudd. Og som dette smitter over på oss.
Om sill och strömming
«Tusen, tusen tack för att ni kom», sier Öberg til oss, «kul att det kom så mycket folk». Han fortsetter, «annars har jag tagit med den här i säcken … för säkerhets skull». Så trekker han opp en liten leksak, som nærmest noe du kan finne i et vilkårlig barnerom sammen med opptrekkbare lekebiler, latterbokser og en og annen ‘gubben i lådan’. Öberg setter den i gang, og i stedet for musikk er det en slags hysterisk, mekanisk applaus som kommer ut av boksen. «det är en applådlåda!». En applåda, der altså! Öberg holder publikum i sin hule hånd.
Som ekstranummer får vi den digitalt utgitte låta «Your Feet Smell like Surströmming», jeg antar disse føttene lukter med noe av den samme lukta som det som betegnes som søyr i innlandet på norskesiden mot svenskegrensen, lukta som den godeste Torgrim Sollid har gjort så mye for å spre til alt det norske folket.
Denne låta er en deilig humoristisk, up-tempo, funky låt. «Ja, … surströmming! …. Tack!», sier søstrenes farmor, Gullan Bornemark, i opptak. Vi sier: «Tack själv!», til henne og til Mats Öberg. Alt mens latteren bobler i magen. Surströmming boogie!
På veien ut undrer vi for oss selv over dette: Høstens svenske TV-nyheter har jo i flere oppslag dekket det truende potensialet om et sammenbrudd, etter mange års overfiske, av den botniske sildestammen i Östersjöen. Hvordan vil det bli med surströmmingen i framtida? Man kan jo under seg over et glass øl, slik som Hasse & Tage gjorde. Med en liten omskriving kan man,
«… undra om barn’a nånsin får det som vi? /…/ Finns det får och kor och vatten och luft?/
Kan dom sola sig gratis, finns det blommor och blad? / Har dom surströmming och potatis, …/ Men man hoppas att barna ändå får ett glas öl».
Riktignok er strömming samme fiskeslag – clupea harengus – som den som fanges på den svenske västkusten, i Skagerak og ute i Nordsjøen, men det er noen fysiske kjennemerker som skiller strömmingen fra nordsjøsilda, blant annet et lavere fettinnhold og lengre hode. Det er også mindre forskjeller i fiskeslagenes DNA.
Men navnet strömming på fisken er ikke biologisk betinget. Det har sin opprinnelse i gammel svensk fiskeregulering, strömming er betegnelsen på sild som er fanget nord for den sørlige enden av sundet mellom fastlandet og Öland – av Kalmarsund. Om systematiske biologer har karakterisert strömming som en egen underart ennå, vet jeg ikke. Men om ikke, så kanskje vi kan foreslå her og nå at den betegnes som clupea harengus gullane?
Interludium i gangfart
Vi tar en liten tur innom Flat Earth Society i Idun-teatern, men føler raskt at den musikalske pastisjen og humoren ikke passer sammen med smaken, lukten og ikke minst, lyden av surströmming og salt sild som klinger i Innerörat. Dessuten har vi omtalt deres musikk bredt for ikke særlig lenge siden etter en konsert på Nasjonal jazzscene i Oslo.
Vi får med oss siste del av settet til Sandström/Widding i Jazzlabbet, men det blir feil med jazzrock/jazzfunk med røtter til 1980-tallet. Flott gjort, men ikke interessant nok til å holde på interessen i kveld.
Dette rammer dessverre også solosettet til Thomas Jäderlund, samme sted noe seinere, jeg oppdager at jeg må rasjonere med kreftene.
I mellomtiden får jeg en en-til-en konsert, en musiker, en publikummer. En unik opplevelse. Der og sa, og aldri mer. Det er et konsept som gir assosiasjoner tilbake til badstu-konsertene på de herlige Hagen-festene in the middle of nowhere, i Dala-Floda. En rekke musikere står klare, om det går på rundgang eller ikke, vet jeg ikke. Men jeg blir tildelt Isak Hedtjärn som tidligere i dag har gjort en konsert med fantastiske Svenska Folkjazzkvartetten. Kvartetten ga for ikke lenge siden ut albumet Folkjazz anfaller. Denne kvartettens konsert mistet jeg dessverre, men nå fikk jeg i stedet Hedtjärns framføring av en gånglåt etter Hjort Anders. Hjort Anders Olsson ble født i 1865 og er kanskje den aller fremste spillemannen svensk folkemusikk har hatt. Hjort Anders har nok vært en vesentlig del av bakgrunnen for at en rekke svenske jazzmusikere på 1950- og 1960-tallet, lot seg inspirere av den rike svenske folkemusikalske arven.
Men Hjort Anders har også en annen, riktignok liten, mer kuriøs plass i svensk jazzhistorie: Høsten 1955 – etter at særlig Lasse Gullin hadde brukt folkemusikalske strømninger (og ikke strömminger!) i sin nye musikk, blant annet på Gullins Lars meets Jeff, skrev en innsender som signerte som ‘Shelley Baker’, til OrkesterJournalen at den «… går i den [S]noddasinspirerade fäbodvallstilen, som man numera vant sig att få höra i Gullins komponerade låtar. Frågan är om inte Hjort Anders och hans kompisar klarar den repertoaren bättre».
Det er som en påvisning av hvor fullstendig feil denne innsenderen hadde tatt, når jeg lytter til Hedtjärns levende framføring av gånglåten på en metall-klarinett i B♭. Folkemusikken lever og blomstrer videre i musikere som ham. Og takk for det! Det vil jeg rope ut til alle. Det er like før jeg hiver meg ut i et hallingkast av glede, men erkjennelsen kommer raskt: Ikke bare er jeg aldersmessig ikke lenger i en hallingkastende alder, men jeg må også rasjonere med kreftene, nå disse aller siste timene.
Flott hyllest til en stor musiker
For jeg har allerede bestemt meg lang tid i forveien, jeg vil avslutte kvelden med å få overvært hele konserten med Hamid Drake’s Turiya (hovedbildet). En hyllest til Alice Coltrane, som også tok navnet Turiyasangitananda. Om det var noen som tok den spirituelle jazzen til sin ytterste konsekvens, så var det vel Alice McLeod, seinere Coltrane.
Jeg har hittil aldri fått høre musikken i sin helhet, kun brokker i et løp for å dekke mest mulig. salt peanuts* har dekket det hele, under Oslo jazzfestival og som del av Tampere Jazz Happening, begge i 2022. Begge deler av redaktør Jan Granlie. For av en eller annen grunn har dette gått sin seiersgang på festivaler gjennom Europa. Men ennå ikke i nærheten av meg på en jazzklubb. Merkelig nok.
For det er et fyrverkeri av en forestilling. Med en feiring av både Alice Coltrane, men også av Don Cherry: Hamid Drake gir Magnus Nygren en tommel opp og stor honnør for sitt arbeid med en Don Cherry-biografi.
«May there be peace and love / for all creation!». Må spirituell energi fylle alle! Med Ndodo Ange på spoken words og dans, Sheila Maurice-Grey på trompet og flygelhorn, Jan Bang på live remix. Bang og vi danser, mens vidunderlige Pat Thomas dukker ned i pianoets underliv og skaper flott musikk. Pascuale Mirra på vibrafon og perk, og en bassist som utrolig nok akkurat har passert 60, Brad Jones, spiller stor musikk.
Og så, the Preacher’s Son, Hamid Drake på trommer, vokal og rammetromme. For det er det han er, denne fantastiske trommeslageren fra Chicago (vel, egentlig fra Louisiana), han er selv en preacher, en predikant, akkurat som sin far. Han prediker med sin stemme, sine ord, og med sine hender og føtter. Med sitt hjerte! For du er aldri i tvil når du lytter til Drake: Dette mener han, inderlig: Music is the healing force of the universe. Han ikke bare tror at musikk kan hele, kan gjøre hel. Nei, han vet det! Og han overbeviser oss.
Jeg kom til konserten med et indre spørsmål til meg selv, om jeg ville greie, om jeg hadde krefter til, å gjennomføre mitt mål om å overvære hele konserten. Ettersom konserten skred fram, fylte musikken meg med energi og krefter. Hadde noen lagt merke til det, er jeg helt sikker på at ganglaget mitt var vesentlig annerledes og mer energisk, etter konserten enn før.
Igjen viser det seg altså hvor viktig musikk er, dette totalt ikke-målbare fenomenet, som for de som teller alt og tror verdens lykke ligger i det, anser som unyttig, bortkastet, som en unødvendig fritidsaktivitet. Hvor feil de tar! Hvor lite de har forstått! Måtte de finne en eller annen naturenergi, eller åndelig kraft, som kan vise dem hvor feil de tar. Hamid Drake aspirerer sterkt til den rollen.
Det er derfor i betraktelig oppløftet stemning vi trekker oss tilbake etter dette, før vår reise gjennom denne årlige natten som er forlenget med en time. Før jeg gjør meg klar til hemresandet fra Umeå til Oslo, nesten 1200 kilometer med tog.
Noen ganger er det helt all right!
Jeg gleder meg! Umeå, vi ses igen!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Gustav Karlsson Frost — ©Gustav K. Frost 2023.
Umeå jazzfestival dekker reise og overnatting for salt peanuts* utsendte skribent.
Du kan høre Jazzradions rapport fra noen av lørdagens konserter ved Umeå jazzfestival her:
Mats Öberg Visa från Inneröra.
Morgan Ågren, Dan Bornemark, Stefan Petterson og Mats Öberg.
Flat Earth Society.
Ndogo Ange, Hamid Drake og Brad Jones.
Hamid Drake’s Turiya og Alice Coltrane. Foto: Johan Hauknes.
Oh yeah!
